I går var det 5 år
siden vi her i lille Norge fikk føle
hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett
skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det,
selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først
smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen
knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det
skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At
terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var
enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje,
så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som
ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at
den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed
organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok
radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga
denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å
få frem budskapet sitt på.
Siden den
julidagen for 5 år siden har vært
utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en
terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker
som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste
angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir
gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg,
er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å
tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er
lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner,
for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må
det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke
nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere,
men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke
psykdommen.
Ta f.eks
lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen
var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk
er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å
sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å
tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga
livssituasjonen han var i.
Og så har man
gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og
uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man
det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke
automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn
som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er
realiteten er vel mer usikkert.
Dette er helt klart
min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er
det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk
syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en
eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de
aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som
de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å
gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.
At ABB i ettertid
har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på
at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et
individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det
såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig
for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt
sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar