Så var man nedbemannet igjen......

I går ble det endelig klart hvor mange som blir nedbemannet her på jobben, etter å ha ventet på tallet siden november da vi skjønte at da var det noe på gang igjen. Siden da har det vært den store snakkisen, og nå disse to ukene etter nyttår har det vært det eneste samtaleemnet omtrent. Spekulasjonene og ryktene har vært mange og veldig få har følt at jobben deres er trygg sett i lys av hvordan prosessen har blitt gjennomført ved de foregående rundene med nedbemanning. Jeg fikk jo oppsigelse i forrige runde i april i fjor og det var mildt sagt ingen hyggelig opplevelse, men da ordnet det seg heldigvis med ny jobb i en annen avdeling. En jobb jeg har trivdes godt i til tross for at stemningen generelt her på huset har vært heller laber. Siden jeg nå jobber med et effektiviserings- og forbedringsprosjekt har jeg tenkt at den stillingen kanskje er et "trygt" sted å være ved en eventuell ny runde med nedbemanning, i kombinasjon med ansiennitet i bedriften.

Så feil kan man ta. I går fikk jeg nok en gang dette berømte "brevet" i hånden og er innkalt til drøftelsesmøte i neste uke. Jeg sa i forkant at jeg var 97% sikker på at jeg fikk brev og trodde jeg var mentalt forberedt på det, men det kjentes like jævlig denne gangen. Kanskje mye på grunn av konsekvensene det fikk psykisk sist og tanken på å gå gjennom det igjen er litt skremmende. Forhåpentligvis så er jeg bedre mentalt rustet denne gangen, men jeg kommer til å prioritere egen psykisk helse foran alt nå i perioden fremover. Det er det viktigste, og jobbskuten får seile litt sin egen sjø dersom det blir nødvendig.

Så da er det "bare" å finne frem hanskene og gjøre seg klar for enda noen runder i ringen.

Etter sykdom kommer smil og glede?

Med sykdom i huset nærmest kontinuerlig de siste 7 ukene, så burde jeg i teorien være helt gåen. Men heldigvis så har psyken holdt seg fin disse ukene til tross for alle humpene i veien.

Først ute var jeg som en dag i slutten av oktober rett og slett var tom; tom for energi, tom for overskudd, tom for det meste. De foregående ukene var søvnen mer eller mindre fraværende, med et snitt på 2-3 timer pr natt.  Humøret og formen blir selvfølgelig deretter, men det er jo ganske så normalt. Skulle det henges opp en maskin med klær så satt jeg på gulvet på vaskerommet så lenge som mulig og da jeg endelig var ferdig så satt jeg meg ned igjen og gren en skvett. Sånn var det med alt de første par ukene; ukeshandling = 2 timer liggende på sofaen etterpå, husarbeid = uaktuelt, så det har jeg outsourcet (verdens beste avgjørelse).

Og da jeg trodde at ting skulle bedre seg, så BANG! Sykdom, i alle slags varianter føles det som. Det begynte med forkjølelse og feber på minstemann som selvfølgelig smittet meg og deretter har det gått slag i slag omtrent. Vi har vært innom øyebetennelse, omgangssyke (2 ganger), nærmest kontinuerlig forkjølelse og feber og ikke minst influensa. Nå er det 5 uker siden jeg ble syk og fortsatt hangler jeg. Hoster som om jeg skulle ha både tuberkulose, kikhoste og falsk krupp på en gang. Festlig ute blant andre; folk snur seg etter meg og lurer nok på om lungene er på vei ut.

Men så det positive - den mentale helsen er fin. Føler meg normal, så normal som jeg kan føle meg i all fall. Ikke negative, mørke og destruktive tanker, men heller en deilig lyshet og glede i hverdagen. Etter mange måneder med tull og mentalt kluss så kjennes det fantastisk. Nå må bare kroppen snart spille på lag så blir alt berre lækkert til jul.

Hva er egentlig perfekt?

Bloggeren Antisupermamma har et gratis minikurs i hvordan være uperfekt og stolt av det. Nysgjerrig som jeg er så har jeg meldt meg på kurset som består av diverse videoer som kommer via mail. Første video slutter med spørsmålet: Hva er perfekt for deg? Og dette har jeg grublet litt på i det siste.

