Mamma i 10 år

Tenk det, at i dag har jeg vært mamma i ti år. 10 hele år. Helt merkelig å tenke på, jeg liksom, som aldri i livet skulle ha barn. Som syns unger kun var irriterende. Husker alle andre var passepiker da vi var små, så jeg prøvde meg jeg også. Ikke fordi jeg hadde lyst og var glad i unger, men fordi venninnene mine gjorde det. Fungerte særs dårlig, for jeg så virkelig ikke gøyen i det; trille rundt på en vogn med en liten unge oppi, putte han på en disse eller i en sandkasse innimellom. Det var virkelig ikke noe for meg, og da han en dag ramlet ut av vognen med hodet først og fikk hjernerystelse så var det slutt for min del. Passepike fikk de andre være, jeg spilte heller fotball, hoppet tau eller strikk eller noe helt annet som ikke involverte barn.

På ungdomsskolen hatet jeg når det var unger på bussen, enten det var om morgenen eller på vei hjem. De hylte jo alltid, uten stopp. Var flere enn en gang jeg kom helt oppgitt hjem og proklamerte at unger -det skulle jeg aldri ha!

Men ting endret seg for meg og, som det nok gjør for de fleste, og etter flere år uten resultater så endelig var det vår tur. Og overraskelsen var stor da det viste seg at det ikke bare var en baby, men to stykker. Den oppdagelsen var relativt absurd og kommer til å følge med meg hele livet, uten tvil. Med tvillinger i magen blir det litt ekstra oppfølging og vi ble godt kjent med knøttene allerede før de ble født. En sprellejente som lå øverst og turnet og en som forholdt seg relativt rolig nederst. Lite visste vi at de personlighetene skulle vise seg å følge dem opp gjennom årene. 

5 uker før vi forventet det bestemte frøken nr 1 at hun hadde fått nok av turningen til frøken nr 2, og ville ut og strekke på kroppen. Mor ble relativt forfjamset da vannet plutselig gikk, og det ble nok pappaen også da han fikk telefon om det. En liten tur i ambulanse fikk vi også for å være på den sikre siden. Ventetiden på sykehuset ble litt lang, for det var fordi ingenting skjedde. Vi ventet og ventet på at vondtene skulle begynne, men nei. Frøken nr 1 hadde tydeligvis ombestemt seg. Til slutt dukket det opp et par småvondter, og ting var i gang. Og tvillingfødseler er ikke som vanlige fødsler der man blir eskortert til et rom og egentlig overlatt litt til seg selv og prosessen får gå sin gang. Nei, her var det inn på fødestue, epidural i ryggen (med verdens lengste og skumleste nål) og en haug med folk som skulle være tilstede. Ting tok litt tid, epiduralen virket bare på ene siden og gjorde at ene foten var helt lam mens det på andre siden av kroppen var vondt. Senere opplevelser har vist meg at epiduralen nok virket på den siden også, for det var langt fra så vondt som jeg har opplevd i ettertid.

Rommet var som sagt fullt av folk; to jordmødre, to leger, en barnepleier, en barnelege, noen anestesifolk og så meg og mannen så klart. Mannen stakkars, plassert langt oppi et hjørne ved siden av hodet mitt for ikke å være i veien. Utpå kveldingen 10. juli bestemte de to legene seg for at dette tok for lang tid og at småfrøknene nå måtte ut, enten de ville eller ikke. Mor fikk beskjed om å presse det jeg var god for, men egen fri vilje og stahet var tydeligvis ikke nok for bestemte lille frøken nr 1. Hun hadde som sagt ombestemt seg. Men ut måtte hun, så kl 01:30 11. juli så hun dagens lys for første gang, litt hjulpet av en lege og en tang. De svusjet hun bort til barnelegen og barnepleieren for en sjekk, mens de to legene og de to jordmødrene konsentrerte seg om frøken nr 2; turnejenten som nå plutselig hadde fått all verdens plass til å boltre seg på inni den digre magen. Å ende opp på tvers var lite foretrukket, så jordmor nr 1 holdt frøken nr 2 fast på et vis mens lege nr 1 sjekket ståa med ultralyd. Lege nr 2 fikk det for seg at han måtte sjekke at utgangen fortsatt var klar, skjønner til dags dato ikke nødvendigheten av det. Det hadde jo nettopp kommet ut en baby, er ikke akkurat som om det er montert automatiske skyvedører der nede. Anywho, 9 min senere kom frøken nr 2 ut, også hun med litt assistanse av lege og tang. Ny svusjing bort til barnelege og barnepleier, før de begge to ble plassert godt innpakket i pappaen sine armer, som var litt overveldet der han plutselig satt i en stol med to babyer. Etter litt studering ble det bestemt hvem som skulle hete hva av de to navnene som var bestemt på forhånd. 

Siden de var små, bittelitt over 2 kg hver, så hadde de god plass i samme balje på sykehuset. Vi var så heldige at akkurat den uken var det rolig på KK så vi fikk være der alle 4 i en hel uke. Jentene var trøtte og slet litt med å holde varmen selv pga størrelsen, men etter en uke så var vi drevne på å få i de mat på egenhånd så da fikk vi reise hjem. 

Og siden har tiden flydd, og nå er alt dette hele 10 år siden. Barnehagen er over og til høsten begynner de i 5. klasse allerede. De har blitt storesøstre 2 ganger, like stolte hver gang, og er så flinke til å passe småbrødrene sine. Enn så lenge. Som småbrødre flest så kommer nok disse to til å bli irriterende også. 

Personlighetene til jentene i magen har fulgt dem på utsiden også. Frøken nr 1 er den rolige og tankefulle, mens frøken nr 2 er litt mer hei hvor det går og elsker å turne, fortsatt. 

Som mamma disse 10 årene har jeg opplevd mye og har vært både strengemamma, dummemamma, snillemamma og alt i mellom. Men mest av alt har det vært glede å få være mamma til de to jentene mine. Gleder, og gruer meg litt, til de neste 10 årene. 

Love you to the moon and back.