Total meltdown, det
er vel det som er det mest beskrivende for opplevelsen jeg hadde sent i går
kveld/natt. For det er da de kommer, sammenbruddene og alle de vanskelige
tankene. Når kroppen endelig slapper av etter å ha bedrevet med distraksjoner
for hjernen hele dagen, når kroppen slutter med distraksjonene og hjernen får
fritt spillerom, det er da alt det vanskelige tar overhånd. Hvor mye overhånd
det tar varierer, heldigvis, men noen ganger blir det total meltdown. Som i
går. Alt det vanskelige som man for så vidt har taklet et problem om gangen de
siste månedene, kommer tilbake og hjemsøker deg. For helt taket det har de ikke
sluppet, selv om man innbiller seg det. Hjernen leker med meg og sier at nå var
du flink som overkom den hindringen og det helt uten å kollapse, men i all
hemmelighet gjemmer den bittelitt tvil og vanskelige tanker vekk i et hemmelig
rom i hjernen som den finner frem på et eller annet tidspunkt, og da sammen med
alle de andre hemmelige tingene den har gjemt vekk. Og da har den delen av
hjernen, den irrasjonelle delen, samlet opp så mye ammunisjon at den rasjonelle
delen, som er den som vanligvis vinner og tenker de gode og fornuftige tankene,
den taper. Hele den rasjonelle delen blir tømt for rasjonalitet, det liksom
bare renner ut på ene siden. Sånn som i går.
Nå har jeg vært
sterk og flink og tøff og modig og alt det der siden april da verden bestemte
seg for å være en drittsekk mot meg. Ref. oppsigelse og alt den medførte - les her. Alle trodde jeg skulle ramle sammen, inkludert meg selv, men jeg gjorde
ikke det. Jeg fant frem styrken og rasjonaliteten og bestemte meg for å stå i
stormen, uansett hvor hardt det var. For det var det, skikkelig hardt. For
uansett hvor mange man har rundt seg så er man helt alene, helt alene med alle
de vanskelige tankene som så gjerne vil vinne. For å dele de med andre, det er
vanskelig. Vanskelig fordi man ikke vil innrømme at man trenger hjelp og
vanskelig fordi man ikke helt hvordan man skal forklare hva det er som er
vanskelig. For det er tilnærmet umulig for en som ikke har stått i slike
situasjoner selv å fullstendig forstå den krigen som foregår i hjernen, mellom
den irrasjonelle og den rasjonelle delen. Den friske og den syke.
Men i går raknet alt
sammen, ingen stor og vanskelig hendelse egentlig, men mange små ting som ble
hentet frem fra det hemmelige rommet og laget et helvetes leven. Jeg hater å ha
det sånn; være på mitt aller, aller svakeste, og ikke minst måtte vise det for
andre. For det er ikke den jeg er, jeg er ikke en grineklump som sitter i
sofaen og hulker og babler usammenhengende om hvor urettferdig ting er. Ting
som for utenforstående kan virke som bagateller, og den rasjonelle siden av meg
ville ment det samme om, hadde den bare virket. Vi tar bare en ting om gangen,
vi kommer oss gjennom dette - typiske ting å si og jeg tviler ikke et sekund på
at den som sier det mener det. Men for meg som på det stadiet er en grineklump
og ikke ser noe lys i noen ender av tunnelen så fungerer ikke det. Hjernen min
kaster alle tingene på meg med en gang og det er umulig å sortere og ta et lite
problem om gangen. Jeg er den sterke, den som hjelper andre, som viser andre at
man kommer seg gjennom slike episoder, at det er håp når det ser som mørkest
ut. Men samtidig må man ha vært der, og kanskje besøke stedet igjen noen
ganger, for å klare å se ting klarere på andre siden og å være dem støtten for
andre som sliter.
Triggerne denne
gangen var mange; først og fremst oppsigelsen og alt det dritet (ja, for det
var det det var, noe drit), så en samboer som sliter litt med å være i
pappaperm på fulltid (for det er mye mer jobb enn man skulle tro) og dermed er
i litt dårligere humør enn ønsket, et hus som jeg føler står på hodet (noe det
strengt tatt ikke gjør, som det aldri gjør omtrent, men i dårlige perioder
trigges ønsket om orden og struktur enda mer enn vanlig), en liten tass som ble
syk med høy feber uten noen åpenbar årsak og som fortsatte med høy feber lenge
forbi det som er ønskelig for en liten kropp (og et mammainstinkt som
insisterte på at noe var galt uten å bli helt trodd) og på toppen av det hele en frøken på ferie med
faren som ringer hver kveld og griner fordi hun savner mammaen sin (noe jeg til
vanlig hadde taklet helt fint, men nå var begeret fullt og mammahjertet døde
litt inni seg). Når DPS i tillegg tok fra meg halmstrået mitt som jeg har
klamret meg til de siste månedene med et lite brev om at henvisningen min
der var avslått, så var begeret fullt. Og det begeret har vært stort den siste tiden.
Siden jeg ikke
taklet bivirkningene av medisinene mine, og derfor sluttet på dem, i samråd med
fastlegen min, så har det vært mye opp og ned mentalt. Har vel begge beina godt
plantet i det som kalles mixed phase, der alle symptomer er på plass samtidig for
å si det enkelt. Man er både deprimert og litt hyper samtidig, og det svinger
mellom de to ustanselig og helt uten kontroll. Halmstrået har vært at snart,
snart skal jeg få prøve ny medisin som kan gjøre tilværelsen mer stabil, men
med et lite brev ble hele bakken under meg revet vekk.
Enden på visen var i
går kveld at jeg begynte å grine, og så tok det helt over. Det ble skikkelig
ugly crying, med snott, tårer, hiksting og full pakke. Ikke sånn fin
Kardashian-grining der man kan tørke sminken bittelitt med baksiden av ene
fingeren, men skikkelig ugly. Og som komplett grineklump så babler jeg i vei, som oftest helt
usammenhengende i begynnelsen. For da må alt ut, jeg som ikke evner å
kommunisere slike ting muntlig bare snakker og snakker. Og etter hvert som jeg
snakker, blir sammenhengene litt tydeligere, både for meg og den som er
"heldig" utvalgt til å høre på. I går var det sambo, for første gang
(noe han taklet superbra etter litt veiledning om hvordan han skulle takle
det). Jeg klarer etter hvert å plukke opp de rasjonelle tankene som har falt
ut, en etter en, litt etter litt. Og til slutt blir ting klarere for meg, at
dette nok en gang går over, at alle problemene kan løses, bare man tar dem ett
etter ett og ikke alle på en gang. Griningen slutter og jeg klarer å puste med
magen igjen. Så kan vi snakke om hvordan vi skal løse denne dårlige episoden,
og løse ting sammen. Sambo er glad for at jeg har delt, selv om han har vondt
inni seg fordi jeg har det sånn, og har fått mer info på den relativt korte tiden enn han har
fått på flere måneder. That's how I roll dessverre.
Så hver dag er ikke
en dans på roser, ikke Instagram- eller Facebook-perfekt, men det må være plass
til de dagene og. Og det må være legitimt å snakke om de dagene uten at man
skal få en merkelapp eller en beskjed om å ta seg sammen (akkurat det har vi jo
snakket om før - her). Men etter mørket er det faktisk lyst, uansett hvor mørkt
mørket er når man står midt i det. Så nå som jeg er på andre siden igjen er det
bare å brette opp ermene og gå i krigen igjen, ett problem om gangen, og
plutselig så er ikke tilværelsen like forferdelig lenger.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar