Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

Jeg snublet over en artikkel på The Mighty som kom fra bloggen Katsyxo som handlet om det å være introvert med angst og hvordan det var å få seg venner og å være venn med en som oss. Innlegget traff meg rett i hjertet og jeg linket til det på facebook, hvor jeg ba alle om å lese det fordi det beskrev meg i et nøtteskall. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger, både på åpenheten og fra andre som kjente seg igjen. Men noen tilbakemeldinger gikk på det at det var litt vanskelig å forstå alt som sto i teksten siden den var på engelsk. Derfor sendte jeg Katie, som står bak bloggen Katsyxo, en mail og spurte om jeg kunne få oversette teksten til norsk fordi den traff meg så veldig, og jeg ønsket at flere skulle få lese den og forstå bedre. Det fikk jeg lov til og her er resultatet: (for de som vil lese originalinnlegget finner dere det her)

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

 Jeg fikk ikke mange nære venner i løpet av de 5 årene på universitetet. Vennlige bekjente ja, men veldig få som jeg aktivt tilbrakte tid med. Det viser seg at det å få venner er vanskelig. Jeg tenkte at ting ville falle på plass og at jeg ville finne min gjeng, men det skjedde egentlig aldri. Hvorfor? Fordi å få ekte venner krever hardt arbeid på områder som jeg er elendig på.

 

Jeg er introvert og lever med angst. Hver for seg kan begge disse gjøre det å få seg venner vanskelig. Men de to tingene kombinert,  gjør det til et mareritt.

 

Som introvert har jeg en ulempe fra første øyeblikk.

Vi er elendige på small talk skjønner du. Nei, det er en løgn. Vi mestrer small talk. Vi bare hater det. Small talk er utrolig anstrengende og så bortkastet tid. Det høres forferdelig ut, men jeg er faktisk ikke interessert i hva planene dine er i helgen. For folk som meg, så er small talk noe man gjør for å unngå ubehagelig stillhet med fremmede når man gjør feilen å gå ut i verden alene uten høretelefoner. Det er overfladisk og meningsløst, men det fyller stillheten.

 

Men når jeg prøver å skape et vennskap så vil jeg finne ut hva som er viktig for deg, hva du brenner for. Jeg vil snakke om favorittbøkene dine og hvorfor du kjente deg sånn igjen i en spesifikk karakter. Jeg vil vite hva drømmene dine er og hva du er mest redd for. I grunnen foretrekker jeg å hoppe over den langtekkelige og høflige bli kjent-fasen og hoppe rett inn i den dype og eksistensielle konversasjons-fasen. Det er en introvert ting, og det kan virke frastøtende på enkelte og det er greit. Men det virkelige problemet oppstår når man blander dette med et angstplaget sinn som konstant forteller meg at jeg er irriterende for alle rundt meg, da ender jeg opp med å være for redd for å være irriterende til å starte de samtalene jeg virkelig vil ha. Hvilket betyr at jeg blir uinteressert. Og fremstår også som virkelig kjedelig.

 

Skulle jeg mot formodning overleve fase 1, skulle man tro at ting ble lettere derfra og ut. Hvis det bare gjorde det.

Jeg anstrenger meg sjelden for prøve å få kontakt med folk, noe som sannsynligvis gjør at mange mennesker tror at jeg ikke bryr meg om vennskapet nok til å gjøre en innsats. Mesteparten av tiden ønsker jeg virkelig å snakke med noen, men jeg lar være å ta kontakt fordi jeg er bekymret for at jeg plager dem. Så (og her er det virkelige hyklerske poenget) når folk ikke tar kontakt med meg så går jeg ut fra at jeg hadde rett og at de faktisk ikke bryr seg om meg eller liker meg. Hvis de hadde noe interesse av meg, så hadde de sendt en melding, ikke sant? Selvsagt.

Jeg innser selvfølgelig at dette går begge veier. Jeg kan ikke forvente at andre gjør en innsats når jeg ikke gjør det, men stemmen i hodet mitt insisterer på at de rett og slett ikke liker meg. De er bare høflige når vi er sammen. Jeg gjorde dem en tjeneste ved å aldri snakke til dem eller være med dem.

