Terror og psykisk sykdom

I går var det 5 år siden vi her  i lille Norge fikk føle hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det, selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje, så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å få frem budskapet sitt på. 

Siden den julidagen  for 5 år siden har vært utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg, er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner, for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere, men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke psykdommen.

Ta f.eks lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga livssituasjonen han var i.

Og så har man gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er realiteten er vel mer usikkert.

Dette er helt klart min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.

At ABB i ettertid har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.