Etter sykdom kommer smil og glede?

Med sykdom i huset nærmest kontinuerlig de siste 7 ukene, så burde jeg i teorien være helt gåen. Men heldigvis så har psyken holdt seg fin disse ukene til tross for alle humpene i veien.

Først ute var jeg som en dag i slutten av oktober rett og slett var tom; tom for energi, tom for overskudd, tom for det meste. De foregående ukene var søvnen mer eller mindre fraværende, med et snitt på 2-3 timer pr natt.  Humøret og formen blir selvfølgelig deretter, men det er jo ganske så normalt. Skulle det henges opp en maskin med klær så satt jeg på gulvet på vaskerommet så lenge som mulig og da jeg endelig var ferdig så satt jeg meg ned igjen og gren en skvett. Sånn var det med alt de første par ukene; ukeshandling = 2 timer liggende på sofaen etterpå, husarbeid = uaktuelt, så det har jeg outsourcet (verdens beste avgjørelse).

Og da jeg trodde at ting skulle bedre seg, så BANG! Sykdom, i alle slags varianter føles det som. Det begynte med forkjølelse og feber på minstemann som selvfølgelig smittet meg og deretter har det gått slag i slag omtrent. Vi har vært innom øyebetennelse, omgangssyke (2 ganger), nærmest kontinuerlig forkjølelse og feber og ikke minst influensa. Nå er det 5 uker siden jeg ble syk og fortsatt hangler jeg. Hoster som om jeg skulle ha både tuberkulose, kikhoste og falsk krupp på en gang. Festlig ute blant andre; folk snur seg etter meg og lurer nok på om lungene er på vei ut.

Men så det positive - den mentale helsen er fin. Føler meg normal, så normal som jeg kan føle meg i all fall. Ikke negative, mørke og destruktive tanker, men heller en deilig lyshet og glede i hverdagen. Etter mange måneder med tull og mentalt kluss så kjennes det fantastisk. Nå må bare kroppen snart spille på lag så blir alt berre lækkert til jul.

Bak fasaden

At livet ikke alltid er så rosenrødt som vi liker å fremstille det er vel ingen hemmelighet for de fleste. Kun et fåtall av mine venner på Facebook f.eks poster bilder eller historier som ikke er suksesser eller såkalte Kodak-moments, som vi sa før i gamle dager. De mest suksessfulle bloggerne og kjendisene her i landet fremstår også som vellykkete. Ja, de skriver og forteller gjerne om vanskelig ting de har vært gjennom, men da som en historie om suksess for det er noe de har kommet seg gjennom og står nå seirende på andre siden av.

Utad har jeg nok alltid hatt en såkalt vellykket fasade, for det å innrømme egen uperfekthet kan være vanskelig. Bak fasaden har det foregått en hel masse som bare noen få har visst om, og i noen tilfeller ingen andre enn meg selv.

Som liten og skoleflink, som det het den gangen, var alt fint, flott og perfekt. De gode karakterene kom seilende på en fjøl og tilbakemeldinger på foreldremøter var alltid av den positive sorten. For meg var virkeligheten litt annerledes. Ja, de gode karakterene kom lett, men med dem fulgte misunnelse og sarkastiske kommentarer fra de andre. Utad latet jeg som om jeg ikke brydde meg, men på innsiden sved disse kommentarene et merke som er der fortsatt. Jeg prøvde å bli mindre flink, men det gikk ikke. Hukommelsen min var, og er fortsatt, god og dermed husket jeg det som ble lest eller fortalt og kunne enkelt hente frem informasjonen når det trengtes. Jeg sluttet å rekke opp hånden i timen, for å ikke virke som en flinking med alle svarene, og på prøver svarte jeg kun på den spesifikke tingen det ble spurt etter. Ikke så mye som en bi-setning ekstra, selvom jeg kunne masse om emnet.

I studietiden sank jeg ned i en dyp og alvorlig depresjon, med stadige tanker om å gi slipp på alt og bare forsvinne. Likevel gikk jeg på forelesninger de fleste dagene, noen dager var det derimot umulig å komme seg ut av sengen. Jeg gikk og satt i forelesningssalen sammen med medstudentene mine og følte meg som verdens ensomste og minst vellykkede menneske. Å være der, dag ut og dag inn, blant alle andre som virket lykkelige og glade, som smilte og lo og skapte nye vennskap og en minnerik studietid, var rett og slett tortur. For meg ble det å fullføre eneste mål sånn at jeg kom meg vekk derfra. Karakterene ble så som så, men at jeg klarte det forstår jeg ikke helt den dag i dag.

Jobben i Nordsjøen som jeg var så heldig å få etter studiene var virkelig verdens beste, i all fall i teorien. Jeg fikk lov til å både være teoretisk og praktisk, og ikke minst lære masse nytt. Baksiden var at miljøet var veldig mannsdominert på den tiden og at hersketeknikker var veldig utbredt. Jeg fikk stadig oppleve at jeg ikke ble tatt alvorlig i jobben min pga kjønn og alder. I ett tilfelle ble jeg til og med kjeftet huden full og sammenlignet med vedkommendes udugelige tenåringsdatter pga en feil som noen andre hadde gjort. Etterhvert utviklet jeg angst for jobben, og etter stadige angstanfall både offshore og hjemme før avreise så var jeg nødt til å slutte.

I løpet av de siste årene har mye av livet mitt vært preget av panikkangst, generell angst og depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har behøvd hjelp av mamma for å komme meg ut av et panikkangstanfall. I en periode kom de som kastet på meg i tide og utide, og ved et tilfelle endte jeg på Haukeland i ambulanse fordi ingen skjønte hva som var galt.

Nå går det relativt bra sånn psykisk sett. Diagnose og medisin gjør sitt, og jeg er mer bevisst på min egen psykiske helse. Men at det går relativt bra betyr ikke at alt er regnbuefargete enhjørninger og solskinn dag ut og dag inn. At det går bra for meg vil si at ca 70% av tiden er ok; at jeg i store deler av tilværelsen klarer å glede meg over små og store ting og at jeg føler meg normal. De resterende 30% prøver jeg så godt jeg kan å minimere, men innimellom får mørket, tomheten, apatien, slitenheten, tankekjøret og maktesløsheten overtaket. Det er de dagene det å stå opp er vanskelig. Det å komme seg på jobb er vanskelig. Ikke snu på veien dit er vanskelig. Å sitte "på utstilling" i åpent kontorlandskap er vanskelig. Å gå i kantinen for å kjøpe mat er vanskelig. Å gå fra plassen min innerst i kroken og til kjøkkenet eller på do er vanskelig, for tenk om jeg treffer på noen som vil snakke med meg. For det å snakke med andre er vanskelig. Å forholde seg til andres problemer og frustrasjoner er vanskelig. Å konsentrere seg i mer enn 5 min er vanskelig. Å innrømme at disse tingene er vanskelig er vanskelig.

Så hvorfor velger jeg da å vise hva som er bak fasaden, hvorfor ikke bare la andre tro at alt er fint og flott? Hvorfor velger jeg å utlevere meg på mitt svakeste og være brutalt ærlig om hvordan tilværelsen kan være som psykisk syk? Årsaken er todelt. På den ene siden syns jeg det er synd at psykisk sykdom skal være så forbundet med skam, fordommer og stigmatisering. Det hjelper ingen, verken de som sliter eller de som er rundt. Åpenhet knuser myter og det vil jeg bidra til. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste menneske med å være åpen så er det verdt det. Og kan jeg åpne noen øyner som tidligere har vært skyggelagt av myter og fordommer, så er det også verdt det.

På den andre siden så er det fordi at jeg personlig er lei, jeg er rett og slett drittlei. Lei av å føle at jeg må lyge når noen spør om det går bra. Lei av å måtte være blid og imøtekommende når det eneste jeg har lyst til er å fortelle folk en sannhet eller tre. Lei av å oppleve at de sterkeste blant oss, de som lever med demonene sine hver dag og mestrer, må leve i skjul og skam. Lei av at kjendiser står frem og sier at de har vært deprimerte, men at de selvfølgelig har klart å overvinne det. For det er jo bare å ta seg sammen. Jeg er lei av å ta meg sammen, lei av at andre mener jeg bør ta meg sammen og lei av alle de som er av den oppfatningen av at psykisk syke er late, svake mennesker som ikke evner å ta seg sammen og get over it. Lei av å måtte ta medisiner som gir haugevis med drittbivirkninger, men som jeg vet at jeg ikke klarer meg uten.

Men mest av alt er jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor ungene mine, samboeren min, eks-mannen min, mamma, pappa, broren min, venner og kollegaer. Dårlig samvittighet fordi det er alle de som må holde ut de dårlige dagene, det er de ting går utover når hodet snurrer for fort og ingenting stemmer. Når jeg er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig arbeidstaker, dårlig venn og dårlig datter, som ikke klarer å gi, men bare sluker energi istedenfor. Så tusentusentusen takk til dere som holder ut. Uten dere ville det ikke vært noe meg.

Hva er egentlig perfekt?

Bloggeren Antisupermamma har et gratis minikurs i hvordan være uperfekt og stolt av det. Nysgjerrig som jeg er så har jeg meldt meg på kurset som består av diverse videoer som kommer via mail. Første video slutter med spørsmålet: Hva er perfekt for deg? Og dette har jeg grublet litt på i det siste.

Ser man på meg og mitt liv utenfra, uten å kjenne til min diagnose som bipolar2 og alt det medfører, så tror jeg mange vil påstå at jeg fremstår som relativt perfekt hvis man skal gå etter standarden som samfunnet har lagt opp til. Som liten var jeg det de da kalte skoleflink, men som i dag har fått karakteristikken høyt presterende eller evnerik om du vil. Jeg surfet gjennom skolen uten å måtte anstrenge meg noe særlig. På fritiden spilte jeg håndball på et av de beste lagene i regionen, selvom jeg var langt fra å være den beste der.

Etter videregående gikk veien videre til høyskole og ingeniørutdanning. Dette førte til jobb i Nordsjøen som jo blir sett på som ekstremt lukrativt. Samtidig traff jeg han som jeg giftet meg med og fikk 3 flotte barn sammen med. De to første var tvillingjenter, men også det ble taklet med glans. Vi bygde hus sammen og var sett på som "et perfekt par". Likevel endte vi opp med å gå hver vår vei til slutt, men også det ble gjort på en vellykket måte. Og vi er fortsatt gode venner og samarbeider veldig bra som foreldre. Jobbmessig har det gått bra også; ingeniør og etterhvert assisterende prosjektleder i oljebransjen. Hvor alle piler pekte til himmels lenge.

Jeg var så heldig å treffe en ny, fin mann som jeg nå bor sammen med, og som jeg har fått et barn til med. Alle 4 ungene er veloppdragne og de tre eldste er flinke på skolen. De hjelper til hjemme og viser både omsorg og empati for andre. Alt i alt så må dette være det perfekte Facebook-livet som alle trakter etter, eller?

Men nå er det jo sånn at medaljen ofte har en bakside, og den baksiden viser man som regel ikke frem på f.eks Facebook, Instagram eller overfor kollegaer og bekjente. For gud forby hvis noen skulle få nyss i det faktum at den perfekte fasaden er full i sprekker som holdes sammen av hurtiglim, teip og tyggis. Kjappe reparasjoner som er malt flott over i årets trendfarge.

Og det er her at jeg har kommet til den erkjennelsen at perfekt finnes ikke. Ingen er perfekte, alle har et eller annet bak den fasaden de viser til oss andre. Et eller annet de ikke vil at andre skal vite om sånn at de fremstår som uperfekte. Jeg har jo tatt skrittet og fjernet det meste av fasaden min med å være brutalt åpen og ærlig om min psykiske helse og de problemene den medfører. For de fleste av oss, ja egentlig alle, er uperfekte. For som Antisupermamma sier: "perfekt er bare en illusjon". Og det er jeg helt enig i.

En god dag for meg, en "perfekt" dag, er en dag hvor jeg har mestret. Jeg har taklet livets mange utfordringer; alt fra trassig og sint 1-åring, irriterende kollegaer, kø på butikken og mat utover hele gulvet under spisebordet til kos med grove vafler til kveld, lesestund med mellomste før leggetid og litt husarbeid. I tillegg har jeg vært innom mørke og deprimerende tanker, men klart å takle dem også uten å la de få overtaket.

Det at hus og heim sjelden står på halv åtte her hos meg, at de fleste ting har sin faste plass og at rutiner er en stor del av hverdagen, er ikke et forsøk på å oppnå det perfekte. For meg er struktur og orden helt nødvendig for at hverdagen og hodet mitt skal fungere skikkelig. Planlegging og forutsigbarhet er alfa og omega, så får det heller irritere de rundt meg at det 95% av tiden er rent og ryddig, og at klærne i skapet har brettekanter.

Valget jeg heldigvis aldri tok

Desember 2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til å få det bedre uten.

Denne desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt, tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.

Så der står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være. Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg har gitt opp.

Mens jeg står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde; de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i 2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede. Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.

Alt blir veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark. Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En bitteliten gnist av håp.

Så jeg tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen. Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet, så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og for de som jeg er så glad i.

Plutselig en dag.......

Positivitet. Glede. Tilfredshet. Lykke.  Alle slike gode og varme følelser har vært fraværende en god stund. Tidvis har det vært små glimt, men i det store og det hele har det meste vært grått, tomt og meningsløst. Men så plutselig en dag oppdager man at de små glimtene har blitt til flere, og så enda flere. Og alt egentlig uten at man har lagt merke til det. Selv om det er nettopp det man har jobbet mot og ønsket så inderlig, så har det virket så altfor uoverkommelig. At alt det grå har vært for stort og dominerende. Men så, sakte, men sikkert har det faktisk gått den veien likevel. I begynnelsen helt umerkelig; helt til man kommer sånn cirka midt på. Akkurat på vippepunktet der ingen av sidene vinner, da legger man kanskje merke til det. At det slipper inn mer lys, mer farger og at flere av tankene man har faktisk er på den rette siden. Lyse, varme, gode tanker.

Når man har nådd det punktet, så skjer det noe. Noe man på det svarteste og mørkeste ikke hadde troen på kom til å skje, at det blir flere gode tanker enn triste, tomme og negative tanker. Man klarer å glede seg over at solen varmer huden en fin høstdag det egentlig skulle sprutregnet. Man oppdager plutselig at man smiler for seg selv uten noen som helst grunn. Når noen spør hvordan det går, så klarer man å svare uten å få klump både i magen og følelsene. Og det aller beste; det aller beste er at når man har vippet over det punktet der i midten, så blir det enda litt bedre. For gode tanker avler gode tanker og følelser, på samme måte som mørket gir næring til seg selv. Nå er det ikke sagt at alt heretter kommer til å bli rosa skyer, sukkerspinn og regnbuefargete enhjørninger, for innimellom kommer det garantert dårligere dager også. Men når man er på den rette siden så er det nettopp det som er så fint; det kommer dårlige dager. Dager. Ikke uker. Ikke måneder. Men dager, og det er til å leve med. Tanken på at det er kortvarig gjør det enklere å takle, og troen på fremtiden, positiviteten, gleden, solskinnsdagene og alt det fine forsvinner ikke ned i mørket. Det forblir der det skal være og venter tålmodig der bak hjørnet av den dårlige dagen til det er på tide å komme frem igjen.

Uten kart og kompass

Jeg er sint. Jeg er bitter. Jeg er lei meg. Jeg er frustrert. Det er de følelsene som ofte dukker opp når tåken sprekker opp innimellom; tåken av likegyldighet og tomhet som har lagt seg på innsiden av meg. Det føles som om den har overtatt hele meg, ikke bare hjernen, men kroppen også. Det er en sånn merkelig tomhet i kroppen som ikke vil gi seg; som om de oppladbare batteriene ikke virker lenger og bør byttes.

Når hjernetåken letter er det altså det jeg føler; disse negative og destruktive tankene. Og alt på grunn av en enkelt hendelse. At en enkelt ting kunne klare å få ting til å begynne å gå nedoverbakke irriterer meg. En urettferdig og totalt uforståelig hendelse, som likevel skjedde. Den ødela så utrolig mye mer enn det som er synlig på overflaten. Den satt i gang den nedadgående spiralen som er så vanskelig å stoppe, som noen ganger er bratt og andre ganger nesten helt flat, men alltid på vei nedover. Nedover dit som jeg ikke vil. Ned i det svarte mørket som er så altoppslukende, som kjennes ut som om det sakte, men sikkert spiser deg opp innenfra. Dit vil jeg ikke, så spiralen må stoppe. Fortvilelse og negative tanker er vondt, det fysisk smerter et sted der inne i kroppen. Det får meg til å føle meg som en dårlig mamma, en dårlig kjæreste, en dårlig venn; rett og slett en dårlig utgave av meg selv.

Akkurat nå er spiralen relativt flat og oppoverbakken ligger der foran meg, men foreløpig så er den for bratt. Alle forsøkene på å klatre opp hittil har endt med å skli ned igjen. For innimellom så sprekker tåken og ut glimter små gode øyeblikk og følelser. Som det å sitte med en liten tass på fanget med bustehår og snottenese, som gliser fra øre til øre fordi du trykker han på nesen og sier tut. Da er jeg lykkelig en liten stund. Og så klatrer jeg litt oppover. Dessverre så er det ikke nok av den typen enda, foreløpig råder tåken som innimellom er så ugjennomtrengelig tykk. Men jeg skal opp igjen, opp dit hvor de gode øyeblikkene regjerer; opp over tåken der hvor himmelen er blå og solen varmer på huden. Det kommer bare til å ta litt tid.

