Noen uker etter drøftelsesmøtet, der jeg la frem saken min, kom ny beskjed fra sjefen. Du er dessverre en av de som blir oppsagt, vennligst skriv under her på at du har mottatt oppsigelsesbrevet. Og så beklaget han nok en gang det som hadde skjedd.
Nå er ikke alltid ting slik som de ser ut, og det dukket stadig opp flere og flere opplysninger fra andre kollegaer om grunnen til at jeg var blitt valgt ut. Jeg bestemte meg for å gå kjempe mot oppsigelsen og ble gående og vente på at det skulle settes opp forhandlingsmøte med bedriften. En ventetid som ble både lang og vanskelig. Vanskelig fordi det viste seg at min sjef hadde instruert de andre kollegaene mine til å ikke gi meg relevante oppgaver eller inkludere meg i noe prosjekt slik at jeg ikke hadde noe å gjøre. Rett og slett hersketeknikk for å få meg til å gi opp. Samtidig opptrådte han som verdens hyggeligste overfor meg og sa gang på gang at dersom det var noe så måtte jeg bare ta kontakt.
Etter et par uker med denne utfrysingen, heldigvis kun jobbmessig, ikke kollegialt, men likevel ekstremt demotiverende for en som liker å jobbe og liker å ha det travelt, så fikk jeg nok. Den dagen satt jeg meg utenfor kontorbygget og skrev følgende på telefonen min før jeg pakket sakene mine og gikk hjem. Helt uten intensjon om noen gang å komme tilbake.
Eg e redd. Redd for at dette e det som får det hele til å tippe over for meg. Jobben min, som eg alltid har likt så godt, med gode kollegaer, spennende oppgaver og akkurat passelig med ansvar, det var en av de store tingene som holdt meg i psykisk balanse. Eg følte at eg va nødvendig i samfunnet, at eg bidro på en positiv måte. Etter permisjonen gledet eg meg til å begynne igjen, men det har vært rett og slett grusomt. Det kjennes ut som om en av grunnsteinene i tilværelsen er vekke og eg står igjen og svever i limboland.
Ja, det går an å få seg ny jobb. Ja, det går an å få nye og gode kollegaer, spennende oppgaver og en jobb som eg kan trives med. Men det kommer til å koste, mye. Og sånn som situasjonen e no så tror eg ikkje at eg har det det koster til overs. Akkurat no føler eg at eg har mer enn nok med å eksistere. Føler meg liten og unyttig. Lite verdsatt. Urettferdig behandlet, Respektløst behandlet.
Alt dette e ikkje bra for en som allerede e psykisk syk, som faktisk har en alvorlig psykisk sykdom. Eg e redd dette kan være farlig rett og slett. At det e dette som gjør at eg kommer til å falle utenfor samfunnet. At eg ikkje klarer å komme meg tilbake igjen der eg va etter dette.
Ja, eg har gode støttespillere rundt meg og ja, eg e ressurssterk. Men akkurat no så kjennes det ikkje sånn ut. Akkurat no kjennes det ut som om eg holder på å synke ned i avgrunnen igjen. Og der vil eg ikkje være. Der har eg vært før og det e et lite trivelig sted å være.
Eg ser at andre rundt meg sliter, normale friske mennesker. Og då får eg lyst til å være sterk for dem, det e jo det alle e vant til. At eg e sterk, tøff, flink, løsningorientert og ikkje godtar urettferdighet. Det e jo det eg e vant til og. Men kordan skal eg klare å være sterk for nokken andre når eg ikkje tror eg klarer det for meg sjøl en gang. Eg vet faktisk ikkje om eg kan klare å finne de kreftene og kampviljen eg trenger inni meg lenger, for eg føler meg helt tom. Helt tom for alt. Men mest av alt føler eg meg redd.
Legen sykemeldte meg i 4 uker på bakgrunn av det jeg fortalte og pga hensynet til min psykiske helse. Er ikke barebare å leve med diagnosen bipolar 2 og den stadige og overhengende faren for å synke ned i depresjonen. De første par ukene tilbrakte jeg mye tid i sengen, sovende eller bare liggende der uten å orke å tenke på noen ting. Den dårlig samvittigheten overfor samboer og ungene klkgnagde på meg, samtidig hadde jeg ikke overskudd til å ta meg nær av den på en måte. Tok meg sammen innimellom og spiste middag med resten av familien og tilbrakte det lille jeg hadde av tid med energi og overskudd sammen med ungene. Alt ansvar for alt hjemme ble lagt på samboeren min, noe som ikke føltes spesielt godt det heller.
Sakte, men sikkert kjempet jeg meg tilbake til meg selv igjen, vekk fra avgrunnen og alt det negative. Jeg bestemte meg for at en enkeltperson ikke skulle få avgjøre resten av livet mitt, at hans personlige mening om meg skulle få avgjøre hele jobbkarrieren min. Heldigvis hadde jeg støtte fra både familie, venner og kollegaer, som så helheten jeg ikke så. Og som så at jeg faktisk hadde en fremtid foran meg og var/er dyktig i det jeg gjør. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og da bedriften ble klar over det så skjønte de plutselig at de ikke hadde noen sterk sak likevel. Det gikk nok sakte, men sikkert opp for dem at jeg ikke var en push-over, at jeg til tross for svakheten min, bipolariteten, var en sterk person. For jeg er sikker på at det har vært en medvirkende faktor, bipolariteten. Jeg har nok vært et "lett offer" pga den. Fordommene om at psykisk syke er svake mennesker som ikke tør gjøre motstand - men der tok de feil gitt. Jeg har pga alt jeg har vært gjennom psykisk lært masse om meg selv og mine styrker og svakheter mentalt. Jeg vet når nok er nok og jeg trenger en pause, og jeg vet at jeg kan kjempe når jeg må. Mulig jeg bruker mye krefter på det, mer enn "normale friske" mennesker, men jeg klarer det jeg også.
Det som så skjedde var at jeg fikk et jobbtilbud fra en annen avdeling i bedriften, i en avdeling som jeg har jobbet i tidligere. Fra en som tidligere har vært både kollega og sjef for meg. Han mente at jeg passet perfekt i stillingen pga min erfaring og kompetanse. Akkurat den samme erfaringen og kompetansen som jeg tidligere hadde fått beskjed om var ubrukelig i bedriften, uansett avdeling. Jeg hoppet på sjansen og sa ja, og angrer ikke et sekund. Nå har jeg offisielt vært i ny stilling i en uke og jeg er nedlesset i arbeid, som jeg får nettopp pga fartstiden min i bedriften og kompetansen min. Og aller best, jeg stortrives med den nye rollen. The only way is up!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar