Choose your battles

Sånn er det vel for de fleste, at man velger sine kamper, og svelger noen kameler innimellom der man på et annet tidspunkt ville tatt opp kampen. Når man er syk, enten det er psykisk, kronisk eller på en annen måte, er det et valg man må ta oftere. Gjerne oftere enn man skulle ønske. Jeg personlig føler at jeg har en viss mengde med energi i løpet av en dag som skal rekke til alle, absolutt alle, dagens gjøremål. Store og små. Viktige og uviktige. Reelle problemer og små bagateller. Forholde seg til både barn og voksne, med de utfordringene det fører med seg. Jeg leste en gang en artikkel hvor en dame forklarte hvordan det var å leve med en kronisk sykdom; hun forklarte det med at man hadde et visst antall skjeer tilgjengelig og det antallet var forutbestemt. Brukte man opp skjeene sine på uviktige ting, så var det ingen igjen til de viktige/nødvendige tingene.

For meg er det litt sånn, en viss mengde energi som må fordeles utover dagen. Heldigvis er jeg ladbar, så får jeg meg en pause i løpet av dagen, så får jeg meg et påfyll av "skjeer". Eller som man kan si i disse Pokemondager; en tur innom et Pokestop for å fylle på med flere Pokemonballer. Men mengden av energi og ladbarheten avhenger av hvor i "syklusen" jeg er. Syklusen varierer veldig om dagen siden jeg fortsatt er uten medisin; alt fra helt oppe, på vei opp, på vei ned igjen fra en topp, på vei ned i en bunn, helt nede, på vei opp igjen fra en bunn og vakende rundt et sted midt i mellom. Og alle disse fasene har sitt eget energinivå og ladbarhet, i tillegg til sine egne triggere for energiforbruk og variasjoner i humør. Skjønner godt det er vanskelig for de rundt å henge med, for det er såvidt jeg klarer det selv. Hver dag er uforutsigbar i forhold til hvor i syklusen den befinner seg. Gleder meg til medisinering som skaper litt mer forutsigbarhet for både meg og de rundt.

Enkelte dager skal det ingenting til før energien er brukt opp; alt føles som et energisluk. Slike dager er det fort gjort å bli sur og grinete på verden rundt seg, og da spesielt på de aller nærmeste. Ingen gjør noe annerledes eller urettferdig, det er bare at akkurat den dagen så er det den spesifikke triggeren som er aktiv; det kan være hva som helst, f.eks litt høyt lydnivå kan fortone seg som å være midt i et buekorps på 17. mai. Og lydnivå er det jo ofte med 4 barn i hus. Så da eksploderer man helt uten grunn og er bare urimelig og lite hyggelig å ha med å gjøre, og samtidig føler man seg som en liten dritt inni seg for å oppføre seg på den måten. Helt urimelig. Helt crazy. Fullstendig idiotisk. Klart de rundt blir irriterte og lei seg, og lei av at jeg er sånn. Forstår det veldig godt, men samtidig så ønsker jeg at de skal forstå at det er ikke meg. Jeg ønsker ikke å være sånn. Det er ikke den virkelige meg, den meg som er i balanse og tåler sånne bagateller. Den jeg som kan finne på å plutselig bli med i Haien kommer, som krokodille som kan spise alle. Eller den meg som plastrer små og usynlige sår bare fordi jeg vet at et plaster på kneet, hjelper på såret i sjelen. Det er ikke meg. Ikke den jeg ønsker å være. Den jeg kan være, bare jeg får litt hjelp. Hjelp til å finne den jeg er inni meg, inni alle disse vanskelige dagene og følelsene og energitomheten.

Jeg vet hvem jeg kan være, og det vet heldigvis de rundt meg også. Det er bare at på sånne dager der alle bagateller blir store og humøret blir grått, så er det vanskelig å se det fine. For alt det fine er der, inni meg og inni de rundt meg. Selvom både de og jeg har vanskelig for å se det gjennom det gråe som har lagt seg som et teppe over tilværelsen akkurat nå. Men snart, snart kommer fargene tilbake, og sammen med de kommer den som jeg vil være, og kan være. Sier som Knutsen og Ludvigsen: Dager fins i mange farger, også grå, men så.....den som venter han skal få......

En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.

Terror og psykisk sykdom

I går var det 5 år siden vi her  i lille Norge fikk føle hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det, selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje, så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å få frem budskapet sitt på. 

Siden den julidagen  for 5 år siden har vært utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg, er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner, for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere, men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke psykdommen.

Ta f.eks lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga livssituasjonen han var i.

Og så har man gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er realiteten er vel mer usikkert.

Dette er helt klart min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.

At ABB i ettertid har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.

En vakker inspirasjonskilde

I dette innlegget vil jeg fortelle dere om et av de fineste menneskene jeg vet om, som nå også er kjent som Forfatterfrue med bloggen med samme navn; forfatterfrue.no. Grunnen er at jeg syns denne ungen damen er en inspirasjon for meg, og ønsker at andre også skal få oppleve å bli inspirert på samme måte. For meg er hun en inspirasjon både med skrivingen, for hun er en kunstner med ord, men også en inspirasjon i livet generelt med alt hun har gjennomgått og til dels gjennomgår fremdeles.

Våre veier krysset  hverandres allerede i 2006 på et internettforum; jeg som endelig blitt gravid med jentene mine etter mange års prøving og hun som ung kommende mor med Vakreste i magen. Siden det er et par måneder mellom ti-åringene våre så ble det et kortkort "møte", men veiene våre fortsatte likevel litt parallelt fremover gjennom årene siden vi hadde barn på samme alder. Jeg husker at jeg bet meg merke i denne unge jenten og hvordan hun formulerte seg i det hun skrev, det bar liksom preg av at her var det et gammelt og reflektert sinn i en ung kropp. Derfor fulgte jeg litt med i kulissene på dette fremmede mennesket som hadde satt spor i meg (ikke så stalkeraktig som det høres ut som).

Nå ville tilfeldighetene, eller skjebnen om man tror på sånt, det sånn at vi i 2010 plutselig krysset hverandres veier igjen. Denne gangen også som gravide på internettforum; jeg med mellomste i magen og hun med Fineste i magen. Og denne gangen viste det seg at vi skulle ende opp helt samme sted, med gutter som endte opp med bursdag dagene etter hverandre. Min lille først og hennes lille dagen etter. (Tilfeldigvis henholdvsi i dag og i morgen). Tiden vi hadde sammen på internett, sammen med andre kommende mammaer og etterhvert nybakte mammaer, gjorde oss etter hvert kjent med hverandre. Eller i alle fall så kjent som man kan bli med en totalt fremmed på internett og Facebook. Hverdager, uvanlige dager, triste dager, glade dager , hverdagsproblemer og andre problemer ble fulgt med på og delt med hverandre, og gode råd krysset hit og dit over landet mellom oss som var blitt kjent på denne måten. Vi ble liksom en egen liten gjeng siden vi hadde denne felles knaggen med baby i juni/juli 2006 å dele på. Hun inspirerte oss alle med sine betraktninger på livet i herlige statusoppdateringer på Facebook, det var stor glede hver gang det dukket opp et innlegg fra henne.

En dag på høsten i 2011, en helt vanlig dag, kom spørsmålet fra henne om det var vanlig å ha vondt i nakken og hodet etter å ha vært på behandling. Uvitende om hva som egentlig var i gjære, kom svarene fra andre at ja det kunne man gjerne oppleve, så det var vel egentlig ikke grunn til bekymring. Så gikk vi andre videre i hverdagen vår uten å tenke mer på det, før plutselig et par dager etterpå vi fikk vite at vondten hennes ikke var noe ufarlig likevel. Hun hadde faktisk vært på vei til å bli livstruende syk, uten at noen skjønte det. Selve historien om hva som skjedde, syns jeg er hennes egen å fortelle, men noen ting som har brent seg fast hos meg vil jeg fortelle om.

Denne unge jenten hadde kollapset på badet hjemme, alene sammen med Vakreste som den gang bare var 5 år. Heldigvis er også Vakreste eldre på innsiden enn alderen tilsier, så hun klarte å skaffe hjelp til mammaen sin, og reddet dermed livet hennes. Modige, lille jenten. Historien har blitt til både reportasje i ukeblad og besøk på God Morgen Norge på TV2. Mammaen endte opp på sykehus med hjernehinnebetennelse, som ble til en betennelse i selve hjernen, noe som påvirket henne veldig. Alt var vondt husker jeg hun fortalte, for det klarte hun gjennom alt det vonde - å formidle, kunsten å bruke ord til å fortelle om både gode og vonde ting til oss andre. I begynnelsen var det korte oppdateringer, forståelig nok, men selv om de var korte så inneholdt de så mye. Alle følte med henne der hun i tiden som fulgte var inn og ut av sykehus og rehabilitering. For hjernen var skadet av sykdommen, men omfanget det var ukjent. Mye måtte læres på nytt og hun kjempet med alt hun hadde. Hun kjempet seg gjennom det vonde, og kom til slutt ut på andre siden. Ikke den samme jenten som hun var før den dagen i 2011, men likevel en som gikk an å kjenne igjen. Og gjennom all kjempingen delte hun det, som for oss utenforstående, føltes som det meste. Klart at det er mye man ikke deler i en sånn situasjon, men ord kan hjelpe, spesielt hvis man klarer å finne ordene som beskriver. Og akkurat det er hun god på, og heldigvis mistet hun ikke det den skjebnesvangre dagen. For hun beskriver både små hverdagslige opplevelser og store livsendrende opplevelser levende og med ord og uttrykk som man ikke trodde fantes, men som hun klarer å finne frem til når hun skriver.

Historien tilbake til dagens tilvæelse, fra det mørke sykehusrommet hvor alt var vondt, er hennes egen, og jeg anbefaler alle å lese det hun har formidlet gjennom bloggen sin. Opplevelsen av hvordan det er å måtte lære å gå igjen, lære seg metoder for å huske ting som for andre er en selvfølge å skjønne, rett og slett lære seg å leve igjen,  og veien til lykken som hun nå har funnet.