Når man ikke hører etter

August fløy avgårde full i ferieturer hist og pist, og med masse klesvask mellom turene.  Hytteturer i øsende pøsende regn her på Vestlandet, en liten tur i Mikkelparken og langweekend i London. Sistnevnte i strålende sommervær, omtrent det eneste vi har sett til det de siste 2 månedene. Midt oppi alt det hektiske så ble det oppstart og innkjøring på ny medisin, og den kombinasjonen kan jeg med hånden på hjertet ikke anbefale i det hele tatt.

Som alltid med ny medisin så vil det dukke opp bivirkninger, og det kjedelige er at de dukker opp med en gang mens en eventuell effekt av medisinen kan ta uker for merke noe til. Og det har virkelig vært bivirkningsbonanza denne gangen. Den mest spesielle er hetetokter, ikke det artigste midt inne på Hamleys i London der det var sikkert nærmere 35 grader og stappfullt med folk. Trodde seriøst jeg skulle renne vekk der en stund. Det positive er at min vanlig bivirkning, uro og de dirrende beina, ikke har dukket opp denne gangen, noe jeg tror er første gang noensinne.

Når hjernen og kroppen bombarderes med inntrykk og påkjenninger og begynner å rope stopp, så bør man jo høre etter. Men sta som jeg er, så bet jeg tennene sammen og lot bivirkninger være bivirkninger og smerter være smerter og durte på. Et par ganger i London tenkte jeg faktisk tanken: "hva om jeg bare besvimer litt nå, da får jeg i alle fall slappet av et par minutter." Men akkurat det var jo ikke særlig aktuelt så det ble med tanken. Beskjeden om å roe ned ble stadig mer intens, men fortsatt hørte jeg ikke etter. 9 av 10 ganger straffer det seg å gjøre nettopp det, ignorere signalene, men av og til så går det å presse seg over grensen en stund dersom man så klarer å roe ned igjen uten konsekvenser. Og jeg trodde jeg var heldig og at denne gangen skulle være den ettertraktede 1 av 10. Så feil kan man ta.

Etter 4 uker med "hardkjør", så var hverdagen tilbake; 3 barn på skole, 1 i barnehage og oss to voksne fulltid på jobb. Hektisk ja, men med planlegging og rutiner går det fint. Det som ikke ble lagt inn i noen plan var opptrapping av medisin, etter avtale med psykiater uken før. Eller det gikk i alle fall ikke som jeg hadde planlagt at det skulle gå. La meg en kveld i den tro at jeg skulle stå opp dagen etter og følge minsten på dag to i barnehagen, men endte opp med å bli liggende i sengen i 2 dager i mørket uten lys og lyd og hadde mer enn nok med å puste innimellom. Alt gjorde vondt. Hjernen kjentes ut som om den skulle presse seg gjennom fjeset. Lys og lyder som glødende grillspyd stukket inn i øyne og ører. Muskler og ledd hadde fullstendig tatt kvelden og gjorde at det å bevege seg var helt grusomt. Konsekvensen av å ikke lytte til hjernen, den gode delen av hjernen som vi liker og pleier å høre på, når den prøver å være hyggelig og si fra om at nå bør man ta det litt med ro. Alle alarmsystemer hadde gått, og alle nødressurser var brukt opp; reservetank, nødaggregat, reservebatteri - alt var tomt og flatt og ubrukelig.


Så neste gang, da skal jeg høre etter når hjernen roper……..tror jeg.

Bipolar og mamma

Å være mamma til fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å svare på.

Da jeg fikk diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år. Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.

Da jeg fikk diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie; oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket "bølgene til mamma" født.

I begynnelsen forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger. Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene; store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.

Forklaringen har levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent. De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser du lettere ut mamma.

Det jeg syns er verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.

Choose your battles

Sånn er det vel for de fleste, at man velger sine kamper, og svelger noen kameler innimellom der man på et annet tidspunkt ville tatt opp kampen. Når man er syk, enten det er psykisk, kronisk eller på en annen måte, er det et valg man må ta oftere. Gjerne oftere enn man skulle ønske. Jeg personlig føler at jeg har en viss mengde med energi i løpet av en dag som skal rekke til alle, absolutt alle, dagens gjøremål. Store og små. Viktige og uviktige. Reelle problemer og små bagateller. Forholde seg til både barn og voksne, med de utfordringene det fører med seg. Jeg leste en gang en artikkel hvor en dame forklarte hvordan det var å leve med en kronisk sykdom; hun forklarte det med at man hadde et visst antall skjeer tilgjengelig og det antallet var forutbestemt. Brukte man opp skjeene sine på uviktige ting, så var det ingen igjen til de viktige/nødvendige tingene.

For meg er det litt sånn, en viss mengde energi som må fordeles utover dagen. Heldigvis er jeg ladbar, så får jeg meg en pause i løpet av dagen, så får jeg meg et påfyll av "skjeer". Eller som man kan si i disse Pokemondager; en tur innom et Pokestop for å fylle på med flere Pokemonballer. Men mengden av energi og ladbarheten avhenger av hvor i "syklusen" jeg er. Syklusen varierer veldig om dagen siden jeg fortsatt er uten medisin; alt fra helt oppe, på vei opp, på vei ned igjen fra en topp, på vei ned i en bunn, helt nede, på vei opp igjen fra en bunn og vakende rundt et sted midt i mellom. Og alle disse fasene har sitt eget energinivå og ladbarhet, i tillegg til sine egne triggere for energiforbruk og variasjoner i humør. Skjønner godt det er vanskelig for de rundt å henge med, for det er såvidt jeg klarer det selv. Hver dag er uforutsigbar i forhold til hvor i syklusen den befinner seg. Gleder meg til medisinering som skaper litt mer forutsigbarhet for både meg og de rundt.

Enkelte dager skal det ingenting til før energien er brukt opp; alt føles som et energisluk. Slike dager er det fort gjort å bli sur og grinete på verden rundt seg, og da spesielt på de aller nærmeste. Ingen gjør noe annerledes eller urettferdig, det er bare at akkurat den dagen så er det den spesifikke triggeren som er aktiv; det kan være hva som helst, f.eks litt høyt lydnivå kan fortone seg som å være midt i et buekorps på 17. mai. Og lydnivå er det jo ofte med 4 barn i hus. Så da eksploderer man helt uten grunn og er bare urimelig og lite hyggelig å ha med å gjøre, og samtidig føler man seg som en liten dritt inni seg for å oppføre seg på den måten. Helt urimelig. Helt crazy. Fullstendig idiotisk. Klart de rundt blir irriterte og lei seg, og lei av at jeg er sånn. Forstår det veldig godt, men samtidig så ønsker jeg at de skal forstå at det er ikke meg. Jeg ønsker ikke å være sånn. Det er ikke den virkelige meg, den meg som er i balanse og tåler sånne bagateller. Den jeg som kan finne på å plutselig bli med i Haien kommer, som krokodille som kan spise alle. Eller den meg som plastrer små og usynlige sår bare fordi jeg vet at et plaster på kneet, hjelper på såret i sjelen. Det er ikke meg. Ikke den jeg ønsker å være. Den jeg kan være, bare jeg får litt hjelp. Hjelp til å finne den jeg er inni meg, inni alle disse vanskelige dagene og følelsene og energitomheten.

Jeg vet hvem jeg kan være, og det vet heldigvis de rundt meg også. Det er bare at på sånne dager der alle bagateller blir store og humøret blir grått, så er det vanskelig å se det fine. For alt det fine er der, inni meg og inni de rundt meg. Selvom både de og jeg har vanskelig for å se det gjennom det gråe som har lagt seg som et teppe over tilværelsen akkurat nå. Men snart, snart kommer fargene tilbake, og sammen med de kommer den som jeg vil være, og kan være. Sier som Knutsen og Ludvigsen: Dager fins i mange farger, også grå, men så.....den som venter han skal få......

En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.

Terror og psykisk sykdom

I går var det 5 år siden vi her  i lille Norge fikk føle hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det, selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje, så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å få frem budskapet sitt på. 

Siden den julidagen  for 5 år siden har vært utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg, er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner, for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere, men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke psykdommen.

Ta f.eks lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga livssituasjonen han var i.

Og så har man gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er realiteten er vel mer usikkert.

Dette er helt klart min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.

At ABB i ettertid har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.

