Klemmemotstander

Samfunnet i dag er mye mer klemmete enn det var tidligere. Enhver anledning er en god anledning for en klem virker det som; når man treffer noen skal det klemmes, når man går skal det klemmes, er man glad skal det klemmes, er man trist skal det klemmes, har man vunnet noe skal det klemmes. Og det er ikke bare en damegreie lenger heller, alle klemmer. Tøffe mannemenn klemmer når de treffer hverandre eller skal gå hver sin vei. Se bare i tv-serien Sons of Anarchy for eksempel. Tøffe og kriminelle bikere som klemmer i et bankende kjør. (Blogginnlegg om akkurat det her)

 

Ann Heberlein skriver et sted i boken sin «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve» at hun er klemmemotstander. Om det er et symptom på det å være bipolar vet jeg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver. Jeg vil betegne meg selv som en klemmemotstander. Det er virkelig ikke noe jeg liker, det bryter med alle intimitetsgrensene jeg har. Nå er det ikke sånn at jeg ikke klemmer i det hele tatt og spretter unna når noen prøver å gi meg en klem. Litt folkeskikk har jeg jo. Men det er ikke sånn at det gir meg en varm og positiv følelse i kroppen som en klem jo skal gjøre. De klemmene jeg vil ha, og de som jeg selv tar initiativ til, de gir meg den følelsen. Det vil si når jeg klemmer ungene mine eller samboeren min, de klemmene er ektefølte. Jeg klemmer masse på ungene, hele tiden. Til en viss grad føles også klemmer fra venninner eller mamma ektefølte hvis det er en spesiell situasjon som tilsier at en klem er på sin plass, men som oftest blir det pliktklemmer fra min side. Mamma er en klemmer, og tvangsklemmer meg i tide og utide, og det er på en måte greit. Hvis det betyr så mye for henne å gi meg en klem så får det bare være, men uhyre sjelden klemmer jeg igjen. Det er bare så ikke meg.

 Nå er det forskjell på manneklemming og dameklemming. Manneklemming er gjerne litt sånn bamseklemmete, stort og voldsomt, gjerne ispedd litt klapping på ryggen. Dameklemming derimot går mye roligere for seg. Det er som regel et fin liten klem kinn mot kinn, kanskje med en arm litt rundt skulderen. Så har man jo dette franske fenomenet med kyssing i luften på begge sider av hodet; hva er det for noe fjas da? Og hva er poenget med å gjøre det alle de gangene, hadde det ikke holdt med et enkelt sånt luftkyss? Ser stadig oftere at det fenomenet også adopteres her i landet. Er jo en form for klem det også, enn så rar den måtte være.