For livet smiler oftere til Forfatterfruen nå, riktignok ikke hver dag og skrubbsårene på hjernen vil aldri forsvinne, men lykken har funnet frem til henne på sin egen måte. Hun har møtt mannen i sitt liv og giftet seg med han, Vakreste og Fineste er ved hennes side sammen med bonusbarn, hund og hus. Og til og med fått seg jobb som redaktør - verdens mest passende jobb for en ordkunstner. Og jeg gleder meg til å følge ferden videre.

Når min egen hverdag går trått og jeg føler at alt er imot meg, så tenker jeg ofte på henne og hva hun har opplevd i sitt unge liv, og hvordan hun har kjempet for å komme dit hun er i dag. Og da blir ofte mitt problem som føltes så stort, litt mindre, og jeg kjenner det at jeg også kommer til å komme med ut i andre enden stående på beina. Kanskje ikke helt den samme Veronika som før, men likevel en god nok utgave av meg selv, som kjemper videre selv om humpene i veien gjør at jeg faller innimellom. Da blir hennes store hinder en inspirasjonskilde til å mestre mine små humper. Og den inspirasjonen unner jeg alle andre også å oppleve. Så gå inn på bloggen hennes og les dere gjennom innleggene hennes hvor hun beskriver små og store ting på en nydelig måte. Og er du lettrørt så ville jeg hatt tørkepapir i umiddelbar nærhet.

Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg, fineste deg, takk for at du er inspirasjon til oss andre og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den kommer til å bli bra, like bra som det du er.

Ferietanker

To små dager igjen på jobb og så er det 4 uker med ferie. De aller aller fleste av oss gleder seg til ferien, med rolige dager uten jobbstress og kvalitetstid med familien. Noen gruer seg litt til all den kvalitetstiden med familien, kanskje spesielt hvis man er småbarnsfamilie, med barn som må underholdes fra tidlig morgen til sen kveld. Da trenger man nesten litt ferie etter ferien for å hente seg inn igjen. Jeg personlig både gleder og gruer meg til ferien i år.

Jeg gleder meg til ferien fordi vi ikke har noen store og krevende planer; litt hytteferie her og der og en liten tur til Mikkelparken er det eneste som står på agendaen. Og hvis ungene tror at det blir underholdning fra tidlig til seint, så må de tro om igjen. De overlever fint å kjede seg litt også innimellom, og å måtte bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Da jeg var liten var det hytteferie hver sommer, som regel med en ukes tur et annet sted innimellom; bilferie til Danmark eller Sørlandet. Vii ble ikke underholdt hele døgnet, men vi ble jo ikke overlatt helt til oss selv heller. Det var kanskje litt bedre tid enn vanlig til å spise frokost sammen, spille et spill sammen hvis været var dårlig, som det jo var ofte her på Vestlandet, eller bade og være sammen ved vannet i nærheten av hytten. Men vi måtte finne på ting selv også, og dette var jo før i-ditt og i-datt-tiden dukket opp med alle dagens teknologiske dingsebomser. Shit - jeg begynner å bli gammel når jeg kommer med sånne utsagn. Uansett, vi lekte i skogen, lagde pil og bue, demninger i elven, Playmo i hagen, badminton, ja rett og slett underholdt oss selv mye av tiden. Som søsken flest benyttet vi tiden til å krangle og sloss også, men det er en del av gamet.

Så ferietid for meg er en tid for avslapning og gode minner, en tid for lange frokoster og seine middager ute ved grillen (vi får selvfølgelig nydelig sommervær hele tiden - bestillingen er lagt inn). Det er en tid for å ta seg litt ekstra tid til å spille et spill, lære ungene å lage demning i elven og vise dem alle de lure triksene vi fant ut av i gamle dager. Sove i telt i hagen er en høydare, det er campingplass med 7 stjerner det. Alt sånt som man ikke har tid til i hverdagen der man skal rekke alle aktiviteter etter jobb, skole og barnehage, klare å presse inn litt middag og ikke minst litt kvalitetstid før det er leggetid for ungene. Og travle helger der alt det man ikke har sjanse til å rekke i uken, må presses inn og få merkelappen kvalitetstid, og dokumenteres på Facebook som lykkelig og perfekt familieliv. No disrespect - gjør akkurat det samme selv som alle andre, så jeg er ikke et fnugg bedre.

Men ferien er også en tid der rutiner og struktur i hverdagen blir visket ut. Man står opp senere for man har ingenting å rekke, leggetiden blir forskjøvet for det er jo tross alt ferie og alt av de vanlige ettermiddagsaktivitetene har tatt sommerferie frem til skolestart i august. Og for å være helt ærlig så gruer jeg meg litt til den biten; mangel på struktur, orden, rutiner og forutsigbarhet. En av hoved-mestringsstrategiene for en med bipolaritet er struktur i hverdagen; faste tider man står opp på og legger seg, regelmessige måltider, rett og slett en forutsigbarhet i hverdagen hvor stressfaktorer blir forsøkt redusert så godt det lar seg gjøre. Plutselige endringer i planer og mangel på struktur kan trigge episoder hos mange, og midt i ferietiden der man har vanskeligere for å trekke seg unna er det noe man virkelig vil unngå. Derfor gruer jeg meg litt, vet ikke om det er helt stuerent å si det, men det er jo sant. Gleder meg til å være med ungene og samboer og resten av familien og venner, men faren for mangel på struktur gjør meg litt usikker.

Mestringsstrategien for å få det til å fungere må bli å lage seg ferierutiner og en slags struktur for hverdagen likevel. Prøve så godt det lar seg gjøre å ha faste leggetider, selv om de blir annerledes og senere enn i hverdagen. Prøve å planlegge aktiviteter litt i forkant, sånn at hu mor klarer å bearbeide det som skal skje. Og det viktigste må være å være åpen med de rundt om at nå trenger jeg litt alenetid for å hente meg inn igjen; kanskje bare en liten halvtime alene, enten en gåtur, en liten lur eller en nødvendig tur på butikken så lenge den foregår alene. Men selv om ferien helt sikkert blir fin og full av gode minner, så innrømmer jeg at jeg ser litt frem til hverdagen begynner igjen i august.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Ryddomani eller hypomani?

Denne helgen har virkelig stått i hypomaniens tegn, og da med utslag som ryddomani. Sambo stakkar har prøvd å henge med så godt han har kunnet i svingene, for her har det gått unna.

Begynte så smått i forrige uke, med et par skuffer i mitt klesskap, men i helgen har det tatt helt av. Alt av skuffer og hengeklær i vårt klesskap har fått en gjennomgang, og en streng en. Ikke mye i bruk - gi vekk! For lite - gi vekk! Ødelagt eller utslitt - kast! Bare i vårt skap ble det en halv sekk med ting som må kastes og 5 sekker med klær som skal gis vekk. Noe går til venninner som får forsyne seg med det de vil og resten puttes i en Uff-container.

Men før resten av ryddomanien kunne få slå seg løs måtte vi en tur på Ikea for å kjøpe inn litt diverse utstyr til ryddingen; nye bokser til leker, noen nye bosspann, lyspærer etc. Så lørdag ble formiddagen benyttet der, med full effektivitet selvfølgelig. Vi var ikke der for å dille og kose oss, her var det en plan og et tidsskjema og holde.

Vel hjemme, måtte minsten ha seg en hvil. Jeg prøvde å få roet ned kroppen også, men det var nytteløst. Lå bare og ventet på at minsten skulle våkne sånn at jeg kunne få satt i gang med ryddingen. Dagens plan var todelt; gutteavdelingen og skrekkens hylle i boden/vaskerommet.

Gutteavdelingen besto først i å sortere lekene de to guttene har på stuen; fjerne det som de var vokst fra og fordele det i diverse gi vekk/ta vare på-soner. Kaste det som var ødelagt, og ikke minst alt småstæsjet som alltid kommer med hjem fra McDonalds. Når det var gjort, så var det bare å ta med seg det som nå var forvist fra stuen ned på rommet til mellomste. Han sover der, og minsten med oss, men nå måtte leker for begge to få plass der inne. Leker hist og pist i hele huset til minsten fungerte ikke, ble bare kaos; ikke minst oppe i hodet mitt. På rommet er det en sånn stor Expedit-hylle fra Ikea, og der bestemte jeg at minsten skulle få de to nederste nivåene også skulle mellomste få regjere på resten av rommet. Lekekasser, skuffer og skap ble tømt og sortert slik at f.eks duplokassen kun besto av duplo og ikke alt annet mellom himmel og jord som en ett-åring garantert putter i munnen. Igjen ble alt som var ødelagt kastet og alt fra McD gikk samme veien. Resultatet ble overveldende. Nå mangler bare litt merking av kasser, hyller, skuffer og skap så er det klar for innrykk av lekende barn. Som nå er nødt til å rydde etter seg med det systemet det er per dags dato på det rommet.

Neste prosjekt var litt mer fryktinngytende - skrekkens hylle. Hyllen der absolutt alt mellom himmel og jord har blitt puttet inn i, alle hyllene var fylt til randen av alskens greier; symaskin, oppbevaringsposer, fargeblyanter, stearinlys, telys, pledd, piknikteppe, hobbysaker, fremkalte bilder som venter på album, gamle skolepapirer fra jentene og vaskemidler. Litt for enhver smak med andre ord. Begynte med å fjerne alt av pledd, tepper etc som kunne gis vekk til Uff, ble nesten en sekk bare det. Det som hadde bostedsadresse et annet sted i huset ble samlet sammen for transport til egnet sted etterpå, og til slutt samlet jeg alt av papirer og plasserte det i stuen på salongbordet. Som mildt sagt ble helt fullt. Mesteparten endte i en bossekk, men det som var verdt å ta vare på fikk en fin plass i en ny boks som skal få stå i hyllen. Prosjektet er vel 2/3 ferdig, håper å få gjort resten i dag. Og det skal bli deilig, for den hyllen har irritert meg lenge.

