Halmstrået mitt er tilbake

Venterommet på legevakten er et merkelig sted, i alle fall her i Bergen hvor alt er samlet til et stort venterom for absolutt alle problemer. Det er vel litt dedikerte soner, men ingenting er atskilt så alle er synlig for alle. Ingen steder å gjemme seg vekk. I går hadde jeg bare lyst til å gjemme meg, så jeg satt meg helt i et hjørne, ytterst på en benk og tenkte at her var det minst mulig folk som la merke til meg. Ikke det at det gikk an å se at noe var galt tror jeg, for så vidt meg bekjent så jeg ytterst normal ut. Det jeg i forbifarten ikke la merke til var at jeg klarte å plassere meg rett under TV-en som alle så på - smart! Da blir man usynlig da, midt i synsfeltet til hele venterommet. Forhåpentligvis var programmet på NRK så spennende at ingen la merke til meg. Noe jeg egentlig ikke tror det var for det hørtes fryktelig kjedelig ut. Hva det var aner jeg jo ikke, for som sagt jeg satt rett under og kunne ikke se en dritt.

Heldigvis tok det ikke vinter og vår før jeg ble ropt opp og fikk komme inn på et rom, tilfeldigvis samme rommet som vi var på med minsten i forrige uke da jeg måtte insistere til legen, som ikke var ferdig utdannet som lege før til neste år, at gutten var syk, og at jeg ikke gikk under kategorien hysterisk førstegangsmamma som aldri har sett feber før.

Først kom det en sykepleier, en mannlig en (florerer av mannlige sykepleiere på legevakten virker det som . Vi har jo vært der noen ganger den siste uken), og spurte hva det var som var årsaken til at jeg var kommet til dem i dag. Og hva svarer man da? At jeg holder på å miste forstanden? At noen må hjelpe meg før det rabler for meg? Svarte litt forsiktig at det var pga bipolariteten min, og da ble han litt rar og nærmest løp ut døren mens han sa at en lege kommer snart. Så der satt jeg igjen på dette sterile rommet, overlatt til mine egne tanker nok en gang. Tankene som ikke var venner med meg i går. Så jeg prøvde å fokusere på noe annet; ikke en lett oppgave når hele rommet skriker helsevesen. Men fikk tenkt over at det jammen er blitt fint på den nye legevakten, mye finere enn den gamle. Funderte litt over en stikkontakt plassert rett under en vask med et støpsel i, klarte ikke finne ut poenget med den før legen kom tassende inn. Ja, tassende, for crocs lager tasselyd og dette var doktor med crocs.

Nytt spørsmål om hva som var grunnen for besøket? Besøk er det vel strengt tatt ikke, besøk i mitt hode er en hyggelig affære. Er man på legevakten så er man ikke på besøk; det blir ikke servert kaffe og kaker der liksom. Uansett, fikk igjen stotret frem at det gjaldt denne bipolariteten min og at den ikke spilte på lag om dagen. Så der satt jeg da og prøvde og forklare ting som ikke lar seg så godt forklare til en lege som ikke var så veldig interessert i oppfatningen min av problemet, men mer av det kliniske og det medisinske. Hvilken type medisiner har du tatt? Hvor mye av hver? Hvor lenge? Når var det? Etc.etc. Heldigvis er jeg et medisinsk leksikon (som sambo kaller meg) så han fikk svar på alle spørsmålene sine, men ikke en eneste gang spurte han om hvordan jeg hadde det. Riktignok hater jeg å få det spørsmålet, men noen ganger er det faktisk på sin plass å spørre om nettopp det. Så kom det visst en viktig telefon og vips så tasset han ut igjen i crocsene sine. Og der satt jeg igjen og kjente at dette, dette er ikke hjelpen jeg trenger. Hva jeg trengte ante jeg ikke, men det der føltes bare feil. Det var definitivt ikke det jeg trengte. Men mens han var borte så hadde han tydeligvis tenkt seg litt om, og kommet til samme konklusjon, så han ba meg komme tilbake på kvelden, til en akutt-time hos psykiater som de hadde til bruk da. Det var ledig når jeg måtte ønske etter kl 18, så jeg kunne selv bestemme når. Litt desperat, grep jeg åpningen som ble gitt meg og sa at time kl 18 er supert. Så da var det bare å komme seg hjem og vente på at klokken ble psykiatertid.

Hjemme fikk jeg ryddet litt, for det roer jo hodet mitt ned, og sovet litt, før klokken ble nok til å komme seg avgårde. Mamma lurte på om hun skulle være med, men hallo? Snart 40 for svingende, på et eller annet tidspunkt må jeg klare dette selv. Og den dagen det var tydeligvis i går. Vel fremme på legevakten plasserte jeg meg litt mer strategisk i forhold til TV-en, men måtte heldigvis ikke vente lenge. Ble ropt opp og fulgte etter en sykepleier i det som føltes som en evighet i en uendelig rekke med ganger, er litt størrelse på den nye legevakten viser det seg. Kom endelig frem og møtte en dame som bare oste hyggelighet og imøtekommenhet. Hun presenterte seg, jeg presenterte meg. Men som vanlig så fikk ikke jeg med meg hva damen sa for jeg var mer opptatt av å uttale mitt eget navn riktig og tydelig nok. Blir alltid sånn i sånne presentasjoner syns jeg, man er så opptatt av at andre skal få med seg det man selv sier at man ikke evner å få med seg det de andre sier. Ikke at det spilte så stor rolle der og da, for jeg kjente med en gang at dette var riktig. Nå var jeg kommet på riktig plass og at her inne på det kontoret med de to lilla sofaene, så kom jeg til å få den hjelpen jeg trengte.

