At livet ikke alltid
er så rosenrødt som vi liker å fremstille det er vel ingen hemmelighet for de
fleste. Kun et fåtall av mine venner på Facebook f.eks poster bilder eller
historier som ikke er suksesser eller såkalte Kodak-moments, som vi sa før i
gamle dager. De mest suksessfulle bloggerne og kjendisene her i landet fremstår
også som vellykkete. Ja, de skriver og forteller gjerne om vanskelig ting de
har vært gjennom, men da som en historie om suksess for det er noe de har
kommet seg gjennom og står nå seirende på andre siden av.
Utad har jeg nok
alltid hatt en såkalt vellykket fasade, for det å innrømme egen uperfekthet kan
være vanskelig. Bak fasaden har det foregått en hel masse som bare noen få har
visst om, og i noen tilfeller ingen andre enn meg selv.
Som liten og
skoleflink, som det het den gangen, var alt fint, flott og perfekt. De gode
karakterene kom seilende på en fjøl og tilbakemeldinger på foreldremøter var
alltid av den positive sorten. For meg var virkeligheten litt annerledes. Ja,
de gode karakterene kom lett, men med dem fulgte misunnelse og sarkastiske
kommentarer fra de andre. Utad latet jeg som om jeg ikke brydde meg, men på
innsiden sved disse kommentarene et merke som er der fortsatt. Jeg prøvde å bli
mindre flink, men det gikk ikke. Hukommelsen min var, og er fortsatt, god og
dermed husket jeg det som ble lest eller fortalt og kunne enkelt hente frem
informasjonen når det trengtes. Jeg sluttet å rekke opp hånden i timen, for å
ikke virke som en flinking med alle svarene, og på prøver svarte jeg kun på den
spesifikke tingen det ble spurt etter. Ikke så mye som en bi-setning ekstra,
selvom jeg kunne masse om emnet.
I studietiden sank
jeg ned i en dyp og alvorlig depresjon, med stadige tanker om å gi slipp på alt
og bare forsvinne. Likevel gikk jeg på forelesninger de fleste dagene, noen
dager var det derimot umulig å komme seg ut av sengen. Jeg gikk og satt i forelesningssalen
sammen med medstudentene mine og følte meg som verdens ensomste og minst
vellykkede menneske. Å være der, dag ut og dag inn, blant alle andre som virket
lykkelige og glade, som smilte og lo og skapte nye vennskap og en minnerik
studietid, var rett og slett tortur. For meg ble det å fullføre eneste mål sånn
at jeg kom meg vekk derfra. Karakterene ble så som så, men at jeg klarte det
forstår jeg ikke helt den dag i dag.
Jobben i Nordsjøen
som jeg var så heldig å få etter studiene var virkelig verdens beste, i all
fall i teorien. Jeg fikk lov til å både være teoretisk og praktisk, og ikke
minst lære masse nytt. Baksiden var at miljøet var veldig mannsdominert på den
tiden og at hersketeknikker var veldig utbredt. Jeg fikk stadig oppleve at jeg
ikke ble tatt alvorlig i jobben min pga kjønn og alder. I ett tilfelle ble jeg
til og med kjeftet huden full og sammenlignet med vedkommendes udugelige
tenåringsdatter pga en feil som noen andre hadde gjort. Etterhvert utviklet jeg
angst for jobben, og etter stadige angstanfall både offshore og hjemme før
avreise så var jeg nødt til å slutte.
I løpet av de siste
årene har mye av livet mitt vært preget av panikkangst, generell angst og
depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har behøvd hjelp av mamma
for å komme meg ut av et panikkangstanfall. I en periode kom de som kastet på
meg i tide og utide, og ved et tilfelle endte jeg på Haukeland i ambulanse
fordi ingen skjønte hva som var galt.
Nå går det relativt
bra sånn psykisk sett. Diagnose og medisin gjør sitt, og jeg er mer bevisst på
min egen psykiske helse. Men at det går relativt bra betyr ikke at alt er
regnbuefargete enhjørninger og solskinn dag ut og dag inn. At det går bra for
meg vil si at ca 70% av tiden er ok; at jeg i store deler av tilværelsen klarer
å glede meg over små og store ting og at jeg føler meg normal. De resterende
30% prøver jeg så godt jeg kan å minimere, men innimellom får mørket, tomheten,
apatien, slitenheten, tankekjøret og maktesløsheten overtaket. Det er de dagene
det å stå opp er vanskelig. Det å komme seg på jobb er vanskelig. Ikke snu på
veien dit er vanskelig. Å sitte "på utstilling" i åpent
kontorlandskap er vanskelig. Å gå i kantinen for å kjøpe mat er vanskelig. Å gå
fra plassen min innerst i kroken og til kjøkkenet eller på do er vanskelig, for
tenk om jeg treffer på noen som vil snakke med meg. For det å snakke med andre
er vanskelig. Å forholde seg til andres problemer og frustrasjoner er
vanskelig. Å konsentrere seg i mer enn 5 min er vanskelig. Å innrømme at disse
tingene er vanskelig er vanskelig.
Så hvorfor velger
jeg da å vise hva som er bak fasaden, hvorfor ikke bare la andre tro at alt er
fint og flott? Hvorfor velger jeg å utlevere meg på mitt svakeste og være
brutalt ærlig om hvordan tilværelsen kan være som psykisk syk? Årsaken er
todelt. På den ene siden syns jeg det er synd at psykisk sykdom skal være så
forbundet med skam, fordommer og stigmatisering. Det hjelper ingen, verken de
som sliter eller de som er rundt. Åpenhet knuser myter og det vil jeg bidra
til. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste menneske med å være åpen så er det verdt
det. Og kan jeg åpne noen øyner som tidligere har vært skyggelagt av myter og
fordommer, så er det også verdt det.
På den andre siden
så er det fordi at jeg personlig er lei, jeg er rett og slett drittlei. Lei av
å føle at jeg må lyge når noen spør om det går bra. Lei av å måtte være blid og
imøtekommende når det eneste jeg har lyst til er å fortelle folk en sannhet eller
tre. Lei av å oppleve at de sterkeste blant oss, de som lever med demonene sine
hver dag og mestrer, må leve i skjul og skam. Lei av at kjendiser står frem og
sier at de har vært deprimerte, men at de selvfølgelig har klart å overvinne
det. For det er jo bare å ta seg sammen. Jeg er lei av å ta meg sammen, lei av
at andre mener jeg bør ta meg sammen og lei av alle de som er av den
oppfatningen av at psykisk syke er late, svake mennesker som ikke evner å ta
seg sammen og get over it. Lei av å måtte ta medisiner som gir haugevis med
drittbivirkninger, men som jeg vet at jeg ikke klarer meg uten.
Men mest av alt er
jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor ungene mine,
samboeren min, eks-mannen min, mamma, pappa, broren min, venner og kollegaer.
Dårlig samvittighet fordi det er alle de som må holde ut de dårlige dagene, det
er de ting går utover når hodet snurrer for fort og ingenting stemmer. Når jeg
er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig arbeidstaker, dårlig venn og dårlig
datter, som ikke klarer å gi, men bare sluker energi istedenfor. Så
tusentusentusen takk til dere som holder ut. Uten dere ville det ikke vært noe
meg.