Som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Noen ganger kan det være en velsignelse å være bipolar og få utnytte hypomanien til det positive.

Fra bunn til topp

Bipolar er jo å svinge mellom to poler; den tunge og mørke depressive siden og den høye og energiske maniske siden. Bipolar2 fører ikke til mani, men det som kalles hypomani, som egentlig er mye det samme, men intensiteten er noe lavere bl.a. 

Nå har jeg vært i mixed phase siden jeg sluttet på medisinene mine i mai, og det har definitivt vært svingninger i løpet av den tiden. Typisk for bipolar2 er at det er den despressive fasen som er mest fremtredende og sånn har det vært for meg også disse månedene. Det har vært flest tunge dager, en god del "normale" dager og noen dager der jeg har merket at det har svingt litt mer mot toppen. Elsker sånne dager; ting flyter, jeg blir mindre innadvent, effektiviteten øker, konsentrasjonen er på topp. Alt er egentlig helt supert. Det er det jeg vil kalle mild hypomani og noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

For 3 år siden hadde jeg en lang periode der svingningene lå i det hypomane sjiktet hele tiden, fra mai til oktober. Snakk om supereffektive måneder, svingte mest mellom moderat og mild hypomani så jeg følte aldri at jeg mistet kontrollen på noen måte. Ble slitsomt etterhvert for søvnbehovet er tilnærmet fraværende, kroppen går av seg selv. Men den trenger jo søvn og hvile for å restituere seg, og det blir det lite av innimellom 150% jobb, trening, barn og husarbeid. Så egentlig var det ganske deilig da ting endelig avtok og gikk tilbake til normalen. Og det gjorde det fordi jeg da hadde kommet meg til psykiater, fått stilt diagnosen og begynt på medisin. 

Men i dag, har det virkelig vært en oppoverbølge som jeg og ungene kaller det. Vi snakker "Deadliest Catch" og 13 m høye bølger i Beringhavet. Kroppen og hodet har vært helt ukontrollerbare omtrent. Våknet kl 6, men lå og vred meg til minsten våknet kl 8. Spratt opp, og siden har jeg omtrent ikke sittet i ro. Alt har rast avgårde; kjenner omtrent at det raser adrenalin rundt i kroppen, alt smådirrer på en måte, sansene er hyperaktive og pulsen føles konstant høy. Har snakket mer eller mindre non-stop om absolutt alt, sikkert mast hull i hodet på sambo. Prøvde å ta meg en hvil med minsten i sengen for å roe ned litt; minsten sovnet og jeg lå og "vibrerte". Har holdt på de siste dagene å rydde klesskapet, så det MÅTTE gjøres ferdig i ettermiddag. Sambo var ikke like keen, men ga heldigvis etter. Sa til minsten at mamma hadde ryddomani i dag, og akkurat da var det det hypomanien slo ut som. Fikk ordnet og fikset, og lykkefølelsen var komplett. 

Måtte på butikken for å handle litt, og da måtte jeg konsentrere meg for å holde fartsgrensen. Behovet for å suse avgårde i stor fart var enormt, og i lånt BMW med god mulighet for det, så var jeg glad impulskontrollen fortsatt virket. Dette er uten tvil det høyeste jeg har vært i hypomanien noen gang. Kan ikke engang forestille meg hvordan en manisk episode fortoner seg. Kroppen vibrerer fortsatt, men jeg sitter i alle fall i ro. Skal tvinge meg til det frem til leggetid, forhåpentligvis fører det til litt mer ro i kroppen. 

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.

Terroren i Nice

Jeg gikk og la meg lykkelig uvitende  om hendelsene som skjedde i Nice i går kveld, og desto større var sjokket i morges da jeg satt meg i bilen, radioen slo seg på og det første jeg hørte var ordene: terroren i Nice i går kveld. Rett og slett forferdet og litt sjokkert hørte jeg at de fortalte om det som var skjedd, og som alle de andre gangene lignende hendelser har skjedd så blir i alle fall jeg sittende med en følelse av uforståelighet. Det hele er så absurd at det er vanskelig å fatte at det faktisk har skjedd.

Store ulykker med mange døde og skadete gjør selvfølgelig også inntrykk, men da har man en knagg å henge det hele på; det var en ulykke. Krig, og all forferdeligheten det medfører, gjør også inntrykk, selv om det for oss her i lille Norge er et relativt fjernt begrep; heldigvis. Klart det setter spor i et sinn å se hvordan uskyldige sivile blir offer for noen sin oppfatning av en sak, og to (eller flere) sider går til krig mot hverandre. Men terror? Det blir bare uforståelig og gjør inntrykk på en helt annen måte. At noen med vilje kan gjøre slike ting mot andre, helt bevisst og iskaldt og kalkulert, og med hensikten å drepe mest mulig mennesker og skape mest mulig frykt blant resten. Ja, det er mange paralleller med krig. Der også er det bevisste handlinger som utføres for å skade andre mennesker; f.eks det å slippe en bombe på en bestemt bygning fordi man mener at der befinner det seg noen fra fienden, det er også en bevisst handling. Men likevel blir settingen med krig annerledes enn terror, som jo også i mange tilfeller er en slags krigføring.

Terroren i Nice i går kveld føyer seg dessverre bare inn i rekken av mange slike angrep; flyplassen i Istanbul, nattklubbepisoden i Florida, terroren i Paris i november i fjor, skytingen på stranden i Tunisia for å nevne noen. Rekken er endeløs dessverre, fra alle verdenshjørner, i alle slags fasonger. Noen angrep får mer oppmerksomhet enn andre her hos oss i den vestlige delen av verden, som vi liker å kalle oss. Media her hos oss dekker sakene fra alle vinkler i alle kanaler når det er noe som skjer i vår egen bakgård. Skjer en tilsvarende hendelse i f.eks Afghanistan så hører man ikke like mye om det. Men det ligger nok i menneskets natur; man er seg selv nærmest. Er følelsen at dette kunne skjedd med meg, så blir følelsene rundt det mye større. Og mediefolk, er bare mennesker de også. Skjer det noe i deres egen bakgård, så blir det hovedfokuset deres. Det er nok likt i andre deler i verden.

Akkurat nå er behovet mitt for informasjon stort kjenner jeg; av flere årsaker. En er selvfølgelig nysgjerrighet; hva har faktisk skjedd? Behov for rene klare fakta på bordet, noe som i en sånn "akuttfase" er vanskelig å få fordi det florerer med spekulasjoner over alt. Og det er lett å hive seg med på disse spekulasjonene. Hva er egentlig omfanget, hvor mange har blitt berørt av dette? Og da sånn rent fysisk, for alle blir jo berørt på et vis. Er det nok en gang en såkalt terrorgruppe som står bak eller et det en enkeltpersons desillusjonerte sinn som er årsaken? På meg virker det som om terrororganisasjoner, og da spesielt IS, benytter seg av slike hendelser til å proklamere sin sak og skape mer frykt, uten at de nødvendigvis har hatt noe med det å gjøre.

Så kommer behovet for å forstå, i alle fall for meg. Hvorfor i all verden gjorde noen dette? Hva får noen til å gjøre sånt som dette? Grubleriene blir mange, og aviser og nyhetsprogrammer blir viktige for å tilegne seg mest mulig informasjon.

Det med bakenforliggende årsaker jeg noe jeg har fundert mye på, det og forskjellen på terrorhandlingene; enkeltindivider vs. grupperinger. Alle disse grubleriene føler jeg ikke er riktig akkurat nå, de må bearbeides litt mer. Akkurat nå går tankene til Nice og alle som er berørt der.

Radiokjendis

Ja, i dag ble jeg det, sånn helt på morgenkvisten. Riktignok veldig kortvarig og for et noe snevert publikum; de som er opp tidlig, i disse ferietider, og de som hører på P4. For hver dag kl halv syv har de innslaget 5 kjappe som handler om et dagsaktuelt tema. Og siden jeg som regel er på vei på jobb på den tiden, så pleier jeg å høre på dette. I dag var temaet Frankrike, siden det er Frankrikes nasjonaldag i dag, og inngangsspørsmålet var som følger:

Hva heter statuen som står på Liberty Island i New York som de fikk i gave av Frankrike?

Easypeasy tenkte jeg, og sendte inn en sms bare på gøy. Frankrike kan jeg jo ikke akkurat mye om, men regnet jo aldri med at det skulle bli meg som ble deltager. Man kan mildt sagt si at jeg kvapp litt da telefonen ringte, og siden klokken fremdeles ikke var blitt halv syv engang, så skjønte jeg instinktivt at det måtte være P4. En million tanker i hodet; hjelp, P4 ringer, hjelp, eg kjører jo bil, hjelp, eg vil jo ikkje på radioen, idiot, korfor meldte du deg på? Men fikk samlet meg og tok telefonen - veldig ulovlig kjørende på veien, men akkurat midt i Kolltveittunnelen fins det lite med stoppemuligheter. Takk og lov for den store plassen rett etterpå.

En hyggelig mann i andre enden lurte på både det ene og det andre, for litt small talk er det jo alltid med deltagerne. Small talk ja, som jeg jo er så glad i. Det var hvor jeg var fra, hva jeg jobbet som, hvor jeg jobbet, om jeg hadde noen hobbyer, når jeg skulle ha ferie, om jeg faktisk hadde vært i Frankrike etc. Et knippe temaer som programlederne kunne velge fra. Så sa mannen at han skulle ringe meg opp igjen om et par minutter og min første tanke var GOOGLE!!!!!! Så jeg suste gjennom det jeg fant på Wikipedia, takk og lov for speedlesingsevne og elefanthukommelse, men jeg vet jo at ofte så er spørsmålene relatert til emnet på litt diffuse måter, så her gjaldt det å være forberedt på alt.

