Choose your battles

Sånn er det vel for de fleste, at man velger sine kamper, og svelger noen kameler innimellom der man på et annet tidspunkt ville tatt opp kampen. Når man er syk, enten det er psykisk, kronisk eller på en annen måte, er det et valg man må ta oftere. Gjerne oftere enn man skulle ønske. Jeg personlig føler at jeg har en viss mengde med energi i løpet av en dag som skal rekke til alle, absolutt alle, dagens gjøremål. Store og små. Viktige og uviktige. Reelle problemer og små bagateller. Forholde seg til både barn og voksne, med de utfordringene det fører med seg. Jeg leste en gang en artikkel hvor en dame forklarte hvordan det var å leve med en kronisk sykdom; hun forklarte det med at man hadde et visst antall skjeer tilgjengelig og det antallet var forutbestemt. Brukte man opp skjeene sine på uviktige ting, så var det ingen igjen til de viktige/nødvendige tingene.

For meg er det litt sånn, en viss mengde energi som må fordeles utover dagen. Heldigvis er jeg ladbar, så får jeg meg en pause i løpet av dagen, så får jeg meg et påfyll av "skjeer". Eller som man kan si i disse Pokemondager; en tur innom et Pokestop for å fylle på med flere Pokemonballer. Men mengden av energi og ladbarheten avhenger av hvor i "syklusen" jeg er. Syklusen varierer veldig om dagen siden jeg fortsatt er uten medisin; alt fra helt oppe, på vei opp, på vei ned igjen fra en topp, på vei ned i en bunn, helt nede, på vei opp igjen fra en bunn og vakende rundt et sted midt i mellom. Og alle disse fasene har sitt eget energinivå og ladbarhet, i tillegg til sine egne triggere for energiforbruk og variasjoner i humør. Skjønner godt det er vanskelig for de rundt å henge med, for det er såvidt jeg klarer det selv. Hver dag er uforutsigbar i forhold til hvor i syklusen den befinner seg. Gleder meg til medisinering som skaper litt mer forutsigbarhet for både meg og de rundt.

Enkelte dager skal det ingenting til før energien er brukt opp; alt føles som et energisluk. Slike dager er det fort gjort å bli sur og grinete på verden rundt seg, og da spesielt på de aller nærmeste. Ingen gjør noe annerledes eller urettferdig, det er bare at akkurat den dagen så er det den spesifikke triggeren som er aktiv; det kan være hva som helst, f.eks litt høyt lydnivå kan fortone seg som å være midt i et buekorps på 17. mai. Og lydnivå er det jo ofte med 4 barn i hus. Så da eksploderer man helt uten grunn og er bare urimelig og lite hyggelig å ha med å gjøre, og samtidig føler man seg som en liten dritt inni seg for å oppføre seg på den måten. Helt urimelig. Helt crazy. Fullstendig idiotisk. Klart de rundt blir irriterte og lei seg, og lei av at jeg er sånn. Forstår det veldig godt, men samtidig så ønsker jeg at de skal forstå at det er ikke meg. Jeg ønsker ikke å være sånn. Det er ikke den virkelige meg, den meg som er i balanse og tåler sånne bagateller. Den jeg som kan finne på å plutselig bli med i Haien kommer, som krokodille som kan spise alle. Eller den meg som plastrer små og usynlige sår bare fordi jeg vet at et plaster på kneet, hjelper på såret i sjelen. Det er ikke meg. Ikke den jeg ønsker å være. Den jeg kan være, bare jeg får litt hjelp. Hjelp til å finne den jeg er inni meg, inni alle disse vanskelige dagene og følelsene og energitomheten.

Jeg vet hvem jeg kan være, og det vet heldigvis de rundt meg også. Det er bare at på sånne dager der alle bagateller blir store og humøret blir grått, så er det vanskelig å se det fine. For alt det fine er der, inni meg og inni de rundt meg. Selvom både de og jeg har vanskelig for å se det gjennom det gråe som har lagt seg som et teppe over tilværelsen akkurat nå. Men snart, snart kommer fargene tilbake, og sammen med de kommer den som jeg vil være, og kan være. Sier som Knutsen og Ludvigsen: Dager fins i mange farger, også grå, men så.....den som venter han skal få......