En vakker inspirasjonskilde

I dette innlegget vil jeg fortelle dere om et av de fineste menneskene jeg vet om, som nå også er kjent som Forfatterfrue med bloggen med samme navn; forfatterfrue.no. Grunnen er at jeg syns denne ungen damen er en inspirasjon for meg, og ønsker at andre også skal få oppleve å bli inspirert på samme måte. For meg er hun en inspirasjon både med skrivingen, for hun er en kunstner med ord, men også en inspirasjon i livet generelt med alt hun har gjennomgått og til dels gjennomgår fremdeles.

Våre veier krysset  hverandres allerede i 2006 på et internettforum; jeg som endelig blitt gravid med jentene mine etter mange års prøving og hun som ung kommende mor med Vakreste i magen. Siden det er et par måneder mellom ti-åringene våre så ble det et kortkort "møte", men veiene våre fortsatte likevel litt parallelt fremover gjennom årene siden vi hadde barn på samme alder. Jeg husker at jeg bet meg merke i denne unge jenten og hvordan hun formulerte seg i det hun skrev, det bar liksom preg av at her var det et gammelt og reflektert sinn i en ung kropp. Derfor fulgte jeg litt med i kulissene på dette fremmede mennesket som hadde satt spor i meg (ikke så stalkeraktig som det høres ut som).

Nå ville tilfeldighetene, eller skjebnen om man tror på sånt, det sånn at vi i 2010 plutselig krysset hverandres veier igjen. Denne gangen også som gravide på internettforum; jeg med mellomste i magen og hun med Fineste i magen. Og denne gangen viste det seg at vi skulle ende opp helt samme sted, med gutter som endte opp med bursdag dagene etter hverandre. Min lille først og hennes lille dagen etter. (Tilfeldigvis henholdvsi i dag og i morgen). Tiden vi hadde sammen på internett, sammen med andre kommende mammaer og etterhvert nybakte mammaer, gjorde oss etter hvert kjent med hverandre. Eller i alle fall så kjent som man kan bli med en totalt fremmed på internett og Facebook. Hverdager, uvanlige dager, triste dager, glade dager , hverdagsproblemer og andre problemer ble fulgt med på og delt med hverandre, og gode råd krysset hit og dit over landet mellom oss som var blitt kjent på denne måten. Vi ble liksom en egen liten gjeng siden vi hadde denne felles knaggen med baby i juni/juli 2006 å dele på. Hun inspirerte oss alle med sine betraktninger på livet i herlige statusoppdateringer på Facebook, det var stor glede hver gang det dukket opp et innlegg fra henne.

En dag på høsten i 2011, en helt vanlig dag, kom spørsmålet fra henne om det var vanlig å ha vondt i nakken og hodet etter å ha vært på behandling. Uvitende om hva som egentlig var i gjære, kom svarene fra andre at ja det kunne man gjerne oppleve, så det var vel egentlig ikke grunn til bekymring. Så gikk vi andre videre i hverdagen vår uten å tenke mer på det, før plutselig et par dager etterpå vi fikk vite at vondten hennes ikke var noe ufarlig likevel. Hun hadde faktisk vært på vei til å bli livstruende syk, uten at noen skjønte det. Selve historien om hva som skjedde, syns jeg er hennes egen å fortelle, men noen ting som har brent seg fast hos meg vil jeg fortelle om.

Denne unge jenten hadde kollapset på badet hjemme, alene sammen med Vakreste som den gang bare var 5 år. Heldigvis er også Vakreste eldre på innsiden enn alderen tilsier, så hun klarte å skaffe hjelp til mammaen sin, og reddet dermed livet hennes. Modige, lille jenten. Historien har blitt til både reportasje i ukeblad og besøk på God Morgen Norge på TV2. Mammaen endte opp på sykehus med hjernehinnebetennelse, som ble til en betennelse i selve hjernen, noe som påvirket henne veldig. Alt var vondt husker jeg hun fortalte, for det klarte hun gjennom alt det vonde - å formidle, kunsten å bruke ord til å fortelle om både gode og vonde ting til oss andre. I begynnelsen var det korte oppdateringer, forståelig nok, men selv om de var korte så inneholdt de så mye. Alle følte med henne der hun i tiden som fulgte var inn og ut av sykehus og rehabilitering. For hjernen var skadet av sykdommen, men omfanget det var ukjent. Mye måtte læres på nytt og hun kjempet med alt hun hadde. Hun kjempet seg gjennom det vonde, og kom til slutt ut på andre siden. Ikke den samme jenten som hun var før den dagen i 2011, men likevel en som gikk an å kjenne igjen. Og gjennom all kjempingen delte hun det, som for oss utenforstående, føltes som det meste. Klart at det er mye man ikke deler i en sånn situasjon, men ord kan hjelpe, spesielt hvis man klarer å finne ordene som beskriver. Og akkurat det er hun god på, og heldigvis mistet hun ikke det den skjebnesvangre dagen. For hun beskriver både små hverdagslige opplevelser og store livsendrende opplevelser levende og med ord og uttrykk som man ikke trodde fantes, men som hun klarer å finne frem til når hun skriver.

Historien tilbake til dagens tilvæelse, fra det mørke sykehusrommet hvor alt var vondt, er hennes egen, og jeg anbefaler alle å lese det hun har formidlet gjennom bloggen sin. Opplevelsen av hvordan det er å måtte lære å gå igjen, lære seg metoder for å huske ting som for andre er en selvfølge å skjønne, rett og slett lære seg å leve igjen,  og veien til lykken som hun nå har funnet.

For livet smiler oftere til Forfatterfruen nå, riktignok ikke hver dag og skrubbsårene på hjernen vil aldri forsvinne, men lykken har funnet frem til henne på sin egen måte. Hun har møtt mannen i sitt liv og giftet seg med han, Vakreste og Fineste er ved hennes side sammen med bonusbarn, hund og hus. Og til og med fått seg jobb som redaktør - verdens mest passende jobb for en ordkunstner. Og jeg gleder meg til å følge ferden videre.

Når min egen hverdag går trått og jeg føler at alt er imot meg, så tenker jeg ofte på henne og hva hun har opplevd i sitt unge liv, og hvordan hun har kjempet for å komme dit hun er i dag. Og da blir ofte mitt problem som føltes så stort, litt mindre, og jeg kjenner det at jeg også kommer til å komme med ut i andre enden stående på beina. Kanskje ikke helt den samme Veronika som før, men likevel en god nok utgave av meg selv, som kjemper videre selv om humpene i veien gjør at jeg faller innimellom. Da blir hennes store hinder en inspirasjonskilde til å mestre mine små humper. Og den inspirasjonen unner jeg alle andre også å oppleve. Så gå inn på bloggen hennes og les dere gjennom innleggene hennes hvor hun beskriver små og store ting på en nydelig måte. Og er du lettrørt så ville jeg hatt tørkepapir i umiddelbar nærhet.

Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg, fineste deg, takk for at du er inspirasjon til oss andre og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den kommer til å bli bra, like bra som det du er.

Ferietanker

To små dager igjen på jobb og så er det 4 uker med ferie. De aller aller fleste av oss gleder seg til ferien, med rolige dager uten jobbstress og kvalitetstid med familien. Noen gruer seg litt til all den kvalitetstiden med familien, kanskje spesielt hvis man er småbarnsfamilie, med barn som må underholdes fra tidlig morgen til sen kveld. Da trenger man nesten litt ferie etter ferien for å hente seg inn igjen. Jeg personlig både gleder og gruer meg til ferien i år.

Jeg gleder meg til ferien fordi vi ikke har noen store og krevende planer; litt hytteferie her og der og en liten tur til Mikkelparken er det eneste som står på agendaen. Og hvis ungene tror at det blir underholdning fra tidlig til seint, så må de tro om igjen. De overlever fint å kjede seg litt også innimellom, og å måtte bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Da jeg var liten var det hytteferie hver sommer, som regel med en ukes tur et annet sted innimellom; bilferie til Danmark eller Sørlandet. Vii ble ikke underholdt hele døgnet, men vi ble jo ikke overlatt helt til oss selv heller. Det var kanskje litt bedre tid enn vanlig til å spise frokost sammen, spille et spill sammen hvis været var dårlig, som det jo var ofte her på Vestlandet, eller bade og være sammen ved vannet i nærheten av hytten. Men vi måtte finne på ting selv også, og dette var jo før i-ditt og i-datt-tiden dukket opp med alle dagens teknologiske dingsebomser. Shit - jeg begynner å bli gammel når jeg kommer med sånne utsagn. Uansett, vi lekte i skogen, lagde pil og bue, demninger i elven, Playmo i hagen, badminton, ja rett og slett underholdt oss selv mye av tiden. Som søsken flest benyttet vi tiden til å krangle og sloss også, men det er en del av gamet.

