Klemmemotstander

Samfunnet i dag er mye mer klemmete enn det var tidligere. Enhver anledning er en god anledning for en klem virker det som; når man treffer noen skal det klemmes, når man går skal det klemmes, er man glad skal det klemmes, er man trist skal det klemmes, har man vunnet noe skal det klemmes. Og det er ikke bare en damegreie lenger heller, alle klemmer. Tøffe mannemenn klemmer når de treffer hverandre eller skal gå hver sin vei. Se bare i tv-serien Sons of Anarchy for eksempel. Tøffe og kriminelle bikere som klemmer i et bankende kjør. (Blogginnlegg om akkurat det her)

 

Ann Heberlein skriver et sted i boken sin «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve» at hun er klemmemotstander. Om det er et symptom på det å være bipolar vet jeg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver. Jeg vil betegne meg selv som en klemmemotstander. Det er virkelig ikke noe jeg liker, det bryter med alle intimitetsgrensene jeg har. Nå er det ikke sånn at jeg ikke klemmer i det hele tatt og spretter unna når noen prøver å gi meg en klem. Litt folkeskikk har jeg jo. Men det er ikke sånn at det gir meg en varm og positiv følelse i kroppen som en klem jo skal gjøre. De klemmene jeg vil ha, og de som jeg selv tar initiativ til, de gir meg den følelsen. Det vil si når jeg klemmer ungene mine eller samboeren min, de klemmene er ektefølte. Jeg klemmer masse på ungene, hele tiden. Til en viss grad føles også klemmer fra venninner eller mamma ektefølte hvis det er en spesiell situasjon som tilsier at en klem er på sin plass, men som oftest blir det pliktklemmer fra min side. Mamma er en klemmer, og tvangsklemmer meg i tide og utide, og det er på en måte greit. Hvis det betyr så mye for henne å gi meg en klem så får det bare være, men uhyre sjelden klemmer jeg igjen. Det er bare så ikke meg.

 Nå er det forskjell på manneklemming og dameklemming. Manneklemming er gjerne litt sånn bamseklemmete, stort og voldsomt, gjerne ispedd litt klapping på ryggen. Dameklemming derimot går mye roligere for seg. Det er som regel et fin liten klem kinn mot kinn, kanskje med en arm litt rundt skulderen. Så har man jo dette franske fenomenet med kyssing i luften på begge sider av hodet; hva er det for noe fjas da? Og hva er poenget med å gjøre det alle de gangene, hadde det ikke holdt med et enkelt sånt luftkyss? Ser stadig oftere at det fenomenet også adopteres her i landet. Er jo en form for klem det også, enn så rar den måtte være.

En klassisk fredagskveld

Den klassiske fredagskvelden i Norge er blitt taco og tv, hva nå enn det er som har sesong akkurat da; Idol, Norske Talenter, The Voice eller noe annet i den duren. Hos oss elsker ungene de programmene, jeg og samboer kan virkelig styre vår begeistring. Taco har vi hvilken som helst annen dag i uken, så hos oss er ikke det en fredagsgreie.

Hos oss er det som regel lørdagskvelden som samler oss i sofaen, med pizza eller noe annet godt. Chips i skålen og brus i glasset. En typisk fredagskveld hjemme hos oss skiller seg nok noe fra fredagskvelder i mange andre familier. Den fortoner seg ofte omtrent slik:

Ungene regjererer stuen og får bestemme hva de vil se på tv helt selv frem til de skal legge seg, og så klart ulik alder, ulik leggetid. Hvem som bestemmer mest hva som blir kveldens utvalgte program tror jeg det ofte er uenighet i, men det må de pent ordne opp seg imellom. Samboer installerer seg på spisebordet med pc og har kvalitetstid med et eller annet spill, som regel i en eller annen krig. Og alltid iført hodetelefoner. Der blir han sittende til minstemann skal spise kvelds og legge seg, for om fredagen så er det hans ansvar.

Mor sjøl, hun går ned en etasje til vaskerommet og har kvalitetstid der. Som oftest går det med et par timer i slengen. Da lukkes døren, radioen kommer på og ofte blir det litt "prat" med venner på sms eller messenger. Legge sammen klær er jo langt fra det gøyeste som fins, men det gjelder å finne roen der man kan. Og der, på vaskerommet en fredagskveld, får jeg være helt i fred. Noen blir ikke radioen slått på engang, da bare nyter jeg stillheten. Sambo er ikke kvalifisert klessammenlegger enda, så vaskerommet er mitt domene.