Etter et par minutter ringte telefonen igjen, og pulsen bare spratt i været; nå var det alvor. Shit - tenk så pinlig å drite seg ut på radioen, ikke en liten lokalradio som ingen hører på, men riksdekkende P4! Men det var for sent å angre så det var bare å hive seg uti det.

Programlederne var veldig hyggelige å snakke med, og til small talk så ble det faktum at jeg hadde besøkt den franske rivieraen tema, så det gikk fint. Pju, første hinder over. Heldigvis er 5 kjappe en relativt uformell spørrekonkurranse der de liker å hjelpe deltagerne til å vinne, så pulsen sank litt og jeg stålsatte meg. Svarte jo riktig på inngangsspørsmålet selvfølgelig. Lurte et øyeblikk på om jeg skulle slenge med tilleggsopplysningen om kobberet fra Norge, men fant ut at det ville være å være en besserwisser - og sånne folk liker jeg jo ikke selv engang. (Men nok en gang viser det seg at ting bare fester seg i hodet mit, hvem har bruk for å vite sånt egentlig?)

Så var vi i gang: (tatt etter hukommelsen som var en smule preget av det faktum at dette var på riksdekkende radio)

Spørsmål 1:

Hva heter desserten som er oppkalt etter en keiser?

Dessert? Fransk dessert? Helt blankt. (merkelig det der hvor fort man egentlig tenker, hvor mange tanker man klarer å presse inn i løpet av ett sekund) Eneste jeg kom på var Créme Brûlée, men det er jo ingen keiser som heter Brûlée, og i hvertfall ikke Créme. De hørte nok at det var litt blankt, så hintet de om det var en kake, og da begynte det å demre. Når han så sa han med hånden i jakken, kom svaret dalende: Napoleonskake (og så tenkte jeg for meg selv: Dessert? Det er ikke noe dessert, det er en kake. Det var et misledende spørsmål)

Spørsmål nr 2:

Lydspor. Shit - sånt er jeg så dårlig på. Rotet rundt i hodet etter franske musikere og sanger, eneste jeg kom på var nasjonalsangen. Klippet viste seg å være gjenkjennelig, heldigvis, og hadde jeg tatt feil tror jeg at jeg hadde stått uten samboer. Noe jeg på en måte også klarte å lire av meg (heyhey -se small talk!) Lydsporet var en kjent fransk musikal sa hun, og svaret var selvfølgelig Les Miserables. Sambo hadde dødd hvis jeg hadde tatt feil av favorittmusikalen hans.

Spørsmål 3:

Nevn 3 land som Frankrike grenser til. Easypeasy - hadde jo nettopp Googlet for harde livet, kunne nevnt alle de grenset til lett som en plett, men valgte Sveits, Spania og Tyskland.

Spørsmål nr 4:

Nytt lydspor. Igjen full gjennomgang i hodet av fransk musikk, første konklusjon var at de ikke har musikk bortsett fra nasjonalsangen. Ble plutselig  veldig opphengt i den av en eller annen merkelig grunn. Men nei, det var ingen nasjonalsang, det var den kjente franske lille damen som synger så rart.

Hørte det med en gang, men navnet var helt vekke. Hintet var at det var en liten spurv. Ja, hun lille damen!!!!! Hodet raste; hun som Herborg Kråkevik spilte, damen som alltid er avbildet i svart-hvitt. All mulig informasjon suste rundt i hodet, men navnet? Helt vekke! Krise! Kan jo ikke svare feil på det, vet jo svaret ja. Så hvisket han i bakgrunnen EEEEEdddiiii…..og der pang! Hjernen våknet: Piaf selvfølgelig. Og Piaf betyr visst spurv ifølge damen på radioen, glemmer nok ikke det med det første nei.

Spørsmål nr 5: (følte at selvtilliten økte, dette gikk jo på et vis. Bare et lite spørsmål fra å vinne -og konkurranseinstinktet mitt er jo glad i å vinne)

Hva heter togstrekningen som går fra Paris til et eller annet sted i Romania? Agatha Christie har skrevet en kjent bokserie om en detektiv som heter Poirot hvor handlingen er derfra? (jada, jada, vet alt det der, men igjen var navnet heeeeelt vekke. Takk og lov for at de liker å hjelpe deltagerne, så litt ooooo-ing fra programlederne og vips så var svaret der. Orientekspressen. (Merkelig navn egentlig, for den gikk da strengt tatt ikke til Orienten fra Paris. Orienten er jo lenger vekk enn Romania, i mitt hode i alle fall. Tror jeg må besøke Google litt flere ganger i dag)

Og vips, der vant jeg! Midt på riksdekkende radio, på et tidspunkt på døgnet der hjernen er som sirup, noe den beviste grundig syns jeg, og hvor jeg egentlig har mer enn nok med å være våken nok til å kjøre bil og huske å puste. Så jeg er nå den lykkelige eier av en DAB-radio fra P4. Kan det bli bedre liksom? På en helt vanlig torsdag, klokken før fuglene fiser om morgenen. Vil ikke påstå at jeg imponerte meg selv med egen innsats, men who cares? Jeg vant! Og fikk ikke minst retten til å skryte om det, og heder og ære. Denne dagen må jo bare bli bra med den pang-starten.

Halmstrået mitt er tilbake

Venterommet på legevakten er et merkelig sted, i alle fall her i Bergen hvor alt er samlet til et stort venterom for absolutt alle problemer. Det er vel litt dedikerte soner, men ingenting er atskilt så alle er synlig for alle. Ingen steder å gjemme seg vekk. I går hadde jeg bare lyst til å gjemme meg, så jeg satt meg helt i et hjørne, ytterst på en benk og tenkte at her var det minst mulig folk som la merke til meg. Ikke det at det gikk an å se at noe var galt tror jeg, for så vidt meg bekjent så jeg ytterst normal ut. Det jeg i forbifarten ikke la merke til var at jeg klarte å plassere meg rett under TV-en som alle så på - smart! Da blir man usynlig da, midt i synsfeltet til hele venterommet. Forhåpentligvis var programmet på NRK så spennende at ingen la merke til meg. Noe jeg egentlig ikke tror det var for det hørtes fryktelig kjedelig ut. Hva det var aner jeg jo ikke, for som sagt jeg satt rett under og kunne ikke se en dritt.

Heldigvis tok det ikke vinter og vår før jeg ble ropt opp og fikk komme inn på et rom, tilfeldigvis samme rommet som vi var på med minsten i forrige uke da jeg måtte insistere til legen, som ikke var ferdig utdannet som lege før til neste år, at gutten var syk, og at jeg ikke gikk under kategorien hysterisk førstegangsmamma som aldri har sett feber før.

Først kom det en sykepleier, en mannlig en (florerer av mannlige sykepleiere på legevakten virker det som . Vi har jo vært der noen ganger den siste uken), og spurte hva det var som var årsaken til at jeg var kommet til dem i dag. Og hva svarer man da? At jeg holder på å miste forstanden? At noen må hjelpe meg før det rabler for meg? Svarte litt forsiktig at det var pga bipolariteten min, og da ble han litt rar og nærmest løp ut døren mens han sa at en lege kommer snart. Så der satt jeg igjen på dette sterile rommet, overlatt til mine egne tanker nok en gang. Tankene som ikke var venner med meg i går. Så jeg prøvde å fokusere på noe annet; ikke en lett oppgave når hele rommet skriker helsevesen. Men fikk tenkt over at det jammen er blitt fint på den nye legevakten, mye finere enn den gamle. Funderte litt over en stikkontakt plassert rett under en vask med et støpsel i, klarte ikke finne ut poenget med den før legen kom tassende inn. Ja, tassende, for crocs lager tasselyd og dette var doktor med crocs.

Nytt spørsmål om hva som var grunnen for besøket? Besøk er det vel strengt tatt ikke, besøk i mitt hode er en hyggelig affære. Er man på legevakten så er man ikke på besøk; det blir ikke servert kaffe og kaker der liksom. Uansett, fikk igjen stotret frem at det gjaldt denne bipolariteten min og at den ikke spilte på lag om dagen. Så der satt jeg da og prøvde og forklare ting som ikke lar seg så godt forklare til en lege som ikke var så veldig interessert i oppfatningen min av problemet, men mer av det kliniske og det medisinske. Hvilken type medisiner har du tatt? Hvor mye av hver? Hvor lenge? Når var det? Etc.etc. Heldigvis er jeg et medisinsk leksikon (som sambo kaller meg) så han fikk svar på alle spørsmålene sine, men ikke en eneste gang spurte han om hvordan jeg hadde det. Riktignok hater jeg å få det spørsmålet, men noen ganger er det faktisk på sin plass å spørre om nettopp det. Så kom det visst en viktig telefon og vips så tasset han ut igjen i crocsene sine. Og der satt jeg igjen og kjente at dette, dette er ikke hjelpen jeg trenger. Hva jeg trengte ante jeg ikke, men det der føltes bare feil. Det var definitivt ikke det jeg trengte. Men mens han var borte så hadde han tydeligvis tenkt seg litt om, og kommet til samme konklusjon, så han ba meg komme tilbake på kvelden, til en akutt-time hos psykiater som de hadde til bruk da. Det var ledig når jeg måtte ønske etter kl 18, så jeg kunne selv bestemme når. Litt desperat, grep jeg åpningen som ble gitt meg og sa at time kl 18 er supert. Så da var det bare å komme seg hjem og vente på at klokken ble psykiatertid.