Ser man på meg og mitt liv utenfra, uten å kjenne til min diagnose som bipolar2 og alt det medfører, så tror jeg mange vil påstå at jeg fremstår som relativt perfekt hvis man skal gå etter standarden som samfunnet har lagt opp til. Som liten var jeg det de da kalte skoleflink, men som i dag har fått karakteristikken høyt presterende eller evnerik om du vil. Jeg surfet gjennom skolen uten å måtte anstrenge meg noe særlig. På fritiden spilte jeg håndball på et av de beste lagene i regionen, selvom jeg var langt fra å være den beste der.

Etter videregående gikk veien videre til høyskole og ingeniørutdanning. Dette førte til jobb i Nordsjøen som jo blir sett på som ekstremt lukrativt. Samtidig traff jeg han som jeg giftet meg med og fikk 3 flotte barn sammen med. De to første var tvillingjenter, men også det ble taklet med glans. Vi bygde hus sammen og var sett på som "et perfekt par". Likevel endte vi opp med å gå hver vår vei til slutt, men også det ble gjort på en vellykket måte. Og vi er fortsatt gode venner og samarbeider veldig bra som foreldre. Jobbmessig har det gått bra også; ingeniør og etterhvert assisterende prosjektleder i oljebransjen. Hvor alle piler pekte til himmels lenge.

Jeg var så heldig å treffe en ny, fin mann som jeg nå bor sammen med, og som jeg har fått et barn til med. Alle 4 ungene er veloppdragne og de tre eldste er flinke på skolen. De hjelper til hjemme og viser både omsorg og empati for andre. Alt i alt så må dette være det perfekte Facebook-livet som alle trakter etter, eller?

Men nå er det jo sånn at medaljen ofte har en bakside, og den baksiden viser man som regel ikke frem på f.eks Facebook, Instagram eller overfor kollegaer og bekjente. For gud forby hvis noen skulle få nyss i det faktum at den perfekte fasaden er full i sprekker som holdes sammen av hurtiglim, teip og tyggis. Kjappe reparasjoner som er malt flott over i årets trendfarge.

Og det er her at jeg har kommet til den erkjennelsen at perfekt finnes ikke. Ingen er perfekte, alle har et eller annet bak den fasaden de viser til oss andre. Et eller annet de ikke vil at andre skal vite om sånn at de fremstår som uperfekte. Jeg har jo tatt skrittet og fjernet det meste av fasaden min med å være brutalt åpen og ærlig om min psykiske helse og de problemene den medfører. For de fleste av oss, ja egentlig alle, er uperfekte. For som Antisupermamma sier: "perfekt er bare en illusjon". Og det er jeg helt enig i.

En god dag for meg, en "perfekt" dag, er en dag hvor jeg har mestret. Jeg har taklet livets mange utfordringer; alt fra trassig og sint 1-åring, irriterende kollegaer, kø på butikken og mat utover hele gulvet under spisebordet til kos med grove vafler til kveld, lesestund med mellomste før leggetid og litt husarbeid. I tillegg har jeg vært innom mørke og deprimerende tanker, men klart å takle dem også uten å la de få overtaket.

Det at hus og heim sjelden står på halv åtte her hos meg, at de fleste ting har sin faste plass og at rutiner er en stor del av hverdagen, er ikke et forsøk på å oppnå det perfekte. For meg er struktur og orden helt nødvendig for at hverdagen og hodet mitt skal fungere skikkelig. Planlegging og forutsigbarhet er alfa og omega, så får det heller irritere de rundt meg at det 95% av tiden er rent og ryddig, og at klærne i skapet har brettekanter.

Valget jeg heldigvis aldri tok

Desember 2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til å få det bedre uten.

Denne desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt, tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.

Så der står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være. Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg har gitt opp.

Mens jeg står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde; de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i 2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede. Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.

Alt blir veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark. Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En bitteliten gnist av håp.

Så jeg tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen. Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet, så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og for de som jeg er så glad i.

Plutselig en dag.......