Hauger med nyvaskete klær blir sakte, men sikkert omgjort til fine stabler med sortert og pent brettet tøy. Her snakker vi tellekanter på det meste. Alt har sin måte egen måte å brettes på, så det tar litt tid å forstå systemet mitt. Lurer på om sambo noen gang vil bestå eksamen? Kanskje han ikke vil bestå, og gjør det med vilje? Men selvom jeg er litt smårar på klesbrettingen, så er jeg ikke like ille som min mor. Det er jo der jeg er opplært og har fått inn alle disse sære vanene, men alle særhetene har jeg heldigvis ikke tatt med meg. F.eks stryking av putevar og lommetørkler, eller å vaske sokker for seg selv. En ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å få med meg, er stryking av skjorter. Der er hun en racer. Takk og lov for at hun bor rett ved siden av.

Det eneste jeg ikke legger sammen selv, er sokker. Det er såååå kjedelig. Så det har jeg delegert vekk til jentene som en del av oppgavene de må gjøre for å få ukelønn. Utspekulert mamma. :)

Tanker rundt en oppsigelse

Tidligere i vår ble jeg oppringt av sjefen min et par dager før jeg skulle tilbake på jobb etter mammapermisjon. Han beklaget og sa at jeg dessverre var blitt valgt ut som en av de som muligens kom til å bli nedbemannet, og at jeg var innkalt til såkalt drøftelsesmøte. Første reaksjonen min var sjokk og vantro, for det så jeg virkelig ikke komme. Ikke med min ansiennitet i bedriften, ei heller med kompetansen min. Uansett, etter at sjokket var lagt seg bestemte jeg meg for "å gå til krig". Dette fant jeg meg ikke i, og bestemte meg for at jeg skulle kjempe imot med det jeg kunne. Alle jeg snakket med var sjokkerte og ingen trodde at bedriften faktisk kom til å gjennomføre oppsigelsen av meg.

Noen uker etter drøftelsesmøtet, der jeg la frem saken min, kom ny beskjed fra sjefen. Du er dessverre en av de som blir oppsagt, vennligst skriv under her på at du har mottatt oppsigelsesbrevet. Og så beklaget han nok en gang det som hadde skjedd.

Nå er ikke alltid ting slik som de ser ut, og det dukket stadig opp flere og flere opplysninger fra andre kollegaer om grunnen til at jeg var blitt valgt ut. Jeg bestemte meg for å gå kjempe mot oppsigelsen og ble gående og vente på at det skulle settes opp forhandlingsmøte med bedriften. En ventetid som ble både lang og vanskelig. Vanskelig fordi det viste seg at min sjef hadde instruert de andre kollegaene mine til å ikke gi meg relevante oppgaver eller inkludere meg i noe prosjekt slik at jeg ikke hadde noe å gjøre. Rett og slett hersketeknikk for å få meg til å gi opp. Samtidig opptrådte han som verdens hyggeligste overfor meg og sa gang på gang at dersom det var noe så måtte jeg bare ta kontakt.

Etter et par uker med denne utfrysingen, heldigvis kun jobbmessig, ikke kollegialt, men likevel ekstremt demotiverende for en som liker å jobbe og liker å ha det travelt, så fikk jeg nok. Den dagen satt jeg meg utenfor kontorbygget og skrev følgende på telefonen min før jeg pakket sakene mine og gikk hjem. Helt uten intensjon om noen gang å komme tilbake.

Eg e redd. Redd for at dette e det som får det hele til å tippe over for meg. Jobben min, som eg alltid har likt så godt, med gode kollegaer, spennende oppgaver og akkurat passelig med ansvar, det var en av de store tingene som holdt meg i psykisk balanse. Eg følte at eg va nødvendig i samfunnet, at eg bidro på en positiv måte. Etter permisjonen gledet eg meg til å begynne igjen, men det har vært rett og slett grusomt. Det kjennes ut som om en av grunnsteinene i tilværelsen er vekke og eg står igjen og svever i limboland.

Ja, det går an å få seg ny jobb. Ja, det går an å få nye og gode kollegaer, spennende oppgaver og en jobb som eg kan trives med. Men det kommer til å koste, mye. Og sånn som situasjonen e no så tror eg ikkje at eg har det det koster til overs. Akkurat no føler eg at eg har mer enn nok med å eksistere. Føler meg liten og unyttig. Lite verdsatt. Urettferdig behandlet, Respektløst behandlet.