Hjemme fikk jeg ryddet litt, for det roer jo hodet mitt ned, og sovet litt, før klokken ble nok til å komme seg avgårde. Mamma lurte på om hun skulle være med, men hallo? Snart 40 for svingende, på et eller annet tidspunkt må jeg klare dette selv. Og den dagen det var tydeligvis i går. Vel fremme på legevakten plasserte jeg meg litt mer strategisk i forhold til TV-en, men måtte heldigvis ikke vente lenge. Ble ropt opp og fulgte etter en sykepleier i det som føltes som en evighet i en uendelig rekke med ganger, er litt størrelse på den nye legevakten viser det seg. Kom endelig frem og møtte en dame som bare oste hyggelighet og imøtekommenhet. Hun presenterte seg, jeg presenterte meg. Men som vanlig så fikk ikke jeg med meg hva damen sa for jeg var mer opptatt av å uttale mitt eget navn riktig og tydelig nok. Blir alltid sånn i sånne presentasjoner syns jeg, man er så opptatt av at andre skal få med seg det man selv sier at man ikke evner å få med seg det de andre sier. Ikke at det spilte så stor rolle der og da, for jeg kjente med en gang at dette var riktig. Nå var jeg kommet på riktig plass og at her inne på det kontoret med de to lilla sofaene, så kom jeg til å få den hjelpen jeg trengte.

Hun spurte jo selvfølgelig hun også hvorfor jeg var der, men hun formulerte seg helt annerledes, og hadde fått et skriv med bakgrunnsinformasjon som hun hadde lest gjennom. Og jeg som suger på å formulere meg muntlig fortalte hva som var problemet. Takk og lov for bloggen egentlig, fordi jeg har skrevet her hvordan ting føles så ble det lettere å fortelle til henne. Formuleringene var allerede gjort og jeg kunne bare stjele dem og bruke dem på nytt. Hun spurte om alt mulig; medisin, bivirkninger, jobb, familie, nettverk, tidligere opplevelser, behandlinger, you name it. Og hun lyttet og tok til seg det jeg sa, stilte gjerne oppfølgingsspørsmål; verdens tydeligste tegn på at man faktisk har hørt etter. Og hun innbød til å fortelle sånn at det ble lettere å gjøre det. Hun kjente psykiateren jeg gikk til tidligere på DPS og mente at der hadde jeg virkelig gått til en som kunne sakene sine, noe jeg er helt enig i. Hun syns også det var lite smart av DPS å avslutte behandlingen min der når de gjorde det, og at avslaget ikke var noen god idé det heller. (Nå kjenner jeg at jeg er veldig politisk korrekt her, for det ble ikke formidlet sånn, menmen…)

Hun sa at hun var enig i at noe hjelp trengte jeg litt akutt, og en av de tingene var medisin, men at siden jeg alltid (med litt store bokstaver og strek under) opplevde ubehagelige og vedvarende bivirkninger burde prøve andre ting i tillegg, som f.eks gruppeterapi. Kombinasjonen lav dose medisin og noe annet ville mest sannsynlig være det beste for meg, noe jeg helt klart er tilbøyelig til å være enig i. Som kortidsplan ble vi enige i å ta lav dose av de medisinene jeg allerede har, men ikke hver eneste dag for å unngå å få bivirkningene. For jeg måtte sove, jeg sov altfor lite. Og det er jo sant, jeg sover altfor lite. Lite eller ingen søvn er jo torturmetode, og det er virkelig det det er; tortur. Man trenger søvn for å re-starte hjernen til å takle en ny dag med ny utfordringer. I lengre perspektiv mente hun at jeg burde starte med en annen type medisin, men at oppstart av sånt må følges nøye opp og det hadde jo ikke hun mulighet til å gjøre. Så hun skulle skrive nye henvisning til DPS, med utførlig forklaring, krav om prioritet og presisere at de måtte svare innen fristen på 14 dager. Jeg skulle få kopi av henvisning og hun skulle skrive at jeg skulle ha kopi av svar både via brev og sms. Og dermed var halmstrået mitt tilbake. Damen var så hyggelig og forståelsesfull at når jeg gikk så måtte jeg spørre om navnet hennes en gang til, bare for å lagre det på minnet til en annen gang skulle det være nødvendig. Hun tok seg til og med tid til å lese innlegget mitt om meltdown for jeg sa at jeg ikke klarte å forklare hvordan det opplevdes. Er så utrolig takknemlig for det.

Halmstrået mitt om at et bittelite stykke der fremme så er hjelpen jeg trenger, og at den vil komme, er heldigvis tilbake. Et litt tykkere halmstrå denne gangen kjennes det ut som, og bare det å vite at det finnes en plan hjelper. Det gir placeboeffekt nesten umiddelbart. Jeg har til og med sovet i natt, riktignok med en bitteliten dose med medisinen hun bestemte, men jeg har sovet, i flere timer. Ikke lagt våken med tusen tanker i hodet på en gang som bare surrer seg sammen i hverandre og til slutt ikke gir noen meningen noen av dem. Riktignok trøtt som en strømpe i morges, trøttere enn en strømpe faktisk, men det er en seier å ha sovet. Nå gjelder det bare å finne igjen konsentrasjonen bl.a. og brette opp ermene igjen. Kanskje jeg finner krigen jeg skal i denne gangen, eller i alle fall en vindmølle eller to. En ting i alle fall sikkert; lyset er denne gangen det faktiske lyset i enden av tunnelen. Kanskjekanskje det bare er nødutgangen, men den skal jeg klare å få opp den også.

Og ja. Jeg er så takknemlig for alle som tar seg tid til å lese, og ikke minst skrive til meg. Enten gode ord og tanker eller deler egne erfaringer. Det gir meg så mye positivt. Det er ikke barebare å blottlegge seg på denne måten, og det og da få slike positive tilbakemeldinger er gull verdt. Det å vite at det er plass til andre ting i hverdagen enn bare perfekte Instagrambilder og lykkelige Facebook-oppdateringer gjør godt. Det gir meg troen på menneskeheten (ja, veldig dyp og filosofisk her)Tusentusen takk. Hadde jeg ikke vært klemmemotstander, så hadde dere fått klemmer alle og enhver.

Ventetid på et venterom

Så var visst ikke lyset jeg så i enden på tunnelen likevel; kanskje et tog som passerte, et stearinlys som blåste ut med et lite vindpust, for nå, nå er det mørkt igjen. Men ikke det samme mørket som slukte meg i går kveld/natt. Dette er mer et fortvilelsesmørke, et frustrasjonsmørke som kjennes ut som om det bare øker i omfang og prøver å sluke hele meg. Etter å ha fått utallige metaforiske dører smelt i fjeset etter hele formiddagen i telefonen for å prøve å få hjelp til å hjelpe meg selv, så kjenner jeg kun fortvilelsen. Å stange hodet i veggen gang på gang gjør noe med et menneske, og når psyken allerede er ødelagt og skjør som krystallglass, så ender man opp i det mørket man trodde man var ute av. Hjelper ikke å brette opp ermene og gå i krigen når det ikke er noen krig å finne, ikke engang vindmøller fins det. Det er bare stengte dører og beskjeder om å kontakte noen andre.

Så her sitter jeg da, på venterommet på legevakten og skal nok en gang fortelle en lege hva som er problemet i dag. Ja, hva er egentlig problemet? Et spesifikt problem kan jo enkelt løses; en knekt arm får gips, et dypt sår får plaster og bandasje. Men hva med et knekt sinn og en hjerne som kjennes ut som om den trenger både plaster og bandasje? Hvordan forklarer man det? For det har jo ikkje skjedd en traumatisk hendelse; ingen er døde (heldigvis), ingen er alvorlig syke (ja, rent bortsett fra meg) og ingen har forlatt meg. Det er bare disse bittesmå tingene som blir så ubetydelige for andre, som bare virker som bagateller på et friskt sinn med en fungerende rasjonell del av hjernen. Disse tingene som vokser seg store og som er umulig å forklare som problemer.

Og hva ønsker jeg egentlig? Hjelp. Men hjelp til hva? Aner ikke. Eneste jeg vet er at sånn som det er nå sånn kan det ikke være, en spiral som kun går nedover uansett hvor hardt man klamrer seg fast i underlaget. Jeg må ha medisin, som virker. Medisin som kan ordne kjemiproblemet i hjernen min. Som kan ordne, eller i det minste holde sykdommen min i sjakk. For jeg trenger det, for jeg har en sykdom, en alvorlig sykdom. Og dersom ting bare får skure og gå kan det i verste fall ende opp som en dødelig sykdom. Fortvilelsen og avmakten kan klare å få overtaket, og det er derfor jeg ber om hjelp. For å unngå det. For å unngå å tape mot den irrasjonelle og syke delen av hjernen. For å hjelpe den rasjonelle delen til å vinne, den delen med de fornuftige tankene, den delen som er den virkelige Veronika.

Alle dager er ikke gode dager

Total meltdown, det er vel det som er det mest beskrivende for opplevelsen jeg hadde sent i går kveld/natt. For det er da de kommer, sammenbruddene og alle de vanskelige tankene. Når kroppen endelig slapper av etter å ha bedrevet med distraksjoner for hjernen hele dagen, når kroppen slutter med distraksjonene og hjernen får fritt spillerom, det er da alt det vanskelige tar overhånd. Hvor mye overhånd det tar varierer, heldigvis, men noen ganger blir det total meltdown. Som i går. Alt det vanskelige som man for så vidt har taklet et problem om gangen de siste månedene, kommer tilbake og hjemsøker deg. For helt taket det har de ikke sluppet, selv om man innbiller seg det. Hjernen leker med meg og sier at nå var du flink som overkom den hindringen og det helt uten å kollapse, men i all hemmelighet gjemmer den bittelitt tvil og vanskelige tanker vekk i et hemmelig rom i hjernen som den finner frem på et eller annet tidspunkt, og da sammen med alle de andre hemmelige tingene den har gjemt vekk. Og da har den delen av hjernen, den irrasjonelle delen, samlet opp så mye ammunisjon at den rasjonelle delen, som er den som vanligvis vinner og tenker de gode og fornuftige tankene, den taper. Hele den rasjonelle delen blir tømt for rasjonalitet, det liksom bare renner ut på ene siden. Sånn som i går.

Nå har jeg vært sterk og flink og tøff og modig og alt det der siden april da verden bestemte seg for å være en drittsekk mot meg. Ref. oppsigelse og alt den medførte - les her. Alle trodde jeg skulle ramle sammen, inkludert meg selv, men jeg gjorde ikke det. Jeg fant frem styrken og rasjonaliteten og bestemte meg for å stå i stormen, uansett hvor hardt det var. For det var det, skikkelig hardt. For uansett hvor mange man har rundt seg så er man helt alene, helt alene med alle de vanskelige tankene som så gjerne vil vinne. For å dele de med andre, det er vanskelig. Vanskelig fordi man ikke vil innrømme at man trenger hjelp og vanskelig fordi man ikke helt hvordan man skal forklare hva det er som er vanskelig. For det er tilnærmet umulig for en som ikke har stått i slike situasjoner selv å fullstendig forstå den krigen som foregår i hjernen, mellom den irrasjonelle og den rasjonelle delen. Den friske og den syke.

Men i går raknet alt sammen, ingen stor og vanskelig hendelse egentlig, men mange små ting som ble hentet frem fra det hemmelige rommet og laget et helvetes leven. Jeg hater å ha det sånn; være på mitt aller, aller svakeste, og ikke minst måtte vise det for andre. For det er ikke den jeg er, jeg er ikke en grineklump som sitter i sofaen og hulker og babler usammenhengende om hvor urettferdig ting er. Ting som for utenforstående kan virke som bagateller, og den rasjonelle siden av meg ville ment det samme om, hadde den bare virket. Vi tar bare en ting om gangen, vi kommer oss gjennom dette - typiske ting å si og jeg tviler ikke et sekund på at den som sier det mener det. Men for meg som på det stadiet er en grineklump og ikke ser noe lys i noen ender av tunnelen så fungerer ikke det. Hjernen min kaster alle tingene på meg med en gang og det er umulig å sortere og ta et lite problem om gangen. Jeg er den sterke, den som hjelper andre, som viser andre at man kommer seg gjennom slike episoder, at det er håp når det ser som mørkest ut. Men samtidig må man ha vært der, og kanskje besøke stedet igjen noen ganger, for å klare å se ting klarere på andre siden og å være dem støtten for andre som sliter.

Triggerne denne gangen var mange; først og fremst oppsigelsen og alt det dritet (ja, for det var det det var, noe drit), så en samboer som sliter litt med å være i pappaperm på fulltid (for det er mye mer jobb enn man skulle tro) og dermed er i litt dårligere humør enn ønsket, et hus som jeg føler står på hodet (noe det strengt tatt ikke gjør, som det aldri gjør omtrent, men i dårlige perioder trigges ønsket om orden og struktur enda mer enn vanlig), en liten tass som ble syk med høy feber uten noen åpenbar årsak og som fortsatte med høy feber lenge forbi det som er ønskelig for en liten kropp (og et mammainstinkt som insisterte på at noe var galt uten å bli helt trodd) og på toppen av det hele en frøken på ferie med faren som ringer hver kveld og griner fordi hun savner mammaen sin (noe jeg til vanlig hadde taklet helt fint, men nå var begeret fullt og mammahjertet døde litt inni seg). Når DPS i tillegg tok fra meg halmstrået mitt som jeg har klamret meg til de siste månedene med et lite brev om at henvisningen min der var avslått, så var begeret fullt. Og det begeret har vært stort den siste tiden.

Siden jeg ikke taklet bivirkningene av medisinene mine, og derfor sluttet på dem, i samråd med fastlegen min, så har det vært mye opp og ned mentalt. Har vel begge beina godt plantet i det som kalles mixed phase, der alle symptomer er på plass samtidig for å si det enkelt. Man er både deprimert og litt hyper samtidig, og det svinger mellom de to ustanselig og helt uten kontroll. Halmstrået har vært at snart, snart skal jeg få prøve ny medisin som kan gjøre tilværelsen mer stabil, men med et lite brev ble hele bakken under meg revet vekk.

Enden på visen var i går kveld at jeg begynte å grine, og så tok det helt over. Det ble skikkelig ugly crying, med snott, tårer, hiksting og full pakke. Ikke sånn fin Kardashian-grining der man kan tørke sminken bittelitt med baksiden av ene fingeren, men skikkelig ugly. Og som komplett grineklump så babler jeg i vei, som oftest helt usammenhengende i begynnelsen. For da må alt ut, jeg som ikke evner å kommunisere slike ting muntlig bare snakker og snakker. Og etter hvert som jeg snakker, blir sammenhengene litt tydeligere, både for meg og den som er "heldig" utvalgt til å høre på. I går var det sambo, for første gang (noe han taklet superbra etter litt veiledning om hvordan han skulle takle det). Jeg klarer etter hvert å plukke opp de rasjonelle tankene som har falt ut, en etter en, litt etter litt. Og til slutt blir ting klarere for meg, at dette nok en gang går over, at alle problemene kan løses, bare man tar dem ett etter ett og ikke alle på en gang. Griningen slutter og jeg klarer å puste med magen igjen. Så kan vi snakke om hvordan vi skal løse denne dårlige episoden, og løse ting sammen. Sambo er glad for at jeg har delt, selv om han har vondt inni seg fordi jeg har det sånn, og har fått mer info på den relativt korte tiden enn han har fått på flere måneder. That's how I roll dessverre.

Så hver dag er ikke en dans på roser, ikke Instagram- eller Facebook-perfekt, men det må være plass til de dagene og. Og det må være legitimt å snakke om de dagene uten at man skal få en merkelapp eller en beskjed om å ta seg sammen (akkurat det har vi jo snakket om før - her). Men etter mørket er det faktisk lyst, uansett hvor mørkt mørket er når man står midt i det. Så nå som jeg er på andre siden igjen er det bare å brette opp ermene og gå i krigen igjen, ett problem om gangen, og plutselig så er ikke tilværelsen like forferdelig lenger.

Mamma i 10 år

Tenk det, at i dag har jeg vært mamma i ti år. 10 hele år. Helt merkelig å tenke på, jeg liksom, som aldri i livet skulle ha barn. Som syns unger kun var irriterende. Husker alle andre var passepiker da vi var små, så jeg prøvde meg jeg også. Ikke fordi jeg hadde lyst og var glad i unger, men fordi venninnene mine gjorde det. Fungerte særs dårlig, for jeg så virkelig ikke gøyen i det; trille rundt på en vogn med en liten unge oppi, putte han på en disse eller i en sandkasse innimellom. Det var virkelig ikke noe for meg, og da han en dag ramlet ut av vognen med hodet først og fikk hjernerystelse så var det slutt for min del. Passepike fikk de andre være, jeg spilte heller fotball, hoppet tau eller strikk eller noe helt annet som ikke involverte barn.

På ungdomsskolen hatet jeg når det var unger på bussen, enten det var om morgenen eller på vei hjem. De hylte jo alltid, uten stopp. Var flere enn en gang jeg kom helt oppgitt hjem og proklamerte at unger -det skulle jeg aldri ha!

Men ting endret seg for meg og, som det nok gjør for de fleste, og etter flere år uten resultater så endelig var det vår tur. Og overraskelsen var stor da det viste seg at det ikke bare var en baby, men to stykker. Den oppdagelsen var relativt absurd og kommer til å følge med meg hele livet, uten tvil. Med tvillinger i magen blir det litt ekstra oppfølging og vi ble godt kjent med knøttene allerede før de ble født. En sprellejente som lå øverst og turnet og en som forholdt seg relativt rolig nederst. Lite visste vi at de personlighetene skulle vise seg å følge dem opp gjennom årene. 

5 uker før vi forventet det bestemte frøken nr 1 at hun hadde fått nok av turningen til frøken nr 2, og ville ut og strekke på kroppen. Mor ble relativt forfjamset da vannet plutselig gikk, og det ble nok pappaen også da han fikk telefon om det. En liten tur i ambulanse fikk vi også for å være på den sikre siden. Ventetiden på sykehuset ble litt lang, for det var fordi ingenting skjedde. Vi ventet og ventet på at vondtene skulle begynne, men nei. Frøken nr 1 hadde tydeligvis ombestemt seg. Til slutt dukket det opp et par småvondter, og ting var i gang. Og tvillingfødseler er ikke som vanlige fødsler der man blir eskortert til et rom og egentlig overlatt litt til seg selv og prosessen får gå sin gang. Nei, her var det inn på fødestue, epidural i ryggen (med verdens lengste og skumleste nål) og en haug med folk som skulle være tilstede. Ting tok litt tid, epiduralen virket bare på ene siden og gjorde at ene foten var helt lam mens det på andre siden av kroppen var vondt. Senere opplevelser har vist meg at epiduralen nok virket på den siden også, for det var langt fra så vondt som jeg har opplevd i ettertid.

Rommet var som sagt fullt av folk; to jordmødre, to leger, en barnepleier, en barnelege, noen anestesifolk og så meg og mannen så klart. Mannen stakkars, plassert langt oppi et hjørne ved siden av hodet mitt for ikke å være i veien. Utpå kveldingen 10. juli bestemte de to legene seg for at dette tok for lang tid og at småfrøknene nå måtte ut, enten de ville eller ikke. Mor fikk beskjed om å presse det jeg var god for, men egen fri vilje og stahet var tydeligvis ikke nok for bestemte lille frøken nr 1. Hun hadde som sagt ombestemt seg. Men ut måtte hun, så kl 01:30 11. juli så hun dagens lys for første gang, litt hjulpet av en lege og en tang. De svusjet hun bort til barnelegen og barnepleieren for en sjekk, mens de to legene og de to jordmødrene konsentrerte seg om frøken nr 2; turnejenten som nå plutselig hadde fått all verdens plass til å boltre seg på inni den digre magen. Å ende opp på tvers var lite foretrukket, så jordmor nr 1 holdt frøken nr 2 fast på et vis mens lege nr 1 sjekket ståa med ultralyd. Lege nr 2 fikk det for seg at han måtte sjekke at utgangen fortsatt var klar, skjønner til dags dato ikke nødvendigheten av det. Det hadde jo nettopp kommet ut en baby, er ikke akkurat som om det er montert automatiske skyvedører der nede. Anywho, 9 min senere kom frøken nr 2 ut, også hun med litt assistanse av lege og tang. Ny svusjing bort til barnelege og barnepleier, før de begge to ble plassert godt innpakket i pappaen sine armer, som var litt overveldet der han plutselig satt i en stol med to babyer. Etter litt studering ble det bestemt hvem som skulle hete hva av de to navnene som var bestemt på forhånd. 

