Ventetid på et venterom

Så var visst ikke lyset jeg så i enden på tunnelen likevel; kanskje et tog som passerte, et stearinlys som blåste ut med et lite vindpust, for nå, nå er det mørkt igjen. Men ikke det samme mørket som slukte meg i går kveld/natt. Dette er mer et fortvilelsesmørke, et frustrasjonsmørke som kjennes ut som om det bare øker i omfang og prøver å sluke hele meg. Etter å ha fått utallige metaforiske dører smelt i fjeset etter hele formiddagen i telefonen for å prøve å få hjelp til å hjelpe meg selv, så kjenner jeg kun fortvilelsen. Å stange hodet i veggen gang på gang gjør noe med et menneske, og når psyken allerede er ødelagt og skjør som krystallglass, så ender man opp i det mørket man trodde man var ute av. Hjelper ikke å brette opp ermene og gå i krigen når det ikke er noen krig å finne, ikke engang vindmøller fins det. Det er bare stengte dører og beskjeder om å kontakte noen andre.

Så her sitter jeg da, på venterommet på legevakten og skal nok en gang fortelle en lege hva som er problemet i dag. Ja, hva er egentlig problemet? Et spesifikt problem kan jo enkelt løses; en knekt arm får gips, et dypt sår får plaster og bandasje. Men hva med et knekt sinn og en hjerne som kjennes ut som om den trenger både plaster og bandasje? Hvordan forklarer man det? For det har jo ikkje skjedd en traumatisk hendelse; ingen er døde (heldigvis), ingen er alvorlig syke (ja, rent bortsett fra meg) og ingen har forlatt meg. Det er bare disse bittesmå tingene som blir så ubetydelige for andre, som bare virker som bagateller på et friskt sinn med en fungerende rasjonell del av hjernen. Disse tingene som vokser seg store og som er umulig å forklare som problemer.

Og hva ønsker jeg egentlig? Hjelp. Men hjelp til hva? Aner ikke. Eneste jeg vet er at sånn som det er nå sånn kan det ikke være, en spiral som kun går nedover uansett hvor hardt man klamrer seg fast i underlaget. Jeg må ha medisin, som virker. Medisin som kan ordne kjemiproblemet i hjernen min. Som kan ordne, eller i det minste holde sykdommen min i sjakk. For jeg trenger det, for jeg har en sykdom, en alvorlig sykdom. Og dersom ting bare får skure og gå kan det i verste fall ende opp som en dødelig sykdom. Fortvilelsen og avmakten kan klare å få overtaket, og det er derfor jeg ber om hjelp. For å unngå det. For å unngå å tape mot den irrasjonelle og syke delen av hjernen. For å hjelpe den rasjonelle delen til å vinne, den delen med de fornuftige tankene, den delen som er den virkelige Veronika.