Hun spurte jo selvfølgelig hun også hvorfor jeg var der, men hun formulerte seg helt annerledes, og hadde fått et skriv med bakgrunnsinformasjon som hun hadde lest gjennom. Og jeg som suger på å formulere meg muntlig fortalte hva som var problemet. Takk og lov for bloggen egentlig, fordi jeg har skrevet her hvordan ting føles så ble det lettere å fortelle til henne. Formuleringene var allerede gjort og jeg kunne bare stjele dem og bruke dem på nytt. Hun spurte om alt mulig; medisin, bivirkninger, jobb, familie, nettverk, tidligere opplevelser, behandlinger, you name it. Og hun lyttet og tok til seg det jeg sa, stilte gjerne oppfølgingsspørsmål; verdens tydeligste tegn på at man faktisk har hørt etter. Og hun innbød til å fortelle sånn at det ble lettere å gjøre det. Hun kjente psykiateren jeg gikk til tidligere på DPS og mente at der hadde jeg virkelig gått til en som kunne sakene sine, noe jeg er helt enig i. Hun syns også det var lite smart av DPS å avslutte behandlingen min der når de gjorde det, og at avslaget ikke var noen god idé det heller. (Nå kjenner jeg at jeg er veldig politisk korrekt her, for det ble ikke formidlet sånn, menmen…)

Hun sa at hun var enig i at noe hjelp trengte jeg litt akutt, og en av de tingene var medisin, men at siden jeg alltid (med litt store bokstaver og strek under) opplevde ubehagelige og vedvarende bivirkninger burde prøve andre ting i tillegg, som f.eks gruppeterapi. Kombinasjonen lav dose medisin og noe annet ville mest sannsynlig være det beste for meg, noe jeg helt klart er tilbøyelig til å være enig i. Som kortidsplan ble vi enige i å ta lav dose av de medisinene jeg allerede har, men ikke hver eneste dag for å unngå å få bivirkningene. For jeg måtte sove, jeg sov altfor lite. Og det er jo sant, jeg sover altfor lite. Lite eller ingen søvn er jo torturmetode, og det er virkelig det det er; tortur. Man trenger søvn for å re-starte hjernen til å takle en ny dag med ny utfordringer. I lengre perspektiv mente hun at jeg burde starte med en annen type medisin, men at oppstart av sånt må følges nøye opp og det hadde jo ikke hun mulighet til å gjøre. Så hun skulle skrive nye henvisning til DPS, med utførlig forklaring, krav om prioritet og presisere at de måtte svare innen fristen på 14 dager. Jeg skulle få kopi av henvisning og hun skulle skrive at jeg skulle ha kopi av svar både via brev og sms. Og dermed var halmstrået mitt tilbake. Damen var så hyggelig og forståelsesfull at når jeg gikk så måtte jeg spørre om navnet hennes en gang til, bare for å lagre det på minnet til en annen gang skulle det være nødvendig. Hun tok seg til og med tid til å lese innlegget mitt om meltdown for jeg sa at jeg ikke klarte å forklare hvordan det opplevdes. Er så utrolig takknemlig for det.

Halmstrået mitt om at et bittelite stykke der fremme så er hjelpen jeg trenger, og at den vil komme, er heldigvis tilbake. Et litt tykkere halmstrå denne gangen kjennes det ut som, og bare det å vite at det finnes en plan hjelper. Det gir placeboeffekt nesten umiddelbart. Jeg har til og med sovet i natt, riktignok med en bitteliten dose med medisinen hun bestemte, men jeg har sovet, i flere timer. Ikke lagt våken med tusen tanker i hodet på en gang som bare surrer seg sammen i hverandre og til slutt ikke gir noen meningen noen av dem. Riktignok trøtt som en strømpe i morges, trøttere enn en strømpe faktisk, men det er en seier å ha sovet. Nå gjelder det bare å finne igjen konsentrasjonen bl.a. og brette opp ermene igjen. Kanskje jeg finner krigen jeg skal i denne gangen, eller i alle fall en vindmølle eller to. En ting i alle fall sikkert; lyset er denne gangen det faktiske lyset i enden av tunnelen. Kanskjekanskje det bare er nødutgangen, men den skal jeg klare å få opp den også.

Og ja. Jeg er så takknemlig for alle som tar seg tid til å lese, og ikke minst skrive til meg. Enten gode ord og tanker eller deler egne erfaringer. Det gir meg så mye positivt. Det er ikke barebare å blottlegge seg på denne måten, og det og da få slike positive tilbakemeldinger er gull verdt. Det å vite at det er plass til andre ting i hverdagen enn bare perfekte Instagrambilder og lykkelige Facebook-oppdateringer gjør godt. Det gir meg troen på menneskeheten (ja, veldig dyp og filosofisk her)Tusentusen takk. Hadde jeg ikke vært klemmemotstander, så hadde dere fått klemmer alle og enhver.