Terroren i Nice

Jeg gikk og la meg lykkelig uvitende  om hendelsene som skjedde i Nice i går kveld, og desto større var sjokket i morges da jeg satt meg i bilen, radioen slo seg på og det første jeg hørte var ordene: terroren i Nice i går kveld. Rett og slett forferdet og litt sjokkert hørte jeg at de fortalte om det som var skjedd, og som alle de andre gangene lignende hendelser har skjedd så blir i alle fall jeg sittende med en følelse av uforståelighet. Det hele er så absurd at det er vanskelig å fatte at det faktisk har skjedd.

Store ulykker med mange døde og skadete gjør selvfølgelig også inntrykk, men da har man en knagg å henge det hele på; det var en ulykke. Krig, og all forferdeligheten det medfører, gjør også inntrykk, selv om det for oss her i lille Norge er et relativt fjernt begrep; heldigvis. Klart det setter spor i et sinn å se hvordan uskyldige sivile blir offer for noen sin oppfatning av en sak, og to (eller flere) sider går til krig mot hverandre. Men terror? Det blir bare uforståelig og gjør inntrykk på en helt annen måte. At noen med vilje kan gjøre slike ting mot andre, helt bevisst og iskaldt og kalkulert, og med hensikten å drepe mest mulig mennesker og skape mest mulig frykt blant resten. Ja, det er mange paralleller med krig. Der også er det bevisste handlinger som utføres for å skade andre mennesker; f.eks det å slippe en bombe på en bestemt bygning fordi man mener at der befinner det seg noen fra fienden, det er også en bevisst handling. Men likevel blir settingen med krig annerledes enn terror, som jo også i mange tilfeller er en slags krigføring.

Terroren i Nice i går kveld føyer seg dessverre bare inn i rekken av mange slike angrep; flyplassen i Istanbul, nattklubbepisoden i Florida, terroren i Paris i november i fjor, skytingen på stranden i Tunisia for å nevne noen. Rekken er endeløs dessverre, fra alle verdenshjørner, i alle slags fasonger. Noen angrep får mer oppmerksomhet enn andre her hos oss i den vestlige delen av verden, som vi liker å kalle oss. Media her hos oss dekker sakene fra alle vinkler i alle kanaler når det er noe som skjer i vår egen bakgård. Skjer en tilsvarende hendelse i f.eks Afghanistan så hører man ikke like mye om det. Men det ligger nok i menneskets natur; man er seg selv nærmest. Er følelsen at dette kunne skjedd med meg, så blir følelsene rundt det mye større. Og mediefolk, er bare mennesker de også. Skjer det noe i deres egen bakgård, så blir det hovedfokuset deres. Det er nok likt i andre deler i verden.

Akkurat nå er behovet mitt for informasjon stort kjenner jeg; av flere årsaker. En er selvfølgelig nysgjerrighet; hva har faktisk skjedd? Behov for rene klare fakta på bordet, noe som i en sånn "akuttfase" er vanskelig å få fordi det florerer med spekulasjoner over alt. Og det er lett å hive seg med på disse spekulasjonene. Hva er egentlig omfanget, hvor mange har blitt berørt av dette? Og da sånn rent fysisk, for alle blir jo berørt på et vis. Er det nok en gang en såkalt terrorgruppe som står bak eller et det en enkeltpersons desillusjonerte sinn som er årsaken? På meg virker det som om terrororganisasjoner, og da spesielt IS, benytter seg av slike hendelser til å proklamere sin sak og skape mer frykt, uten at de nødvendigvis har hatt noe med det å gjøre.

Så kommer behovet for å forstå, i alle fall for meg. Hvorfor i all verden gjorde noen dette? Hva får noen til å gjøre sånt som dette? Grubleriene blir mange, og aviser og nyhetsprogrammer blir viktige for å tilegne seg mest mulig informasjon.

Det med bakenforliggende årsaker jeg noe jeg har fundert mye på, det og forskjellen på terrorhandlingene; enkeltindivider vs. grupperinger. Alle disse grubleriene føler jeg ikke er riktig akkurat nå, de må bearbeides litt mer. Akkurat nå går tankene til Nice og alle som er berørt der.