Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.