Siden de var små, bittelitt over 2 kg hver, så hadde de god plass i samme balje på sykehuset. Vi var så heldige at akkurat den uken var det rolig på KK så vi fikk være der alle 4 i en hel uke. Jentene var trøtte og slet litt med å holde varmen selv pga størrelsen, men etter en uke så var vi drevne på å få i de mat på egenhånd så da fikk vi reise hjem. 

Og siden har tiden flydd, og nå er alt dette hele 10 år siden. Barnehagen er over og til høsten begynner de i 5. klasse allerede. De har blitt storesøstre 2 ganger, like stolte hver gang, og er så flinke til å passe småbrødrene sine. Enn så lenge. Som småbrødre flest så kommer nok disse to til å bli irriterende også. 

Personlighetene til jentene i magen har fulgt dem på utsiden også. Frøken nr 1 er den rolige og tankefulle, mens frøken nr 2 er litt mer hei hvor det går og elsker å turne, fortsatt. 

Som mamma disse 10 årene har jeg opplevd mye og har vært både strengemamma, dummemamma, snillemamma og alt i mellom. Men mest av alt har det vært glede å få være mamma til de to jentene mine. Gleder, og gruer meg litt, til de neste 10 årene. 

Love you to the moon and back. 

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

Jeg snublet over en artikkel på The Mighty som kom fra bloggen Katsyxo som handlet om det å være introvert med angst og hvordan det var å få seg venner og å være venn med en som oss. Innlegget traff meg rett i hjertet og jeg linket til det på facebook, hvor jeg ba alle om å lese det fordi det beskrev meg i et nøtteskall. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger, både på åpenheten og fra andre som kjente seg igjen. Men noen tilbakemeldinger gikk på det at det var litt vanskelig å forstå alt som sto i teksten siden den var på engelsk. Derfor sendte jeg Katie, som står bak bloggen Katsyxo, en mail og spurte om jeg kunne få oversette teksten til norsk fordi den traff meg så veldig, og jeg ønsket at flere skulle få lese den og forstå bedre. Det fikk jeg lov til og her er resultatet: (for de som vil lese originalinnlegget finner dere det her)

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

 Jeg fikk ikke mange nære venner i løpet av de 5 årene på universitetet. Vennlige bekjente ja, men veldig få som jeg aktivt tilbrakte tid med. Det viser seg at det å få venner er vanskelig. Jeg tenkte at ting ville falle på plass og at jeg ville finne min gjeng, men det skjedde egentlig aldri. Hvorfor? Fordi å få ekte venner krever hardt arbeid på områder som jeg er elendig på.

 

Jeg er introvert og lever med angst. Hver for seg kan begge disse gjøre det å få seg venner vanskelig. Men de to tingene kombinert,  gjør det til et mareritt.

 

Som introvert har jeg en ulempe fra første øyeblikk.

Vi er elendige på small talk skjønner du. Nei, det er en løgn. Vi mestrer small talk. Vi bare hater det. Small talk er utrolig anstrengende og så bortkastet tid. Det høres forferdelig ut, men jeg er faktisk ikke interessert i hva planene dine er i helgen. For folk som meg, så er small talk noe man gjør for å unngå ubehagelig stillhet med fremmede når man gjør feilen å gå ut i verden alene uten høretelefoner. Det er overfladisk og meningsløst, men det fyller stillheten.

 

Men når jeg prøver å skape et vennskap så vil jeg finne ut hva som er viktig for deg, hva du brenner for. Jeg vil snakke om favorittbøkene dine og hvorfor du kjente deg sånn igjen i en spesifikk karakter. Jeg vil vite hva drømmene dine er og hva du er mest redd for. I grunnen foretrekker jeg å hoppe over den langtekkelige og høflige bli kjent-fasen og hoppe rett inn i den dype og eksistensielle konversasjons-fasen. Det er en introvert ting, og det kan virke frastøtende på enkelte og det er greit. Men det virkelige problemet oppstår når man blander dette med et angstplaget sinn som konstant forteller meg at jeg er irriterende for alle rundt meg, da ender jeg opp med å være for redd for å være irriterende til å starte de samtalene jeg virkelig vil ha. Hvilket betyr at jeg blir uinteressert. Og fremstår også som virkelig kjedelig.

 

Skulle jeg mot formodning overleve fase 1, skulle man tro at ting ble lettere derfra og ut. Hvis det bare gjorde det.

Jeg anstrenger meg sjelden for prøve å få kontakt med folk, noe som sannsynligvis gjør at mange mennesker tror at jeg ikke bryr meg om vennskapet nok til å gjøre en innsats. Mesteparten av tiden ønsker jeg virkelig å snakke med noen, men jeg lar være å ta kontakt fordi jeg er bekymret for at jeg plager dem. Så (og her er det virkelige hyklerske poenget) når folk ikke tar kontakt med meg så går jeg ut fra at jeg hadde rett og at de faktisk ikke bryr seg om meg eller liker meg. Hvis de hadde noe interesse av meg, så hadde de sendt en melding, ikke sant? Selvsagt.

Jeg innser selvfølgelig at dette går begge veier. Jeg kan ikke forvente at andre gjør en innsats når jeg ikke gjør det, men stemmen i hodet mitt insisterer på at de rett og slett ikke liker meg. De er bare høflige når vi er sammen. Jeg gjorde dem en tjeneste ved å aldri snakke til dem eller være med dem.

Hvis jeg er for engstelig til å sende noen en melding, sier det seg kanskje selv at jeg er forferdelig når det gjelder å lage planer. Jeg blir sikkert oppfattet som en kjedelig introvert som aldri forlater huset eller en som ikke gidder å prøve og derfor ikke er verdt å bruke tid på. Sannheten er at jeg unngår å lage planer med folk fordi jeg er livredd for at hvis jeg prøver, så vil ingen dukke opp og jeg vil se ut som en idiot. For noen uten angst er det kanskje bare litt skuffende, men for en som meg er det aldeles ydmykende. Og det har skjedd tidligere (arkivert under: grunner til at jeg aldri lager bursdagsplaner lenger).  Det høres kanskje latterlig ut, men å prøve og lage planer med folk, er høyrisiko i mitt hode. Best å la være, insisterer stemmen i hodet.

Folk som meg er forferdelige venner. Når vi holder på å bli kjent ønsker vi at du prøver å få kontakt med oss og gjør en innsats med å invitere oss steder, mens vi sjelden gjør det samme for deg. Av og til vil vi trekke oss fra avtaler fordi vi har en dårlig dag full i angst. Spontane turer ut er vi elendig på for vi blir overveldet når planene våre plutselig endrer seg, og vi er mest sannsynlig allerede i seng i pysjamasen uansett. Vi trenger konstant bekreftelse på at du faktisk liker å være med oss, og det vil ta deg månedsvis å overbevise oss om å slutte å unnskylde oss for alt mulig.

Men hvis du er tålmodig med oss…….

 

…….vi er også de beste vennene du noen gang kunne ønske deg. Jo mer tid vi tilbringer sammen, jo mindre "vedlikehold" trenger vi. Vi vil innse at du ikke hater oss i all hemmelighet, og vi kommer til å begynne med å ta kontakt med deg. Vi vil sende deg bilder og videoer vi vet vil få deg til å le og tagge deg i hvert eneste søte valpebilde vi finner på Instagram hvis du har en dårlig dag.

Innadvendtheten og angsten vår betyr at vi alltid er lydhør overfor omgivelsene våre og menneskene rundt oss, derfor vil vi alltid vite når noe plager deg. Trenger du å lufte tankene dine kan vi sitte i timevis og lytte. Vi vil dele de dypeste hemmelighetene våre med deg, og vi vil aldri dele dine med andre. Vi kommer aldri til å bli sint hvis du vekker oss midt på natten, fordi vi vet bedre enn noen hvor forferdelig det er å være alene og ha det vondt.

Vi kommer aldri til å dømme deg for det du er glad i. Vi vil se på favorittprogrammene dine med deg selv om vi syns de er dumme, fordi vi vet hvor viktige de er. Vi vil huske alle interne vitser, delvis fordi vi er så flaut begeistret over å ha intern humor med noen. Vi vil sette mer pris på deg enn du noen gang vil forstå, fordi vi vet akkurat hvor vanskelig vi er å være venner med. Og fordi vi aldri kommer til å glemme hvor glad vi ble første gangen du spurte om å finne på noe.

Jeg jobber veldig hardt med det å bli en bedre venn.

Jeg prøver å gjøre et poeng ut av det å ta kontakt med folk, å prøve å legge planer, å la dem få vite at jeg faktisk virkelig vil ha dem i livet mitt. Men det er en prosess. Og selv det å vite hvor mye jeg har å forbedre meg på, er det veldig demotiverende å føle at ingen bryr seg nok til å sende meg en melding,  og det gir angsten min akkurat nok påfyll når den prøver å få meg til å la være å si hei til noen.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Så hvis du var så hyggelig at du leste hele dette innlegget, oppfordrer jeg deg til å ta kontakt med noen i dag. Du vet aldri; du kan redde hele dagen deres bare ved en kort melding. Og hvis du har introverte venner med angst (eller venner med angst generelt), vær tålmodig med dem. Ta deg tid til å betrygge dem om at de blir satt pris på. Husk at det er høyst usannsynlig at de ignorerer deg eller gir blaffen i deg. I virkeligheten er de nok livredd for å bry deg og håper at du vil ta kontakt med dem istedenfor.