Alt dette e ikkje bra for en som allerede e psykisk syk, som faktisk har en alvorlig psykisk sykdom. Eg e redd dette kan være farlig rett og slett. At det e dette som gjør at eg kommer til å falle utenfor samfunnet. At eg ikkje klarer å komme meg tilbake igjen der eg va etter dette.

Ja, eg har gode støttespillere rundt meg og ja, eg e ressurssterk. Men akkurat no så kjennes det ikkje sånn ut. Akkurat no kjennes det ut som om eg holder på å synke ned i avgrunnen igjen. Og der vil eg ikkje være. Der har eg vært før og det e et lite trivelig sted å være.

Eg ser at andre rundt meg sliter, normale friske mennesker. Og då får eg lyst til å være sterk for dem, det e jo det alle e vant til. At eg e sterk, tøff, flink, løsningorientert og ikkje godtar urettferdighet. Det e jo det eg e vant til og. Men kordan skal eg klare å være sterk for nokken andre når eg ikkje tror eg klarer det for meg sjøl en gang. Eg vet faktisk ikkje om eg kan klare å finne de kreftene og kampviljen eg trenger inni meg lenger, for eg føler meg helt tom. Helt tom for alt. Men mest av alt føler eg meg redd.

Legen sykemeldte meg i 4 uker på bakgrunn av det jeg fortalte og pga hensynet til min psykiske helse. Er ikke barebare å leve med diagnosen bipolar 2 og den stadige og overhengende faren for å synke ned i depresjonen. De første par ukene tilbrakte jeg mye tid i sengen, sovende eller bare liggende der uten å orke å tenke på noen ting. Den dårlig samvittigheten overfor samboer og ungene klkgnagde på meg, samtidig hadde jeg ikke overskudd til å ta meg nær av den på en måte. Tok meg sammen innimellom og spiste middag med resten av familien og tilbrakte det lille jeg hadde av tid med energi og overskudd sammen med ungene. Alt ansvar for alt hjemme ble lagt på samboeren min, noe som ikke føltes spesielt godt det heller.

Sakte, men sikkert kjempet jeg meg tilbake til meg selv igjen, vekk fra avgrunnen og alt det negative. Jeg bestemte meg for at en enkeltperson ikke skulle få avgjøre resten av livet mitt, at hans personlige mening om meg skulle få avgjøre hele jobbkarrieren min. Heldigvis hadde jeg støtte fra både familie, venner og kollegaer, som så helheten jeg ikke så. Og som så at jeg faktisk hadde en fremtid foran meg og var/er dyktig i det jeg gjør. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og da bedriften ble klar over det så skjønte de plutselig at de ikke hadde noen sterk sak likevel. Det gikk nok sakte, men sikkert opp for dem at jeg ikke var en push-over, at jeg til tross for svakheten min, bipolariteten, var en sterk person. For jeg er sikker på at det har vært en medvirkende faktor, bipolariteten. Jeg har nok vært et "lett offer" pga den. Fordommene om at psykisk syke er svake mennesker som ikke tør gjøre motstand - men der tok de feil gitt. Jeg har pga alt jeg har vært gjennom psykisk lært masse om meg selv og mine styrker og svakheter mentalt. Jeg vet når nok er nok og jeg trenger en pause, og jeg vet at jeg kan kjempe når jeg må. Mulig jeg bruker mye krefter på det, mer enn "normale friske" mennesker, men jeg klarer det jeg også.

Det som så skjedde var at jeg fikk et jobbtilbud fra en annen avdeling i bedriften, i en avdeling som jeg har jobbet i tidligere. Fra en som tidligere har vært både kollega og sjef for meg. Han mente at jeg passet perfekt i stillingen pga min erfaring og kompetanse. Akkurat den samme erfaringen og kompetansen som jeg tidligere hadde fått beskjed om var ubrukelig i bedriften, uansett avdeling. Jeg hoppet på sjansen og sa ja, og angrer ikke et sekund. Nå har jeg offisielt vært i ny stilling i en uke og jeg er nedlesset i arbeid, som jeg får nettopp pga fartstiden min i bedriften og kompetansen min. Og aller best, jeg stortrives med den nye rollen. The only way is up!