Min første tanke var: Nei, ikke fotball! De er jo ute i all slags vær, hele året. Som publikum og forelder må man jo kle seg etter forholdene, og det er jo mye enklere inni en håndballhall. Men etter å ha prøvd meg på rugby selv, ute i all slags vær hele året, så må jeg innrømme at det ikke er så ille. Ja, man blir våt og kald, men da er det desto deiligere å komme seg hjem i en varm dusj. Problemet med dårlig luft innesperret i en hall er heller aldri noe å tenke på, her er elementene rett på med frisk luft og det hele. Som forelder og publikum på sidelinjen er det heller ikke så ille, så lenge man lærer å kle seg etter vær og føreforhold. Ull er et absolutt must, det samme er lue og aller helst votter. Regntøy sier seg selv her i Bergen. Det er uten tvil aller best å være på sidelinjen i fint vær, men er man kledd riktig så er det kjekt uansett.
Nå er jeg i utgangspunktet "skeptisk" til knøtteidrett, som jeg kaller det. Hva som er politisk korrekt aner jeg ikke, men da jeg var liten ble det kalt knøttefotball etc. Knøtteidrett, enten det er fotball eller håndball, skal inkludere alle. Til enhver tid. Ja, jeg ser det positive i det at ingen skal falle utenfor og få prøve seg på like vilkår, men klarer også å se det som ikke er fullt så positivt.
Mange barn i 6-7 årsalderen velger gjerne aktivitet basert på det de andre i klassen/barnehagen gjør, eller det som foreldrene mener er smart å være med på og ikke minst har interesse for selv. Innrøm det, er man lidenskapelig opptatt av fotball så klarer man å engasjere seg mer i avkommet sin fotballaktivitet enn om valget skulle falt på hest eller ballett.
Det som ikke er fullt så positivt er nettopp det, at barna ikke finner helt gleden eller interessen for aktiviteten som er valgt. Dette ble veldig klart de første årene med fotball for jentene mine. Tilnærmet alle jentene i klassen og i parallellklassen spilte fotball, og dermed var de mange som var med. Interessen og engasjementet blant disse var mildt sagt varierende. Det var mye turning i begynnelsen, jenter på den alderen elsker tydeligvis å slå hjul. Om det er på sidelinjen eller midt på banen midt under kampen er visst ikke så nøye, får man det over seg at nå er det på tide å slå et hjul, så gjør man det. Andre løper litt hit og dit uten mål og mening, og befinner seg ofte helt andre steder på banen enn der ballen og resten av spillerne gjør. Og her snakker vi ikke bare om andres barn; en av mine to jenter var en turner. Hun slo hjul i tide og utide, og det var ikke få ganger etter kampen eller treningen at vi måtte ta en prat om akkurat det.
Noen av jentene falt fra etter hvert, ofte de som manglet engasjementet og interessen, og fant seg andre aktiviteter som passet dem bedre. Håndball har jeg skjønt er en gjenganger blant dem. Andre igjen skjønte plutselig litt mer poenget, tok seg sammen og viste stor forbedring. Heldigvis var jenten min en av dem, så turningen tok etterhvert slutt. Nå har de holdt på et par år og det er kjempegøy å følge med på utviklingen deres. Jentene deltok i fjor på noe som heter Fotballakademiet. Et treningsopplegg for de som ønsker å utvikle seg litt mer, noe de valgte helt selv. Begge to hadde stort utbytte av det og det kom tydelig frem at de hadde lært mye nytt; teknikken og overblikket utviklet seg i positiv retning. Hittil har det vært 5'er fotball og alle har rullert på plassene. Til neste år blir det 7'er fotball og da blir det litt mer "spesialisering" Det blir spennende å følge med på.
Det er ikke til å legge skjul på at aktiviteter for ungene tar mye tid. Det er trening flere ganger i uken, i sesongen er det kamper i tillegg og utenom sesongen er det cuper i helgene. Innimellom føler jeg meg mest som en taxisentral med unger som skal fraktes hist og pist. Dugnader dukker det også opp med jevne mellomrom, enten for å utbedre noe på idrettsbanen eller i forbindelse med arrangementer som f.eks 17. mai. Da blir det også synlig at det er en ulempe å ha barn på forskjellige lag, for da blir dugnadsprosenten betydelig høyere. Men sånn er det i Norge i dag. Barneidretten drives av frivillige og da må vi alle bidra og det syns jeg er helt greit.
Det som derimot irriterer meg og som jeg ikke syns er like greit er foreldre som ikke kan oppføre seg på sidelinjen. De brøler og korrigerer barnet sitt uansett hva det gjør. Veldig ofte beskjeder som er stikk i strid med de beskjedene som kommer fra trenerne. Hvordan skal ungene lære seg fair play og folkeskikk på idrettsbanen for enkelte foreldre fremstår som udugelige forbilder.Til og med ungdommer som gjør sitt aller beste som dommere får i enkelte tilfelle høre at de er udugelige. Nei, hold meningene deres for dere selv, og evt gi barnet konstruktiv kritikk i etterkant. Og da mener jeg med trykk på KONSTUKTIV. Ikke bare fokuser på alt som ble gjort feil, men fremhev det positive og gi råd om hvordan enkle grep kan gjøre at en situasjon som gikk dårlig kan gå bedre neste gang.
En ting er sikkert. Jentene mine har fulgt i pappaens fotspor, for i disse EM-tider så satt vi en kveld og flippet gjennom kanalene på tv for å se om det var noe å se på. Da vi sveipet innom NRK og de viste fotball, kom det fra en av tøttene:
Kan vi ikke se på kampen mamma? Det er jo Sverige-Belgia(tror jeg, for jeg fulgte egentlig ikke så godt med selv.)
Slaget er tapt - jeg er definitivt blitt en fotballmamma. Og jeg trives med det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar