Når man ikke hører etter

August fløy avgårde full i ferieturer hist og pist, og med masse klesvask mellom turene.  Hytteturer i øsende pøsende regn her på Vestlandet, en liten tur i Mikkelparken og langweekend i London. Sistnevnte i strålende sommervær, omtrent det eneste vi har sett til det de siste 2 månedene. Midt oppi alt det hektiske så ble det oppstart og innkjøring på ny medisin, og den kombinasjonen kan jeg med hånden på hjertet ikke anbefale i det hele tatt.

Som alltid med ny medisin så vil det dukke opp bivirkninger, og det kjedelige er at de dukker opp med en gang mens en eventuell effekt av medisinen kan ta uker for merke noe til. Og det har virkelig vært bivirkningsbonanza denne gangen. Den mest spesielle er hetetokter, ikke det artigste midt inne på Hamleys i London der det var sikkert nærmere 35 grader og stappfullt med folk. Trodde seriøst jeg skulle renne vekk der en stund. Det positive er at min vanlig bivirkning, uro og de dirrende beina, ikke har dukket opp denne gangen, noe jeg tror er første gang noensinne.

Når hjernen og kroppen bombarderes med inntrykk og påkjenninger og begynner å rope stopp, så bør man jo høre etter. Men sta som jeg er, så bet jeg tennene sammen og lot bivirkninger være bivirkninger og smerter være smerter og durte på. Et par ganger i London tenkte jeg faktisk tanken: "hva om jeg bare besvimer litt nå, da får jeg i alle fall slappet av et par minutter." Men akkurat det var jo ikke særlig aktuelt så det ble med tanken. Beskjeden om å roe ned ble stadig mer intens, men fortsatt hørte jeg ikke etter. 9 av 10 ganger straffer det seg å gjøre nettopp det, ignorere signalene, men av og til så går det å presse seg over grensen en stund dersom man så klarer å roe ned igjen uten konsekvenser. Og jeg trodde jeg var heldig og at denne gangen skulle være den ettertraktede 1 av 10. Så feil kan man ta.

Etter 4 uker med "hardkjør", så var hverdagen tilbake; 3 barn på skole, 1 i barnehage og oss to voksne fulltid på jobb. Hektisk ja, men med planlegging og rutiner går det fint. Det som ikke ble lagt inn i noen plan var opptrapping av medisin, etter avtale med psykiater uken før. Eller det gikk i alle fall ikke som jeg hadde planlagt at det skulle gå. La meg en kveld i den tro at jeg skulle stå opp dagen etter og følge minsten på dag to i barnehagen, men endte opp med å bli liggende i sengen i 2 dager i mørket uten lys og lyd og hadde mer enn nok med å puste innimellom. Alt gjorde vondt. Hjernen kjentes ut som om den skulle presse seg gjennom fjeset. Lys og lyder som glødende grillspyd stukket inn i øyne og ører. Muskler og ledd hadde fullstendig tatt kvelden og gjorde at det å bevege seg var helt grusomt. Konsekvensen av å ikke lytte til hjernen, den gode delen av hjernen som vi liker og pleier å høre på, når den prøver å være hyggelig og si fra om at nå bør man ta det litt med ro. Alle alarmsystemer hadde gått, og alle nødressurser var brukt opp; reservetank, nødaggregat, reservebatteri - alt var tomt og flatt og ubrukelig.


Så neste gang, da skal jeg høre etter når hjernen roper……..tror jeg.