Ta deg sammen

Alle som sliter med noe har en eller annen gang fått høre at det bare er å ta seg sammen så ordner alt seg. Og ofte er det nettopp det som er løsningen, ta seg litt sammen, komme ut av den dårlige situasjonen og se saken fra en litt annen vinkel. Bite i seg noe man føler er feil eller svelge en kamel eller to, kanskje til og med svelge en kamel på tvers. Vi har alle måtte gjøre det, ta oss sammen i en eller annen situasjon i løpet av livet. Og vi har garantert ikke hatt vondt av det.

Men så er det de av oss som sliter skikkelig innimellom, enten psykisk eller med annen usynlig sykdom. Da er det ikke alltid "Ta deg sammen" er det man trenger å høre, enten det blir sagt direkte eller at det blir gitt uttrykk for at det er det vedkommende mener. Ofte er det nettopp det man har holdt på med lenge, å ta seg sammen. Jeg er sikker på at alle som sliter med et eller annet alvorlig sier nettopp det til seg selv; ta deg sammen, dette ordner seg, ta deg sammen, ting går bra, ta deg sammen, etc. Ingen ønsker å bryte sammen slik at andre ser det, det er et nederlag. Å ikke takle hva det nå enn er på egenhånd, men måtte være avhengig av hjelp for å komme over kneiken. Problemet er ofte at når det blir åpenbart for de rundt en at en sliter, så har man allerede tatt seg sammen X antall ganger og har rett og slett ikke flere sammentakinger igjen i seg.

Det å slite med usynlig sykdom er ikke enkelt. Man er veldig alene med seg selv og sine egne tanker. Man møter sine egne og andres fordommer ofte, spesielt dersom man ikke har fortalt omgivelsene sine om denne usynlige plagen man har. Det er enklere å ha knekket en fot eller ha influensa, da vet man hvordan man skal oppføre seg og de rundt en vet det også. For alle kan jo knekke en for eller en arm, eller i det minste forestille seg problemene det medfører. Og de aller fleste har en eller annen gang hatt influensa og vet hvor elendig man da føler seg; og da er det helt legitimt å ligge i sengen, godt under dynen i fosterstilling til man føler seg bedre. Man ville aldri funnet på å be disse ta seg sammen, men dersom sykdommen er usynlig er det helt legitimt å gjøre nettopp det virker det som.

Jeg har personlig fått høre utsagnet flere ganger gjennom årene, i forskjellige sammenhenger. Enkelte ganger berettiget og andre ganger helt urimelig. En situasjon jeg mener at det å få beskjed om å ta seg sammen er på sin plass kan være følgende:

Jeg har vært, og er til tider fortsatt, plaget med angstanfall som kommer når de selv vil. Hvor lenge de varer varierer, for det er mange faktorer som spiller inn; hvor jeg er når det skjer, hvem som er det med meg etc. En periode var jeg veldig plaget, kunne våkne om morgenen med full panikk uten å vite hvorfor og det var umulig for meg å roe meg ned. Hjertet raste avgårde, jeg hyperventilerte og trodde oppriktig at jeg skulle dø. I slike situasjoner var mamma gull verdt, og heldigvis bor hun rett ved siden av så hjelpen var nær. Hun gjorde som regel ikke noe spesielt, bare satt der med meg og hørte på mitt usammenhengende babbel om at nå kom jeg til å dø og at jeg aldri kom til å bli frisk igjen. Men når hun merket at anfallet var over, uten at jeg selv merket det, så hendte det at hun sa til meg at nå - nå er det på tide å ta seg sammen. Nå er det over og du henger bare fast i det som har skjedd uten at det faktisk skjer lenger. Og i de tilfellene var det berettiget og riktig å bruke det utsagnet, for det var akkurat det jeg trengte å gjøre - ta meg sammen.

Men som oftest så er det å få høre at man bare skal ta seg sammen en ytterligere belastning for den som allerede sliter, så det er noe å tenke på neste gang man snubler borti noen man ser sliter. At det kanskje ikke bare er å ta seg sammen, at vedkommende allerede har prøvd nettopp det og trenger å få høre noe annet. Hva det er, er ikke godt å vite, som regel så holder det bare at man er tilstede uten å si noe.