Så ferietid for meg er en tid for avslapning og gode minner, en tid for lange frokoster og seine middager ute ved grillen (vi får selvfølgelig nydelig sommervær hele tiden - bestillingen er lagt inn). Det er en tid for å ta seg litt ekstra tid til å spille et spill, lære ungene å lage demning i elven og vise dem alle de lure triksene vi fant ut av i gamle dager. Sove i telt i hagen er en høydare, det er campingplass med 7 stjerner det. Alt sånt som man ikke har tid til i hverdagen der man skal rekke alle aktiviteter etter jobb, skole og barnehage, klare å presse inn litt middag og ikke minst litt kvalitetstid før det er leggetid for ungene. Og travle helger der alt det man ikke har sjanse til å rekke i uken, må presses inn og få merkelappen kvalitetstid, og dokumenteres på Facebook som lykkelig og perfekt familieliv. No disrespect - gjør akkurat det samme selv som alle andre, så jeg er ikke et fnugg bedre.

Men ferien er også en tid der rutiner og struktur i hverdagen blir visket ut. Man står opp senere for man har ingenting å rekke, leggetiden blir forskjøvet for det er jo tross alt ferie og alt av de vanlige ettermiddagsaktivitetene har tatt sommerferie frem til skolestart i august. Og for å være helt ærlig så gruer jeg meg litt til den biten; mangel på struktur, orden, rutiner og forutsigbarhet. En av hoved-mestringsstrategiene for en med bipolaritet er struktur i hverdagen; faste tider man står opp på og legger seg, regelmessige måltider, rett og slett en forutsigbarhet i hverdagen hvor stressfaktorer blir forsøkt redusert så godt det lar seg gjøre. Plutselige endringer i planer og mangel på struktur kan trigge episoder hos mange, og midt i ferietiden der man har vanskeligere for å trekke seg unna er det noe man virkelig vil unngå. Derfor gruer jeg meg litt, vet ikke om det er helt stuerent å si det, men det er jo sant. Gleder meg til å være med ungene og samboer og resten av familien og venner, men faren for mangel på struktur gjør meg litt usikker.

Mestringsstrategien for å få det til å fungere må bli å lage seg ferierutiner og en slags struktur for hverdagen likevel. Prøve så godt det lar seg gjøre å ha faste leggetider, selv om de blir annerledes og senere enn i hverdagen. Prøve å planlegge aktiviteter litt i forkant, sånn at hu mor klarer å bearbeide det som skal skje. Og det viktigste må være å være åpen med de rundt om at nå trenger jeg litt alenetid for å hente meg inn igjen; kanskje bare en liten halvtime alene, enten en gåtur, en liten lur eller en nødvendig tur på butikken så lenge den foregår alene. Men selv om ferien helt sikkert blir fin og full av gode minner, så innrømmer jeg at jeg ser litt frem til hverdagen begynner igjen i august.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Ryddomani eller hypomani?

Denne helgen har virkelig stått i hypomaniens tegn, og da med utslag som ryddomani. Sambo stakkar har prøvd å henge med så godt han har kunnet i svingene, for her har det gått unna.

Begynte så smått i forrige uke, med et par skuffer i mitt klesskap, men i helgen har det tatt helt av. Alt av skuffer og hengeklær i vårt klesskap har fått en gjennomgang, og en streng en. Ikke mye i bruk - gi vekk! For lite - gi vekk! Ødelagt eller utslitt - kast! Bare i vårt skap ble det en halv sekk med ting som må kastes og 5 sekker med klær som skal gis vekk. Noe går til venninner som får forsyne seg med det de vil og resten puttes i en Uff-container.

Men før resten av ryddomanien kunne få slå seg løs måtte vi en tur på Ikea for å kjøpe inn litt diverse utstyr til ryddingen; nye bokser til leker, noen nye bosspann, lyspærer etc. Så lørdag ble formiddagen benyttet der, med full effektivitet selvfølgelig. Vi var ikke der for å dille og kose oss, her var det en plan og et tidsskjema og holde.

Vel hjemme, måtte minsten ha seg en hvil. Jeg prøvde å få roet ned kroppen også, men det var nytteløst. Lå bare og ventet på at minsten skulle våkne sånn at jeg kunne få satt i gang med ryddingen. Dagens plan var todelt; gutteavdelingen og skrekkens hylle i boden/vaskerommet.

Gutteavdelingen besto først i å sortere lekene de to guttene har på stuen; fjerne det som de var vokst fra og fordele det i diverse gi vekk/ta vare på-soner. Kaste det som var ødelagt, og ikke minst alt småstæsjet som alltid kommer med hjem fra McDonalds. Når det var gjort, så var det bare å ta med seg det som nå var forvist fra stuen ned på rommet til mellomste. Han sover der, og minsten med oss, men nå måtte leker for begge to få plass der inne. Leker hist og pist i hele huset til minsten fungerte ikke, ble bare kaos; ikke minst oppe i hodet mitt. På rommet er det en sånn stor Expedit-hylle fra Ikea, og der bestemte jeg at minsten skulle få de to nederste nivåene også skulle mellomste få regjere på resten av rommet. Lekekasser, skuffer og skap ble tømt og sortert slik at f.eks duplokassen kun besto av duplo og ikke alt annet mellom himmel og jord som en ett-åring garantert putter i munnen. Igjen ble alt som var ødelagt kastet og alt fra McD gikk samme veien. Resultatet ble overveldende. Nå mangler bare litt merking av kasser, hyller, skuffer og skap så er det klar for innrykk av lekende barn. Som nå er nødt til å rydde etter seg med det systemet det er per dags dato på det rommet.

Neste prosjekt var litt mer fryktinngytende - skrekkens hylle. Hyllen der absolutt alt mellom himmel og jord har blitt puttet inn i, alle hyllene var fylt til randen av alskens greier; symaskin, oppbevaringsposer, fargeblyanter, stearinlys, telys, pledd, piknikteppe, hobbysaker, fremkalte bilder som venter på album, gamle skolepapirer fra jentene og vaskemidler. Litt for enhver smak med andre ord. Begynte med å fjerne alt av pledd, tepper etc som kunne gis vekk til Uff, ble nesten en sekk bare det. Det som hadde bostedsadresse et annet sted i huset ble samlet sammen for transport til egnet sted etterpå, og til slutt samlet jeg alt av papirer og plasserte det i stuen på salongbordet. Som mildt sagt ble helt fullt. Mesteparten endte i en bossekk, men det som var verdt å ta vare på fikk en fin plass i en ny boks som skal få stå i hyllen. Prosjektet er vel 2/3 ferdig, håper å få gjort resten i dag. Og det skal bli deilig, for den hyllen har irritert meg lenge.

Som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Noen ganger kan det være en velsignelse å være bipolar og få utnytte hypomanien til det positive.

Fra bunn til topp

Bipolar er jo å svinge mellom to poler; den tunge og mørke depressive siden og den høye og energiske maniske siden. Bipolar2 fører ikke til mani, men det som kalles hypomani, som egentlig er mye det samme, men intensiteten er noe lavere bl.a. 

Nå har jeg vært i mixed phase siden jeg sluttet på medisinene mine i mai, og det har definitivt vært svingninger i løpet av den tiden. Typisk for bipolar2 er at det er den despressive fasen som er mest fremtredende og sånn har det vært for meg også disse månedene. Det har vært flest tunge dager, en god del "normale" dager og noen dager der jeg har merket at det har svingt litt mer mot toppen. Elsker sånne dager; ting flyter, jeg blir mindre innadvent, effektiviteten øker, konsentrasjonen er på topp. Alt er egentlig helt supert. Det er det jeg vil kalle mild hypomani og noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

For 3 år siden hadde jeg en lang periode der svingningene lå i det hypomane sjiktet hele tiden, fra mai til oktober. Snakk om supereffektive måneder, svingte mest mellom moderat og mild hypomani så jeg følte aldri at jeg mistet kontrollen på noen måte. Ble slitsomt etterhvert for søvnbehovet er tilnærmet fraværende, kroppen går av seg selv. Men den trenger jo søvn og hvile for å restituere seg, og det blir det lite av innimellom 150% jobb, trening, barn og husarbeid. Så egentlig var det ganske deilig da ting endelig avtok og gikk tilbake til normalen. Og det gjorde det fordi jeg da hadde kommet meg til psykiater, fått stilt diagnosen og begynt på medisin. 

Men i dag, har det virkelig vært en oppoverbølge som jeg og ungene kaller det. Vi snakker "Deadliest Catch" og 13 m høye bølger i Beringhavet. Kroppen og hodet har vært helt ukontrollerbare omtrent. Våknet kl 6, men lå og vred meg til minsten våknet kl 8. Spratt opp, og siden har jeg omtrent ikke sittet i ro. Alt har rast avgårde; kjenner omtrent at det raser adrenalin rundt i kroppen, alt smådirrer på en måte, sansene er hyperaktive og pulsen føles konstant høy. Har snakket mer eller mindre non-stop om absolutt alt, sikkert mast hull i hodet på sambo. Prøvde å ta meg en hvil med minsten i sengen for å roe ned litt; minsten sovnet og jeg lå og "vibrerte". Har holdt på de siste dagene å rydde klesskapet, så det MÅTTE gjøres ferdig i ettermiddag. Sambo var ikke like keen, men ga heldigvis etter. Sa til minsten at mamma hadde ryddomani i dag, og akkurat da var det det hypomanien slo ut som. Fikk ordnet og fikset, og lykkefølelsen var komplett. 

Måtte på butikken for å handle litt, og da måtte jeg konsentrere meg for å holde fartsgrensen. Behovet for å suse avgårde i stor fart var enormt, og i lånt BMW med god mulighet for det, så var jeg glad impulskontrollen fortsatt virket. Dette er uten tvil det høyeste jeg har vært i hypomanien noen gang. Kan ikke engang forestille meg hvordan en manisk episode fortoner seg. Kroppen vibrerer fortsatt, men jeg sitter i alle fall i ro. Skal tvinge meg til det frem til leggetid, forhåpentligvis fører det til litt mer ro i kroppen. 

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.

Terroren i Nice

Jeg gikk og la meg lykkelig uvitende  om hendelsene som skjedde i Nice i går kveld, og desto større var sjokket i morges da jeg satt meg i bilen, radioen slo seg på og det første jeg hørte var ordene: terroren i Nice i går kveld. Rett og slett forferdet og litt sjokkert hørte jeg at de fortalte om det som var skjedd, og som alle de andre gangene lignende hendelser har skjedd så blir i alle fall jeg sittende med en følelse av uforståelighet. Det hele er så absurd at det er vanskelig å fatte at det faktisk har skjedd.

Store ulykker med mange døde og skadete gjør selvfølgelig også inntrykk, men da har man en knagg å henge det hele på; det var en ulykke. Krig, og all forferdeligheten det medfører, gjør også inntrykk, selv om det for oss her i lille Norge er et relativt fjernt begrep; heldigvis. Klart det setter spor i et sinn å se hvordan uskyldige sivile blir offer for noen sin oppfatning av en sak, og to (eller flere) sider går til krig mot hverandre. Men terror? Det blir bare uforståelig og gjør inntrykk på en helt annen måte. At noen med vilje kan gjøre slike ting mot andre, helt bevisst og iskaldt og kalkulert, og med hensikten å drepe mest mulig mennesker og skape mest mulig frykt blant resten. Ja, det er mange paralleller med krig. Der også er det bevisste handlinger som utføres for å skade andre mennesker; f.eks det å slippe en bombe på en bestemt bygning fordi man mener at der befinner det seg noen fra fienden, det er også en bevisst handling. Men likevel blir settingen med krig annerledes enn terror, som jo også i mange tilfeller er en slags krigføring.

Terroren i Nice i går kveld føyer seg dessverre bare inn i rekken av mange slike angrep; flyplassen i Istanbul, nattklubbepisoden i Florida, terroren i Paris i november i fjor, skytingen på stranden i Tunisia for å nevne noen. Rekken er endeløs dessverre, fra alle verdenshjørner, i alle slags fasonger. Noen angrep får mer oppmerksomhet enn andre her hos oss i den vestlige delen av verden, som vi liker å kalle oss. Media her hos oss dekker sakene fra alle vinkler i alle kanaler når det er noe som skjer i vår egen bakgård. Skjer en tilsvarende hendelse i f.eks Afghanistan så hører man ikke like mye om det. Men det ligger nok i menneskets natur; man er seg selv nærmest. Er følelsen at dette kunne skjedd med meg, så blir følelsene rundt det mye større. Og mediefolk, er bare mennesker de også. Skjer det noe i deres egen bakgård, så blir det hovedfokuset deres. Det er nok likt i andre deler i verden.

Akkurat nå er behovet mitt for informasjon stort kjenner jeg; av flere årsaker. En er selvfølgelig nysgjerrighet; hva har faktisk skjedd? Behov for rene klare fakta på bordet, noe som i en sånn "akuttfase" er vanskelig å få fordi det florerer med spekulasjoner over alt. Og det er lett å hive seg med på disse spekulasjonene. Hva er egentlig omfanget, hvor mange har blitt berørt av dette? Og da sånn rent fysisk, for alle blir jo berørt på et vis. Er det nok en gang en såkalt terrorgruppe som står bak eller et det en enkeltpersons desillusjonerte sinn som er årsaken? På meg virker det som om terrororganisasjoner, og da spesielt IS, benytter seg av slike hendelser til å proklamere sin sak og skape mer frykt, uten at de nødvendigvis har hatt noe med det å gjøre.

Så kommer behovet for å forstå, i alle fall for meg. Hvorfor i all verden gjorde noen dette? Hva får noen til å gjøre sånt som dette? Grubleriene blir mange, og aviser og nyhetsprogrammer blir viktige for å tilegne seg mest mulig informasjon.

Det med bakenforliggende årsaker jeg noe jeg har fundert mye på, det og forskjellen på terrorhandlingene; enkeltindivider vs. grupperinger. Alle disse grubleriene føler jeg ikke er riktig akkurat nå, de må bearbeides litt mer. Akkurat nå går tankene til Nice og alle som er berørt der.

Radiokjendis

Ja, i dag ble jeg det, sånn helt på morgenkvisten. Riktignok veldig kortvarig og for et noe snevert publikum; de som er opp tidlig, i disse ferietider, og de som hører på P4. For hver dag kl halv syv har de innslaget 5 kjappe som handler om et dagsaktuelt tema. Og siden jeg som regel er på vei på jobb på den tiden, så pleier jeg å høre på dette. I dag var temaet Frankrike, siden det er Frankrikes nasjonaldag i dag, og inngangsspørsmålet var som følger:

Hva heter statuen som står på Liberty Island i New York som de fikk i gave av Frankrike?

Easypeasy tenkte jeg, og sendte inn en sms bare på gøy. Frankrike kan jeg jo ikke akkurat mye om, men regnet jo aldri med at det skulle bli meg som ble deltager. Man kan mildt sagt si at jeg kvapp litt da telefonen ringte, og siden klokken fremdeles ikke var blitt halv syv engang, så skjønte jeg instinktivt at det måtte være P4. En million tanker i hodet; hjelp, P4 ringer, hjelp, eg kjører jo bil, hjelp, eg vil jo ikkje på radioen, idiot, korfor meldte du deg på? Men fikk samlet meg og tok telefonen - veldig ulovlig kjørende på veien, men akkurat midt i Kolltveittunnelen fins det lite med stoppemuligheter. Takk og lov for den store plassen rett etterpå.

En hyggelig mann i andre enden lurte på både det ene og det andre, for litt small talk er det jo alltid med deltagerne. Small talk ja, som jeg jo er så glad i. Det var hvor jeg var fra, hva jeg jobbet som, hvor jeg jobbet, om jeg hadde noen hobbyer, når jeg skulle ha ferie, om jeg faktisk hadde vært i Frankrike etc. Et knippe temaer som programlederne kunne velge fra. Så sa mannen at han skulle ringe meg opp igjen om et par minutter og min første tanke var GOOGLE!!!!!! Så jeg suste gjennom det jeg fant på Wikipedia, takk og lov for speedlesingsevne og elefanthukommelse, men jeg vet jo at ofte så er spørsmålene relatert til emnet på litt diffuse måter, så her gjaldt det å være forberedt på alt.

Etter et par minutter ringte telefonen igjen, og pulsen bare spratt i været; nå var det alvor. Shit - tenk så pinlig å drite seg ut på radioen, ikke en liten lokalradio som ingen hører på, men riksdekkende P4! Men det var for sent å angre så det var bare å hive seg uti det.

Programlederne var veldig hyggelige å snakke med, og til small talk så ble det faktum at jeg hadde besøkt den franske rivieraen tema, så det gikk fint. Pju, første hinder over. Heldigvis er 5 kjappe en relativt uformell spørrekonkurranse der de liker å hjelpe deltagerne til å vinne, så pulsen sank litt og jeg stålsatte meg. Svarte jo riktig på inngangsspørsmålet selvfølgelig. Lurte et øyeblikk på om jeg skulle slenge med tilleggsopplysningen om kobberet fra Norge, men fant ut at det ville være å være en besserwisser - og sånne folk liker jeg jo ikke selv engang. (Men nok en gang viser det seg at ting bare fester seg i hodet mit, hvem har bruk for å vite sånt egentlig?)