Hvis jeg er for engstelig til å sende noen en melding, sier det seg kanskje selv at jeg er forferdelig når det gjelder å lage planer. Jeg blir sikkert oppfattet som en kjedelig introvert som aldri forlater huset eller en som ikke gidder å prøve og derfor ikke er verdt å bruke tid på. Sannheten er at jeg unngår å lage planer med folk fordi jeg er livredd for at hvis jeg prøver, så vil ingen dukke opp og jeg vil se ut som en idiot. For noen uten angst er det kanskje bare litt skuffende, men for en som meg er det aldeles ydmykende. Og det har skjedd tidligere (arkivert under: grunner til at jeg aldri lager bursdagsplaner lenger).  Det høres kanskje latterlig ut, men å prøve og lage planer med folk, er høyrisiko i mitt hode. Best å la være, insisterer stemmen i hodet.

Folk som meg er forferdelige venner. Når vi holder på å bli kjent ønsker vi at du prøver å få kontakt med oss og gjør en innsats med å invitere oss steder, mens vi sjelden gjør det samme for deg. Av og til vil vi trekke oss fra avtaler fordi vi har en dårlig dag full i angst. Spontane turer ut er vi elendig på for vi blir overveldet når planene våre plutselig endrer seg, og vi er mest sannsynlig allerede i seng i pysjamasen uansett. Vi trenger konstant bekreftelse på at du faktisk liker å være med oss, og det vil ta deg månedsvis å overbevise oss om å slutte å unnskylde oss for alt mulig.

Men hvis du er tålmodig med oss…….

 

…….vi er også de beste vennene du noen gang kunne ønske deg. Jo mer tid vi tilbringer sammen, jo mindre "vedlikehold" trenger vi. Vi vil innse at du ikke hater oss i all hemmelighet, og vi kommer til å begynne med å ta kontakt med deg. Vi vil sende deg bilder og videoer vi vet vil få deg til å le og tagge deg i hvert eneste søte valpebilde vi finner på Instagram hvis du har en dårlig dag.

Innadvendtheten og angsten vår betyr at vi alltid er lydhør overfor omgivelsene våre og menneskene rundt oss, derfor vil vi alltid vite når noe plager deg. Trenger du å lufte tankene dine kan vi sitte i timevis og lytte. Vi vil dele de dypeste hemmelighetene våre med deg, og vi vil aldri dele dine med andre. Vi kommer aldri til å bli sint hvis du vekker oss midt på natten, fordi vi vet bedre enn noen hvor forferdelig det er å være alene og ha det vondt.

Vi kommer aldri til å dømme deg for det du er glad i. Vi vil se på favorittprogrammene dine med deg selv om vi syns de er dumme, fordi vi vet hvor viktige de er. Vi vil huske alle interne vitser, delvis fordi vi er så flaut begeistret over å ha intern humor med noen. Vi vil sette mer pris på deg enn du noen gang vil forstå, fordi vi vet akkurat hvor vanskelig vi er å være venner med. Og fordi vi aldri kommer til å glemme hvor glad vi ble første gangen du spurte om å finne på noe.

Jeg jobber veldig hardt med det å bli en bedre venn.

Jeg prøver å gjøre et poeng ut av det å ta kontakt med folk, å prøve å legge planer, å la dem få vite at jeg faktisk virkelig vil ha dem i livet mitt. Men det er en prosess. Og selv det å vite hvor mye jeg har å forbedre meg på, er det veldig demotiverende å føle at ingen bryr seg nok til å sende meg en melding,  og det gir angsten min akkurat nok påfyll når den prøver å få meg til å la være å si hei til noen.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Så hvis du var så hyggelig at du leste hele dette innlegget, oppfordrer jeg deg til å ta kontakt med noen i dag. Du vet aldri; du kan redde hele dagen deres bare ved en kort melding. Og hvis du har introverte venner med angst (eller venner med angst generelt), vær tålmodig med dem. Ta deg tid til å betrygge dem om at de blir satt pris på. Husk at det er høyst usannsynlig at de ignorerer deg eller gir blaffen i deg. I virkeligheten er de nok livredd for å bry deg og håper at du vil ta kontakt med dem istedenfor.

Og når du gjør det, vil det betyr mer for dem enn du noen gang vil kunne forstå.

Thank you so much Katie, it means a lot.