En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.