Positivitet. Glede. Tilfredshet. Lykke.  Alle slike gode og varme følelser har vært fraværende en god stund. Tidvis har det vært små glimt, men i det store og det hele har det meste vært grått, tomt og meningsløst. Men så plutselig en dag oppdager man at de små glimtene har blitt til flere, og så enda flere. Og alt egentlig uten at man har lagt merke til det. Selv om det er nettopp det man har jobbet mot og ønsket så inderlig, så har det virket så altfor uoverkommelig. At alt det grå har vært for stort og dominerende. Men så, sakte, men sikkert har det faktisk gått den veien likevel. I begynnelsen helt umerkelig; helt til man kommer sånn cirka midt på. Akkurat på vippepunktet der ingen av sidene vinner, da legger man kanskje merke til det. At det slipper inn mer lys, mer farger og at flere av tankene man har faktisk er på den rette siden. Lyse, varme, gode tanker.

Når man har nådd det punktet, så skjer det noe. Noe man på det svarteste og mørkeste ikke hadde troen på kom til å skje, at det blir flere gode tanker enn triste, tomme og negative tanker. Man klarer å glede seg over at solen varmer huden en fin høstdag det egentlig skulle sprutregnet. Man oppdager plutselig at man smiler for seg selv uten noen som helst grunn. Når noen spør hvordan det går, så klarer man å svare uten å få klump både i magen og følelsene. Og det aller beste; det aller beste er at når man har vippet over det punktet der i midten, så blir det enda litt bedre. For gode tanker avler gode tanker og følelser, på samme måte som mørket gir næring til seg selv. Nå er det ikke sagt at alt heretter kommer til å bli rosa skyer, sukkerspinn og regnbuefargete enhjørninger, for innimellom kommer det garantert dårligere dager også. Men når man er på den rette siden så er det nettopp det som er så fint; det kommer dårlige dager. Dager. Ikke uker. Ikke måneder. Men dager, og det er til å leve med. Tanken på at det er kortvarig gjør det enklere å takle, og troen på fremtiden, positiviteten, gleden, solskinnsdagene og alt det fine forsvinner ikke ned i mørket. Det forblir der det skal være og venter tålmodig der bak hjørnet av den dårlige dagen til det er på tide å komme frem igjen.

Uten kart og kompass

Jeg er sint. Jeg er bitter. Jeg er lei meg. Jeg er frustrert. Det er de følelsene som ofte dukker opp når tåken sprekker opp innimellom; tåken av likegyldighet og tomhet som har lagt seg på innsiden av meg. Det føles som om den har overtatt hele meg, ikke bare hjernen, men kroppen også. Det er en sånn merkelig tomhet i kroppen som ikke vil gi seg; som om de oppladbare batteriene ikke virker lenger og bør byttes.

Når hjernetåken letter er det altså det jeg føler; disse negative og destruktive tankene. Og alt på grunn av en enkelt hendelse. At en enkelt ting kunne klare å få ting til å begynne å gå nedoverbakke irriterer meg. En urettferdig og totalt uforståelig hendelse, som likevel skjedde. Den ødela så utrolig mye mer enn det som er synlig på overflaten. Den satt i gang den nedadgående spiralen som er så vanskelig å stoppe, som noen ganger er bratt og andre ganger nesten helt flat, men alltid på vei nedover. Nedover dit som jeg ikke vil. Ned i det svarte mørket som er så altoppslukende, som kjennes ut som om det sakte, men sikkert spiser deg opp innenfra. Dit vil jeg ikke, så spiralen må stoppe. Fortvilelse og negative tanker er vondt, det fysisk smerter et sted der inne i kroppen. Det får meg til å føle meg som en dårlig mamma, en dårlig kjæreste, en dårlig venn; rett og slett en dårlig utgave av meg selv.

Akkurat nå er spiralen relativt flat og oppoverbakken ligger der foran meg, men foreløpig så er den for bratt. Alle forsøkene på å klatre opp hittil har endt med å skli ned igjen. For innimellom så sprekker tåken og ut glimter små gode øyeblikk og følelser. Som det å sitte med en liten tass på fanget med bustehår og snottenese, som gliser fra øre til øre fordi du trykker han på nesen og sier tut. Da er jeg lykkelig en liten stund. Og så klatrer jeg litt oppover. Dessverre så er det ikke nok av den typen enda, foreløpig råder tåken som innimellom er så ugjennomtrengelig tykk. Men jeg skal opp igjen, opp dit hvor de gode øyeblikkene regjerer; opp over tåken der hvor himmelen er blå og solen varmer på huden. Det kommer bare til å ta litt tid.

Bipolar og mamma

Å være mamma til fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å svare på.

Da jeg fikk diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år. Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.

Da jeg fikk diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie; oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket "bølgene til mamma" født.

