Når man trenger en time-out

De dagene som er litt vanskelige, som gjerne følger etter en natt med lite eller dårlig søvn, de dagene er åpent kontorlandskap helt pyton. Akkurat hva jeg mener om konseptet åpent kontorlandskap er en helt annen historie, men for en som er introvert, bipolar og har angst så er det en dårlig ide. I alle fall på de vanskelige dagene, der man har behov for å trekke seg tilbake, litt stillhet og slippe å tenke på interaksjon med andre mennesker.

Det er ikke enkelt å gjemme seg vekk da. Ja, det er stillerom man kan sette seg på, noe jeg gjør ofte. Men der er det glassvegger, riktignok med folie på midten, men følelsen av å være vekkgjemt nok er ikke alltid tilstede. Noen ganger trenger i alle fall jeg helt time-out fra andre. Hjemme foregår det som regel i sengen under dynen, men den muligheten er ikke tilstede på jobb. Hva gjør man da?

Jeg har prøvd det meste; pause i sofaen i minglesonen, sitte utenfor et sted (væravhengig), men alle stedene dukker det plutselig opp noen. Noen som invaderer frisonen min, helt ubevisst og definitivt ikke med vilje, men boblen min sprekker. De trenger ikke snakke til meg, tilstedeværelsen er nok. Men skulle de snakke til meg, at det blir behov for small talk, da kan det bli tilnærmet full krise dersom dagen/situsjonen er ille nok i utgangspunktet. De merker det garantert ikke, for utad er jeg en mester til å holde masken, men inni meg er det total meltdown. Hjernen min nærmest skriker Gå vekk! Gå vekk!, men utad jatter jeg med. Der slår folkeskikken inn igjen.

Men nå har jeg funnet mitt fristed, min ladestasjon hvor jeg kan gjemme meg helt vekk en liten stund. I kjelleretasjen på bygget ligger det en liten avdeling med trimrom og tilhørende garderober. Det står på døren at disse garderobene kun skal brukes ifbm trening, så i løpet av dagen står disse helt tomme. Og der, inne på et av toalettene, der får jeg fred. Ingen dekning på mobilen, ingen internetttilkobling, ingen lyder, ingen folk og etter en liten stund så slår lyset seg av. Da klarer jeg å slappe av og lade opp igjen til resten av dagen. Jeg kjenner hvordan angsten slipper taket og hodet tømmes. Så der sitter jeg en liten stund for meg selv i mørket og kjenner hvordan jeg sakte, men sikkert lades opp igjen.

Ja, det er merkelig å sitte sånn på gulvet på en bitteliten do. Men gud så deilig det er, og så lenge det hjelper så er det det viktigste for meg. Så får dere heller bare syns at jeg er snodig. For det gjelder å finne små mestringstrategier i hverdagen når man er som meg, og dette har vist seg, merkelig nok, å være noe som fungerer for meg.