Når man ikke hører etter

August fløy avgårde full i ferieturer hist og pist, og med masse klesvask mellom turene.  Hytteturer i øsende pøsende regn her på Vestlandet, en liten tur i Mikkelparken og langweekend i London. Sistnevnte i strålende sommervær, omtrent det eneste vi har sett til det de siste 2 månedene. Midt oppi alt det hektiske så ble det oppstart og innkjøring på ny medisin, og den kombinasjonen kan jeg med hånden på hjertet ikke anbefale i det hele tatt.

Som alltid med ny medisin så vil det dukke opp bivirkninger, og det kjedelige er at de dukker opp med en gang mens en eventuell effekt av medisinen kan ta uker for merke noe til. Og det har virkelig vært bivirkningsbonanza denne gangen. Den mest spesielle er hetetokter, ikke det artigste midt inne på Hamleys i London der det var sikkert nærmere 35 grader og stappfullt med folk. Trodde seriøst jeg skulle renne vekk der en stund. Det positive er at min vanlig bivirkning, uro og de dirrende beina, ikke har dukket opp denne gangen, noe jeg tror er første gang noensinne.

Når hjernen og kroppen bombarderes med inntrykk og påkjenninger og begynner å rope stopp, så bør man jo høre etter. Men sta som jeg er, så bet jeg tennene sammen og lot bivirkninger være bivirkninger og smerter være smerter og durte på. Et par ganger i London tenkte jeg faktisk tanken: "hva om jeg bare besvimer litt nå, da får jeg i alle fall slappet av et par minutter." Men akkurat det var jo ikke særlig aktuelt så det ble med tanken. Beskjeden om å roe ned ble stadig mer intens, men fortsatt hørte jeg ikke etter. 9 av 10 ganger straffer det seg å gjøre nettopp det, ignorere signalene, men av og til så går det å presse seg over grensen en stund dersom man så klarer å roe ned igjen uten konsekvenser. Og jeg trodde jeg var heldig og at denne gangen skulle være den ettertraktede 1 av 10. Så feil kan man ta.

Etter 4 uker med "hardkjør", så var hverdagen tilbake; 3 barn på skole, 1 i barnehage og oss to voksne fulltid på jobb. Hektisk ja, men med planlegging og rutiner går det fint. Det som ikke ble lagt inn i noen plan var opptrapping av medisin, etter avtale med psykiater uken før. Eller det gikk i alle fall ikke som jeg hadde planlagt at det skulle gå. La meg en kveld i den tro at jeg skulle stå opp dagen etter og følge minsten på dag to i barnehagen, men endte opp med å bli liggende i sengen i 2 dager i mørket uten lys og lyd og hadde mer enn nok med å puste innimellom. Alt gjorde vondt. Hjernen kjentes ut som om den skulle presse seg gjennom fjeset. Lys og lyder som glødende grillspyd stukket inn i øyne og ører. Muskler og ledd hadde fullstendig tatt kvelden og gjorde at det å bevege seg var helt grusomt. Konsekvensen av å ikke lytte til hjernen, den gode delen av hjernen som vi liker og pleier å høre på, når den prøver å være hyggelig og si fra om at nå bør man ta det litt med ro. Alle alarmsystemer hadde gått, og alle nødressurser var brukt opp; reservetank, nødaggregat, reservebatteri - alt var tomt og flatt og ubrukelig.


Så neste gang, da skal jeg høre etter når hjernen roper……..tror jeg.

Bipolar og mamma

Å være mamma til fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å svare på.

Da jeg fikk diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år. Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.

Da jeg fikk diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie; oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket "bølgene til mamma" født.

I begynnelsen forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger. Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene; store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.

Forklaringen har levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent. De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser du lettere ut mamma.

Det jeg syns er verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.