I begynnelsen forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger. Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene; store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.

Forklaringen har levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent. De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser du lettere ut mamma.

Det jeg syns er verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.

Choose your battles

Sånn er det vel for de fleste, at man velger sine kamper, og svelger noen kameler innimellom der man på et annet tidspunkt ville tatt opp kampen. Når man er syk, enten det er psykisk, kronisk eller på en annen måte, er det et valg man må ta oftere. Gjerne oftere enn man skulle ønske. Jeg personlig føler at jeg har en viss mengde med energi i løpet av en dag som skal rekke til alle, absolutt alle, dagens gjøremål. Store og små. Viktige og uviktige. Reelle problemer og små bagateller. Forholde seg til både barn og voksne, med de utfordringene det fører med seg. Jeg leste en gang en artikkel hvor en dame forklarte hvordan det var å leve med en kronisk sykdom; hun forklarte det med at man hadde et visst antall skjeer tilgjengelig og det antallet var forutbestemt. Brukte man opp skjeene sine på uviktige ting, så var det ingen igjen til de viktige/nødvendige tingene.

For meg er det litt sånn, en viss mengde energi som må fordeles utover dagen. Heldigvis er jeg ladbar, så får jeg meg en pause i løpet av dagen, så får jeg meg et påfyll av "skjeer". Eller som man kan si i disse Pokemondager; en tur innom et Pokestop for å fylle på med flere Pokemonballer. Men mengden av energi og ladbarheten avhenger av hvor i "syklusen" jeg er. Syklusen varierer veldig om dagen siden jeg fortsatt er uten medisin; alt fra helt oppe, på vei opp, på vei ned igjen fra en topp, på vei ned i en bunn, helt nede, på vei opp igjen fra en bunn og vakende rundt et sted midt i mellom. Og alle disse fasene har sitt eget energinivå og ladbarhet, i tillegg til sine egne triggere for energiforbruk og variasjoner i humør. Skjønner godt det er vanskelig for de rundt å henge med, for det er såvidt jeg klarer det selv. Hver dag er uforutsigbar i forhold til hvor i syklusen den befinner seg. Gleder meg til medisinering som skaper litt mer forutsigbarhet for både meg og de rundt.

Enkelte dager skal det ingenting til før energien er brukt opp; alt føles som et energisluk. Slike dager er det fort gjort å bli sur og grinete på verden rundt seg, og da spesielt på de aller nærmeste. Ingen gjør noe annerledes eller urettferdig, det er bare at akkurat den dagen så er det den spesifikke triggeren som er aktiv; det kan være hva som helst, f.eks litt høyt lydnivå kan fortone seg som å være midt i et buekorps på 17. mai. Og lydnivå er det jo ofte med 4 barn i hus. Så da eksploderer man helt uten grunn og er bare urimelig og lite hyggelig å ha med å gjøre, og samtidig føler man seg som en liten dritt inni seg for å oppføre seg på den måten. Helt urimelig. Helt crazy. Fullstendig idiotisk. Klart de rundt blir irriterte og lei seg, og lei av at jeg er sånn. Forstår det veldig godt, men samtidig så ønsker jeg at de skal forstå at det er ikke meg. Jeg ønsker ikke å være sånn. Det er ikke den virkelige meg, den meg som er i balanse og tåler sånne bagateller. Den jeg som kan finne på å plutselig bli med i Haien kommer, som krokodille som kan spise alle. Eller den meg som plastrer små og usynlige sår bare fordi jeg vet at et plaster på kneet, hjelper på såret i sjelen. Det er ikke meg. Ikke den jeg ønsker å være. Den jeg kan være, bare jeg får litt hjelp. Hjelp til å finne den jeg er inni meg, inni alle disse vanskelige dagene og følelsene og energitomheten.

Jeg vet hvem jeg kan være, og det vet heldigvis de rundt meg også. Det er bare at på sånne dager der alle bagateller blir store og humøret blir grått, så er det vanskelig å se det fine. For alt det fine er der, inni meg og inni de rundt meg. Selvom både de og jeg har vanskelig for å se det gjennom det gråe som har lagt seg som et teppe over tilværelsen akkurat nå. Men snart, snart kommer fargene tilbake, og sammen med de kommer den som jeg vil være, og kan være. Sier som Knutsen og Ludvigsen: Dager fins i mange farger, også grå, men så.....den som venter han skal få......