Og når du gjør det, vil det betyr mer for dem enn du noen gang vil kunne forstå.

Thank you so much Katie, it means a lot.

Fakta om bipolaritet

Når jeg forteller folk at jeg er bipolar, så er det ofte jeg ser at folk blir litt usikker på hva det egentlig betyr. Bipolar er for mange et fjernt og litt nytt uttrykk, selv om det har vært i bruk siden slutten av 1950-tallet. Når jeg da sier at det er det man tidligere kalte manisk-depressiv, så nikker de fleste gjenkjennende og skjønner hva jeg snakker om.  Inni seg tenker de muligens, ja klin hakke gal som det også kalles, men det er der jobben med åpenhet og folkeopplysning kommer inn.

Nå er det forskjell på gamle dager og diagnosen manisk-depressiv og diagnosen bipolar som brukes nå. Hovedforskjellen er at bipolaritet deles inn i ulike typer, der hovedtypene er bipolar 1 og bipolar 2. Det finnes også flere typer i spekteret, men det får bli et annet innlegg en annen gang eventuelt. Er vel helst for spesielt interesserte.

Den nåværende begrepet «bipolar lidelse» er av nyere dato og refererer til vekslingen mellom episoder der pasienten er henholdsvis på bunn og på topp (poler).  Begrepet «manisk-depressiv sykdom» eller psykose ble brukt av den tyske psykiateren Emil Kraepelin på slutten av det nittende århundre, og refererte opprinnelig til alle typer stemningslidelser. Den tyske psykiateren Karl Leonhard underinndelte i 1957 lidelsen i unipolar lidelse (tilbakevendende depressiv lidelse) og bipolar lidelse.

Kort fortalt er bipolar 1 den klassiske manisk-depressive, der man svinger fra depresjon til mani. Ved bipolar 2 er det i hovedsak depresjonene som er dominerende, men også her svinger man. Forskjellen er at man ikke svinger helt opp til mani, men til det som kalles hypomani. Ved hypomani har man mange av de samme symptomene som ved mani, men de fortoner seg ikke like ille. Sagt litt folkelig, går man ikke like mye fra konseptene når man er hypoman som når man er manisk.

Liste over symptomer på depresjon, mani, hypomani og mixed state.

Depresjon:
Tegn og symptomer på at en bipolar lidelse er i depressiv fase kan være en periode med tristhet, skyldfølelse, isolasjon, eller håpløshet, forstyrrelser i søvn og appetitt, tretthet og nedsatt interesse for vanligvis hyggelige sysler, konsentrasjonsvansker, ensomhet, selvforakt, apati eller likegyldighet, depersonalisering, nedsatt interesse for seksuell aktivitet, sjenanse eller sosial angst, irritabilitet, smerter (med eller uten kjent årsak), manglende motivasjon, og selvmordstanker. I alvorlige tilfeller kan enkelte bli psykotiske, en tilstand også kjent som alvorlig bipolar depresjon med psykotiske trekk.

Mani: (Bipolar Type 1)
Mani er selve kjennetegnet på bipolar lidelse og, avhengig av alvorlighetsgrad, utgangspunktet for hvordan tilstanden blir klassifisert. Mani er generelt preget av en tydelig periode med hevet, ekspansivt eller irritabelt stemningsleie. Man opplever vanligvis økt energi og redusert behov for søvn. Pasienten kan snakke raskere en normalt og uttrykke tanker i en ordflom. Oppmerksomheten er nedsatt og en person i manisk tilstand blir lett distrahert. Dømmekraften kan bli nedsatt og pasienten kan gjøre urimelig kostbare innkjøp, eller utvise atferd som er uvanlig for vedkommende. De kan hengi seg til rusmisbruk som alkohol eller andre beroligende midler, kokain eller andre sentralstimulerende stoffer, eller sovetabletter. Atferden kan bli aggressiv, intolerant eller påtrengende. Man kan føle seg ute av kontroll eller ustoppelig. Pasientene kan føle at de er «utvalgt», har «et spesielt oppdrag» eller ha andre storslåtte ideer eller vrangforestillinger. Den seksuelle lysten kan øke. I mer ekstreme faser av bipolar type 1 kan en person i en manisk tilstand komme i psykose. Mange mennesker i en manisk tilstand opplever alvorlig angst og er svært irritable (på grensen til raseri), mens andre er euforiske og grandiose.

Hypomani: (Bipolar Type 2)
Hypomani er generelt sett en mild til moderat grad for mani, preget av optimisme, raskere tale, mer aktivitet og nedsatt behov for søvn. Vanligvis hemmer ikke hypomani funksjonsnivået på samme måte som mani. Mange mennesker med hypomani er faktisk mer produktive enn vanlig. Noen mennesker blir mer kreative, mens andre utviser dårlig dømmekraft og irritabilitet. Mange mennesker opplever en typisk hyperseksualitet. Disse personene har generelt økt energi, og en tendens til å være mer aktive enn normalt. De har imidlertid ikke vrangforestillinger eller hallusinasjoner. Hypomani kan være vanskelig å diagnostisere fordi det kan fortone seg som lykke, selv om det medføre mye av den samme risikoen som ved mani.
Hypomani kan oppleves som noe godt av den personen som opplever tilstanden. Derfor vil personen ofte benekte at noe er galt selv når familie og venner som har lært å gjenkjenne humørsvingningene påpeker dette. Det som kan kalles en «hypoman hendelse» vil, dersom den ikke etterfølges av depressive episoder, typisk ikke anses som problematisk. «Problemet» oppstår når stemningsendringene er ukontrollerbare, flyktige eller «ustabile».

Mixed state/blandet affektiv episode:
I forbindelse med bipolar lidelse er en blandet episode en tilstand der symptomer på mani og klinisk depresjon forekommer samtidig (for eksempel agitasjon, angst, aggressivitet eller kamplyst, forvirring, utmattelse, impulsivitet, søvnløshet, irritabilitet, selvmordstanker, panikk, paranoiditet, taleflom, raske tanker, rastløshet, og raseri).


Personlig så har jeg diagnosen bipolar 2, dvs depresjoner og hypomani. I tillegg har jeg angst, men det er en tilleggsdiagnose, som ofte opptrer hos bipolare. For meg har depresjonene definitivt vært dominerende opp i gjennom årene, men innimellom har jeg hatt hypomane perioder. Frem til jeg fikk diagnosen trodde jeg at de hypomane periodene mine rett og slett var meg som normal, nå kan jeg se at det var det ikke. Hypomaniene mine har variert veldig i varighet og intensitet, men depresjonene har gjennomgående vært lange og tunge.

Nå med riktig diagnose, og dermed riktig medisin, så har episodene mine blitt både færre og lettere. Innlegg om medisinering kommer, har opplevd litt diverse på det feltet i løpet av årene.

Kilder:
https://no.wikipedia.org/wiki/Bipolar_lidelse
http://www.helsebiblioteket.no/pasientinformasjon/psykisk-helse/bipolar-lidelse-hva-er-det
https://helsenorge.no/sykdom/psykiske-lidelser/bipolar-lidelse

Når man trenger en time-out

De dagene som er litt vanskelige, som gjerne følger etter en natt med lite eller dårlig søvn, de dagene er åpent kontorlandskap helt pyton. Akkurat hva jeg mener om konseptet åpent kontorlandskap er en helt annen historie, men for en som er introvert, bipolar og har angst så er det en dårlig ide. I alle fall på de vanskelige dagene, der man har behov for å trekke seg tilbake, litt stillhet og slippe å tenke på interaksjon med andre mennesker.

Det er ikke enkelt å gjemme seg vekk da. Ja, det er stillerom man kan sette seg på, noe jeg gjør ofte. Men der er det glassvegger, riktignok med folie på midten, men følelsen av å være vekkgjemt nok er ikke alltid tilstede. Noen ganger trenger i alle fall jeg helt time-out fra andre. Hjemme foregår det som regel i sengen under dynen, men den muligheten er ikke tilstede på jobb. Hva gjør man da?

Jeg har prøvd det meste; pause i sofaen i minglesonen, sitte utenfor et sted (væravhengig), men alle stedene dukker det plutselig opp noen. Noen som invaderer frisonen min, helt ubevisst og definitivt ikke med vilje, men boblen min sprekker. De trenger ikke snakke til meg, tilstedeværelsen er nok. Men skulle de snakke til meg, at det blir behov for small talk, da kan det bli tilnærmet full krise dersom dagen/situsjonen er ille nok i utgangspunktet. De merker det garantert ikke, for utad er jeg en mester til å holde masken, men inni meg er det total meltdown. Hjernen min nærmest skriker Gå vekk! Gå vekk!, men utad jatter jeg med. Der slår folkeskikken inn igjen.

Men nå har jeg funnet mitt fristed, min ladestasjon hvor jeg kan gjemme meg helt vekk en liten stund. I kjelleretasjen på bygget ligger det en liten avdeling med trimrom og tilhørende garderober. Det står på døren at disse garderobene kun skal brukes ifbm trening, så i løpet av dagen står disse helt tomme. Og der, inne på et av toalettene, der får jeg fred. Ingen dekning på mobilen, ingen internetttilkobling, ingen lyder, ingen folk og etter en liten stund så slår lyset seg av. Da klarer jeg å slappe av og lade opp igjen til resten av dagen. Jeg kjenner hvordan angsten slipper taket og hodet tømmes. Så der sitter jeg en liten stund for meg selv i mørket og kjenner hvordan jeg sakte, men sikkert lades opp igjen.

Ja, det er merkelig å sitte sånn på gulvet på en bitteliten do. Men gud så deilig det er, og så lenge det hjelper så er det det viktigste for meg. Så får dere heller bare syns at jeg er snodig. For det gjelder å finne små mestringstrategier i hverdagen når man er som meg, og dette har vist seg, merkelig nok, å være noe som fungerer for meg.