En vakker inspirasjonskilde

I dette innlegget vil jeg fortelle dere om et av de fineste menneskene jeg vet om, som nå også er kjent som Forfatterfrue med bloggen med samme navn; forfatterfrue.no. Grunnen er at jeg syns denne ungen damen er en inspirasjon for meg, og ønsker at andre også skal få oppleve å bli inspirert på samme måte. For meg er hun en inspirasjon både med skrivingen, for hun er en kunstner med ord, men også en inspirasjon i livet generelt med alt hun har gjennomgått og til dels gjennomgår fremdeles.

Våre veier krysset  hverandres allerede i 2006 på et internettforum; jeg som endelig blitt gravid med jentene mine etter mange års prøving og hun som ung kommende mor med Vakreste i magen. Siden det er et par måneder mellom ti-åringene våre så ble det et kortkort "møte", men veiene våre fortsatte likevel litt parallelt fremover gjennom årene siden vi hadde barn på samme alder. Jeg husker at jeg bet meg merke i denne unge jenten og hvordan hun formulerte seg i det hun skrev, det bar liksom preg av at her var det et gammelt og reflektert sinn i en ung kropp. Derfor fulgte jeg litt med i kulissene på dette fremmede mennesket som hadde satt spor i meg (ikke så stalkeraktig som det høres ut som).

Nå ville tilfeldighetene, eller skjebnen om man tror på sånt, det sånn at vi i 2010 plutselig krysset hverandres veier igjen. Denne gangen også som gravide på internettforum; jeg med mellomste i magen og hun med Fineste i magen. Og denne gangen viste det seg at vi skulle ende opp helt samme sted, med gutter som endte opp med bursdag dagene etter hverandre. Min lille først og hennes lille dagen etter. (Tilfeldigvis henholdvsi i dag og i morgen). Tiden vi hadde sammen på internett, sammen med andre kommende mammaer og etterhvert nybakte mammaer, gjorde oss etter hvert kjent med hverandre. Eller i alle fall så kjent som man kan bli med en totalt fremmed på internett og Facebook. Hverdager, uvanlige dager, triste dager, glade dager , hverdagsproblemer og andre problemer ble fulgt med på og delt med hverandre, og gode råd krysset hit og dit over landet mellom oss som var blitt kjent på denne måten. Vi ble liksom en egen liten gjeng siden vi hadde denne felles knaggen med baby i juni/juli 2006 å dele på. Hun inspirerte oss alle med sine betraktninger på livet i herlige statusoppdateringer på Facebook, det var stor glede hver gang det dukket opp et innlegg fra henne.

En dag på høsten i 2011, en helt vanlig dag, kom spørsmålet fra henne om det var vanlig å ha vondt i nakken og hodet etter å ha vært på behandling. Uvitende om hva som egentlig var i gjære, kom svarene fra andre at ja det kunne man gjerne oppleve, så det var vel egentlig ikke grunn til bekymring. Så gikk vi andre videre i hverdagen vår uten å tenke mer på det, før plutselig et par dager etterpå vi fikk vite at vondten hennes ikke var noe ufarlig likevel. Hun hadde faktisk vært på vei til å bli livstruende syk, uten at noen skjønte det. Selve historien om hva som skjedde, syns jeg er hennes egen å fortelle, men noen ting som har brent seg fast hos meg vil jeg fortelle om.

Denne unge jenten hadde kollapset på badet hjemme, alene sammen med Vakreste som den gang bare var 5 år. Heldigvis er også Vakreste eldre på innsiden enn alderen tilsier, så hun klarte å skaffe hjelp til mammaen sin, og reddet dermed livet hennes. Modige, lille jenten. Historien har blitt til både reportasje i ukeblad og besøk på God Morgen Norge på TV2. Mammaen endte opp på sykehus med hjernehinnebetennelse, som ble til en betennelse i selve hjernen, noe som påvirket henne veldig. Alt var vondt husker jeg hun fortalte, for det klarte hun gjennom alt det vonde - å formidle, kunsten å bruke ord til å fortelle om både gode og vonde ting til oss andre. I begynnelsen var det korte oppdateringer, forståelig nok, men selv om de var korte så inneholdt de så mye. Alle følte med henne der hun i tiden som fulgte var inn og ut av sykehus og rehabilitering. For hjernen var skadet av sykdommen, men omfanget det var ukjent. Mye måtte læres på nytt og hun kjempet med alt hun hadde. Hun kjempet seg gjennom det vonde, og kom til slutt ut på andre siden. Ikke den samme jenten som hun var før den dagen i 2011, men likevel en som gikk an å kjenne igjen. Og gjennom all kjempingen delte hun det, som for oss utenforstående, føltes som det meste. Klart at det er mye man ikke deler i en sånn situasjon, men ord kan hjelpe, spesielt hvis man klarer å finne ordene som beskriver. Og akkurat det er hun god på, og heldigvis mistet hun ikke det den skjebnesvangre dagen. For hun beskriver både små hverdagslige opplevelser og store livsendrende opplevelser levende og med ord og uttrykk som man ikke trodde fantes, men som hun klarer å finne frem til når hun skriver.

Historien tilbake til dagens tilvæelse, fra det mørke sykehusrommet hvor alt var vondt, er hennes egen, og jeg anbefaler alle å lese det hun har formidlet gjennom bloggen sin. Opplevelsen av hvordan det er å måtte lære å gå igjen, lære seg metoder for å huske ting som for andre er en selvfølge å skjønne, rett og slett lære seg å leve igjen,  og veien til lykken som hun nå har funnet.

For livet smiler oftere til Forfatterfruen nå, riktignok ikke hver dag og skrubbsårene på hjernen vil aldri forsvinne, men lykken har funnet frem til henne på sin egen måte. Hun har møtt mannen i sitt liv og giftet seg med han, Vakreste og Fineste er ved hennes side sammen med bonusbarn, hund og hus. Og til og med fått seg jobb som redaktør - verdens mest passende jobb for en ordkunstner. Og jeg gleder meg til å følge ferden videre.

Når min egen hverdag går trått og jeg føler at alt er imot meg, så tenker jeg ofte på henne og hva hun har opplevd i sitt unge liv, og hvordan hun har kjempet for å komme dit hun er i dag. Og da blir ofte mitt problem som føltes så stort, litt mindre, og jeg kjenner det at jeg også kommer til å komme med ut i andre enden stående på beina. Kanskje ikke helt den samme Veronika som før, men likevel en god nok utgave av meg selv, som kjemper videre selv om humpene i veien gjør at jeg faller innimellom. Da blir hennes store hinder en inspirasjonskilde til å mestre mine små humper. Og den inspirasjonen unner jeg alle andre også å oppleve. Så gå inn på bloggen hennes og les dere gjennom innleggene hennes hvor hun beskriver små og store ting på en nydelig måte. Og er du lettrørt så ville jeg hatt tørkepapir i umiddelbar nærhet.

Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg, fineste deg, takk for at du er inspirasjon til oss andre og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den kommer til å bli bra, like bra som det du er.