Så var vi i gang: (tatt etter hukommelsen som var en smule preget av det faktum at dette var på riksdekkende radio)

Spørsmål 1:

Hva heter desserten som er oppkalt etter en keiser?

Dessert? Fransk dessert? Helt blankt. (merkelig det der hvor fort man egentlig tenker, hvor mange tanker man klarer å presse inn i løpet av ett sekund) Eneste jeg kom på var Créme Brûlée, men det er jo ingen keiser som heter Brûlée, og i hvertfall ikke Créme. De hørte nok at det var litt blankt, så hintet de om det var en kake, og da begynte det å demre. Når han så sa han med hånden i jakken, kom svaret dalende: Napoleonskake (og så tenkte jeg for meg selv: Dessert? Det er ikke noe dessert, det er en kake. Det var et misledende spørsmål)

Spørsmål nr 2:

Lydspor. Shit - sånt er jeg så dårlig på. Rotet rundt i hodet etter franske musikere og sanger, eneste jeg kom på var nasjonalsangen. Klippet viste seg å være gjenkjennelig, heldigvis, og hadde jeg tatt feil tror jeg at jeg hadde stått uten samboer. Noe jeg på en måte også klarte å lire av meg (heyhey -se small talk!) Lydsporet var en kjent fransk musikal sa hun, og svaret var selvfølgelig Les Miserables. Sambo hadde dødd hvis jeg hadde tatt feil av favorittmusikalen hans.

Spørsmål 3:

Nevn 3 land som Frankrike grenser til. Easypeasy - hadde jo nettopp Googlet for harde livet, kunne nevnt alle de grenset til lett som en plett, men valgte Sveits, Spania og Tyskland.

Spørsmål nr 4:

Nytt lydspor. Igjen full gjennomgang i hodet av fransk musikk, første konklusjon var at de ikke har musikk bortsett fra nasjonalsangen. Ble plutselig  veldig opphengt i den av en eller annen merkelig grunn. Men nei, det var ingen nasjonalsang, det var den kjente franske lille damen som synger så rart.

Hørte det med en gang, men navnet var helt vekke. Hintet var at det var en liten spurv. Ja, hun lille damen!!!!! Hodet raste; hun som Herborg Kråkevik spilte, damen som alltid er avbildet i svart-hvitt. All mulig informasjon suste rundt i hodet, men navnet? Helt vekke! Krise! Kan jo ikke svare feil på det, vet jo svaret ja. Så hvisket han i bakgrunnen EEEEEdddiiii…..og der pang! Hjernen våknet: Piaf selvfølgelig. Og Piaf betyr visst spurv ifølge damen på radioen, glemmer nok ikke det med det første nei.

Spørsmål nr 5: (følte at selvtilliten økte, dette gikk jo på et vis. Bare et lite spørsmål fra å vinne -og konkurranseinstinktet mitt er jo glad i å vinne)

Hva heter togstrekningen som går fra Paris til et eller annet sted i Romania? Agatha Christie har skrevet en kjent bokserie om en detektiv som heter Poirot hvor handlingen er derfra? (jada, jada, vet alt det der, men igjen var navnet heeeeelt vekke. Takk og lov for at de liker å hjelpe deltagerne, så litt ooooo-ing fra programlederne og vips så var svaret der. Orientekspressen. (Merkelig navn egentlig, for den gikk da strengt tatt ikke til Orienten fra Paris. Orienten er jo lenger vekk enn Romania, i mitt hode i alle fall. Tror jeg må besøke Google litt flere ganger i dag)

Og vips, der vant jeg! Midt på riksdekkende radio, på et tidspunkt på døgnet der hjernen er som sirup, noe den beviste grundig syns jeg, og hvor jeg egentlig har mer enn nok med å være våken nok til å kjøre bil og huske å puste. Så jeg er nå den lykkelige eier av en DAB-radio fra P4. Kan det bli bedre liksom? På en helt vanlig torsdag, klokken før fuglene fiser om morgenen. Vil ikke påstå at jeg imponerte meg selv med egen innsats, men who cares? Jeg vant! Og fikk ikke minst retten til å skryte om det, og heder og ære. Denne dagen må jo bare bli bra med den pang-starten.

Halmstrået mitt er tilbake

Venterommet på legevakten er et merkelig sted, i alle fall her i Bergen hvor alt er samlet til et stort venterom for absolutt alle problemer. Det er vel litt dedikerte soner, men ingenting er atskilt så alle er synlig for alle. Ingen steder å gjemme seg vekk. I går hadde jeg bare lyst til å gjemme meg, så jeg satt meg helt i et hjørne, ytterst på en benk og tenkte at her var det minst mulig folk som la merke til meg. Ikke det at det gikk an å se at noe var galt tror jeg, for så vidt meg bekjent så jeg ytterst normal ut. Det jeg i forbifarten ikke la merke til var at jeg klarte å plassere meg rett under TV-en som alle så på - smart! Da blir man usynlig da, midt i synsfeltet til hele venterommet. Forhåpentligvis var programmet på NRK så spennende at ingen la merke til meg. Noe jeg egentlig ikke tror det var for det hørtes fryktelig kjedelig ut. Hva det var aner jeg jo ikke, for som sagt jeg satt rett under og kunne ikke se en dritt.

Heldigvis tok det ikke vinter og vår før jeg ble ropt opp og fikk komme inn på et rom, tilfeldigvis samme rommet som vi var på med minsten i forrige uke da jeg måtte insistere til legen, som ikke var ferdig utdannet som lege før til neste år, at gutten var syk, og at jeg ikke gikk under kategorien hysterisk førstegangsmamma som aldri har sett feber før.

Først kom det en sykepleier, en mannlig en (florerer av mannlige sykepleiere på legevakten virker det som . Vi har jo vært der noen ganger den siste uken), og spurte hva det var som var årsaken til at jeg var kommet til dem i dag. Og hva svarer man da? At jeg holder på å miste forstanden? At noen må hjelpe meg før det rabler for meg? Svarte litt forsiktig at det var pga bipolariteten min, og da ble han litt rar og nærmest løp ut døren mens han sa at en lege kommer snart. Så der satt jeg igjen på dette sterile rommet, overlatt til mine egne tanker nok en gang. Tankene som ikke var venner med meg i går. Så jeg prøvde å fokusere på noe annet; ikke en lett oppgave når hele rommet skriker helsevesen. Men fikk tenkt over at det jammen er blitt fint på den nye legevakten, mye finere enn den gamle. Funderte litt over en stikkontakt plassert rett under en vask med et støpsel i, klarte ikke finne ut poenget med den før legen kom tassende inn. Ja, tassende, for crocs lager tasselyd og dette var doktor med crocs.

Nytt spørsmål om hva som var grunnen for besøket? Besøk er det vel strengt tatt ikke, besøk i mitt hode er en hyggelig affære. Er man på legevakten så er man ikke på besøk; det blir ikke servert kaffe og kaker der liksom. Uansett, fikk igjen stotret frem at det gjaldt denne bipolariteten min og at den ikke spilte på lag om dagen. Så der satt jeg da og prøvde og forklare ting som ikke lar seg så godt forklare til en lege som ikke var så veldig interessert i oppfatningen min av problemet, men mer av det kliniske og det medisinske. Hvilken type medisiner har du tatt? Hvor mye av hver? Hvor lenge? Når var det? Etc.etc. Heldigvis er jeg et medisinsk leksikon (som sambo kaller meg) så han fikk svar på alle spørsmålene sine, men ikke en eneste gang spurte han om hvordan jeg hadde det. Riktignok hater jeg å få det spørsmålet, men noen ganger er det faktisk på sin plass å spørre om nettopp det. Så kom det visst en viktig telefon og vips så tasset han ut igjen i crocsene sine. Og der satt jeg igjen og kjente at dette, dette er ikke hjelpen jeg trenger. Hva jeg trengte ante jeg ikke, men det der føltes bare feil. Det var definitivt ikke det jeg trengte. Men mens han var borte så hadde han tydeligvis tenkt seg litt om, og kommet til samme konklusjon, så han ba meg komme tilbake på kvelden, til en akutt-time hos psykiater som de hadde til bruk da. Det var ledig når jeg måtte ønske etter kl 18, så jeg kunne selv bestemme når. Litt desperat, grep jeg åpningen som ble gitt meg og sa at time kl 18 er supert. Så da var det bare å komme seg hjem og vente på at klokken ble psykiatertid.

Hjemme fikk jeg ryddet litt, for det roer jo hodet mitt ned, og sovet litt, før klokken ble nok til å komme seg avgårde. Mamma lurte på om hun skulle være med, men hallo? Snart 40 for svingende, på et eller annet tidspunkt må jeg klare dette selv. Og den dagen det var tydeligvis i går. Vel fremme på legevakten plasserte jeg meg litt mer strategisk i forhold til TV-en, men måtte heldigvis ikke vente lenge. Ble ropt opp og fulgte etter en sykepleier i det som føltes som en evighet i en uendelig rekke med ganger, er litt størrelse på den nye legevakten viser det seg. Kom endelig frem og møtte en dame som bare oste hyggelighet og imøtekommenhet. Hun presenterte seg, jeg presenterte meg. Men som vanlig så fikk ikke jeg med meg hva damen sa for jeg var mer opptatt av å uttale mitt eget navn riktig og tydelig nok. Blir alltid sånn i sånne presentasjoner syns jeg, man er så opptatt av at andre skal få med seg det man selv sier at man ikke evner å få med seg det de andre sier. Ikke at det spilte så stor rolle der og da, for jeg kjente med en gang at dette var riktig. Nå var jeg kommet på riktig plass og at her inne på det kontoret med de to lilla sofaene, så kom jeg til å få den hjelpen jeg trengte.

Hun spurte jo selvfølgelig hun også hvorfor jeg var der, men hun formulerte seg helt annerledes, og hadde fått et skriv med bakgrunnsinformasjon som hun hadde lest gjennom. Og jeg som suger på å formulere meg muntlig fortalte hva som var problemet. Takk og lov for bloggen egentlig, fordi jeg har skrevet her hvordan ting føles så ble det lettere å fortelle til henne. Formuleringene var allerede gjort og jeg kunne bare stjele dem og bruke dem på nytt. Hun spurte om alt mulig; medisin, bivirkninger, jobb, familie, nettverk, tidligere opplevelser, behandlinger, you name it. Og hun lyttet og tok til seg det jeg sa, stilte gjerne oppfølgingsspørsmål; verdens tydeligste tegn på at man faktisk har hørt etter. Og hun innbød til å fortelle sånn at det ble lettere å gjøre det. Hun kjente psykiateren jeg gikk til tidligere på DPS og mente at der hadde jeg virkelig gått til en som kunne sakene sine, noe jeg er helt enig i. Hun syns også det var lite smart av DPS å avslutte behandlingen min der når de gjorde det, og at avslaget ikke var noen god idé det heller. (Nå kjenner jeg at jeg er veldig politisk korrekt her, for det ble ikke formidlet sånn, menmen…)

Hun sa at hun var enig i at noe hjelp trengte jeg litt akutt, og en av de tingene var medisin, men at siden jeg alltid (med litt store bokstaver og strek under) opplevde ubehagelige og vedvarende bivirkninger burde prøve andre ting i tillegg, som f.eks gruppeterapi. Kombinasjonen lav dose medisin og noe annet ville mest sannsynlig være det beste for meg, noe jeg helt klart er tilbøyelig til å være enig i. Som kortidsplan ble vi enige i å ta lav dose av de medisinene jeg allerede har, men ikke hver eneste dag for å unngå å få bivirkningene. For jeg måtte sove, jeg sov altfor lite. Og det er jo sant, jeg sover altfor lite. Lite eller ingen søvn er jo torturmetode, og det er virkelig det det er; tortur. Man trenger søvn for å re-starte hjernen til å takle en ny dag med ny utfordringer. I lengre perspektiv mente hun at jeg burde starte med en annen type medisin, men at oppstart av sånt må følges nøye opp og det hadde jo ikke hun mulighet til å gjøre. Så hun skulle skrive nye henvisning til DPS, med utførlig forklaring, krav om prioritet og presisere at de måtte svare innen fristen på 14 dager. Jeg skulle få kopi av henvisning og hun skulle skrive at jeg skulle ha kopi av svar både via brev og sms. Og dermed var halmstrået mitt tilbake. Damen var så hyggelig og forståelsesfull at når jeg gikk så måtte jeg spørre om navnet hennes en gang til, bare for å lagre det på minnet til en annen gang skulle det være nødvendig. Hun tok seg til og med tid til å lese innlegget mitt om meltdown for jeg sa at jeg ikke klarte å forklare hvordan det opplevdes. Er så utrolig takknemlig for det.

Halmstrået mitt om at et bittelite stykke der fremme så er hjelpen jeg trenger, og at den vil komme, er heldigvis tilbake. Et litt tykkere halmstrå denne gangen kjennes det ut som, og bare det å vite at det finnes en plan hjelper. Det gir placeboeffekt nesten umiddelbart. Jeg har til og med sovet i natt, riktignok med en bitteliten dose med medisinen hun bestemte, men jeg har sovet, i flere timer. Ikke lagt våken med tusen tanker i hodet på en gang som bare surrer seg sammen i hverandre og til slutt ikke gir noen meningen noen av dem. Riktignok trøtt som en strømpe i morges, trøttere enn en strømpe faktisk, men det er en seier å ha sovet. Nå gjelder det bare å finne igjen konsentrasjonen bl.a. og brette opp ermene igjen. Kanskje jeg finner krigen jeg skal i denne gangen, eller i alle fall en vindmølle eller to. En ting i alle fall sikkert; lyset er denne gangen det faktiske lyset i enden av tunnelen. Kanskjekanskje det bare er nødutgangen, men den skal jeg klare å få opp den også.

Og ja. Jeg er så takknemlig for alle som tar seg tid til å lese, og ikke minst skrive til meg. Enten gode ord og tanker eller deler egne erfaringer. Det gir meg så mye positivt. Det er ikke barebare å blottlegge seg på denne måten, og det og da få slike positive tilbakemeldinger er gull verdt. Det å vite at det er plass til andre ting i hverdagen enn bare perfekte Instagrambilder og lykkelige Facebook-oppdateringer gjør godt. Det gir meg troen på menneskeheten (ja, veldig dyp og filosofisk her)Tusentusen takk. Hadde jeg ikke vært klemmemotstander, så hadde dere fått klemmer alle og enhver.

Ventetid på et venterom

Så var visst ikke lyset jeg så i enden på tunnelen likevel; kanskje et tog som passerte, et stearinlys som blåste ut med et lite vindpust, for nå, nå er det mørkt igjen. Men ikke det samme mørket som slukte meg i går kveld/natt. Dette er mer et fortvilelsesmørke, et frustrasjonsmørke som kjennes ut som om det bare øker i omfang og prøver å sluke hele meg. Etter å ha fått utallige metaforiske dører smelt i fjeset etter hele formiddagen i telefonen for å prøve å få hjelp til å hjelpe meg selv, så kjenner jeg kun fortvilelsen. Å stange hodet i veggen gang på gang gjør noe med et menneske, og når psyken allerede er ødelagt og skjør som krystallglass, så ender man opp i det mørket man trodde man var ute av. Hjelper ikke å brette opp ermene og gå i krigen når det ikke er noen krig å finne, ikke engang vindmøller fins det. Det er bare stengte dører og beskjeder om å kontakte noen andre.

Så her sitter jeg da, på venterommet på legevakten og skal nok en gang fortelle en lege hva som er problemet i dag. Ja, hva er egentlig problemet? Et spesifikt problem kan jo enkelt løses; en knekt arm får gips, et dypt sår får plaster og bandasje. Men hva med et knekt sinn og en hjerne som kjennes ut som om den trenger både plaster og bandasje? Hvordan forklarer man det? For det har jo ikkje skjedd en traumatisk hendelse; ingen er døde (heldigvis), ingen er alvorlig syke (ja, rent bortsett fra meg) og ingen har forlatt meg. Det er bare disse bittesmå tingene som blir så ubetydelige for andre, som bare virker som bagateller på et friskt sinn med en fungerende rasjonell del av hjernen. Disse tingene som vokser seg store og som er umulig å forklare som problemer.

Og hva ønsker jeg egentlig? Hjelp. Men hjelp til hva? Aner ikke. Eneste jeg vet er at sånn som det er nå sånn kan det ikke være, en spiral som kun går nedover uansett hvor hardt man klamrer seg fast i underlaget. Jeg må ha medisin, som virker. Medisin som kan ordne kjemiproblemet i hjernen min. Som kan ordne, eller i det minste holde sykdommen min i sjakk. For jeg trenger det, for jeg har en sykdom, en alvorlig sykdom. Og dersom ting bare får skure og gå kan det i verste fall ende opp som en dødelig sykdom. Fortvilelsen og avmakten kan klare å få overtaket, og det er derfor jeg ber om hjelp. For å unngå det. For å unngå å tape mot den irrasjonelle og syke delen av hjernen. For å hjelpe den rasjonelle delen til å vinne, den delen med de fornuftige tankene, den delen som er den virkelige Veronika.