En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.

Terror og psykisk sykdom

I går var det 5 år siden vi her  i lille Norge fikk føle hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det, selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje, så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å få frem budskapet sitt på. 

Siden den julidagen  for 5 år siden har vært utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg, er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner, for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere, men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke psykdommen.

Ta f.eks lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga livssituasjonen han var i.

Og så har man gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er realiteten er vel mer usikkert.

Dette er helt klart min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.

At ABB i ettertid har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.

En vakker inspirasjonskilde

I dette innlegget vil jeg fortelle dere om et av de fineste menneskene jeg vet om, som nå også er kjent som Forfatterfrue med bloggen med samme navn; forfatterfrue.no. Grunnen er at jeg syns denne ungen damen er en inspirasjon for meg, og ønsker at andre også skal få oppleve å bli inspirert på samme måte. For meg er hun en inspirasjon både med skrivingen, for hun er en kunstner med ord, men også en inspirasjon i livet generelt med alt hun har gjennomgått og til dels gjennomgår fremdeles.

Våre veier krysset  hverandres allerede i 2006 på et internettforum; jeg som endelig blitt gravid med jentene mine etter mange års prøving og hun som ung kommende mor med Vakreste i magen. Siden det er et par måneder mellom ti-åringene våre så ble det et kortkort "møte", men veiene våre fortsatte likevel litt parallelt fremover gjennom årene siden vi hadde barn på samme alder. Jeg husker at jeg bet meg merke i denne unge jenten og hvordan hun formulerte seg i det hun skrev, det bar liksom preg av at her var det et gammelt og reflektert sinn i en ung kropp. Derfor fulgte jeg litt med i kulissene på dette fremmede mennesket som hadde satt spor i meg (ikke så stalkeraktig som det høres ut som).

Nå ville tilfeldighetene, eller skjebnen om man tror på sånt, det sånn at vi i 2010 plutselig krysset hverandres veier igjen. Denne gangen også som gravide på internettforum; jeg med mellomste i magen og hun med Fineste i magen. Og denne gangen viste det seg at vi skulle ende opp helt samme sted, med gutter som endte opp med bursdag dagene etter hverandre. Min lille først og hennes lille dagen etter. (Tilfeldigvis henholdvsi i dag og i morgen). Tiden vi hadde sammen på internett, sammen med andre kommende mammaer og etterhvert nybakte mammaer, gjorde oss etter hvert kjent med hverandre. Eller i alle fall så kjent som man kan bli med en totalt fremmed på internett og Facebook. Hverdager, uvanlige dager, triste dager, glade dager , hverdagsproblemer og andre problemer ble fulgt med på og delt med hverandre, og gode råd krysset hit og dit over landet mellom oss som var blitt kjent på denne måten. Vi ble liksom en egen liten gjeng siden vi hadde denne felles knaggen med baby i juni/juli 2006 å dele på. Hun inspirerte oss alle med sine betraktninger på livet i herlige statusoppdateringer på Facebook, det var stor glede hver gang det dukket opp et innlegg fra henne.

En dag på høsten i 2011, en helt vanlig dag, kom spørsmålet fra henne om det var vanlig å ha vondt i nakken og hodet etter å ha vært på behandling. Uvitende om hva som egentlig var i gjære, kom svarene fra andre at ja det kunne man gjerne oppleve, så det var vel egentlig ikke grunn til bekymring. Så gikk vi andre videre i hverdagen vår uten å tenke mer på det, før plutselig et par dager etterpå vi fikk vite at vondten hennes ikke var noe ufarlig likevel. Hun hadde faktisk vært på vei til å bli livstruende syk, uten at noen skjønte det. Selve historien om hva som skjedde, syns jeg er hennes egen å fortelle, men noen ting som har brent seg fast hos meg vil jeg fortelle om.

Denne unge jenten hadde kollapset på badet hjemme, alene sammen med Vakreste som den gang bare var 5 år. Heldigvis er også Vakreste eldre på innsiden enn alderen tilsier, så hun klarte å skaffe hjelp til mammaen sin, og reddet dermed livet hennes. Modige, lille jenten. Historien har blitt til både reportasje i ukeblad og besøk på God Morgen Norge på TV2. Mammaen endte opp på sykehus med hjernehinnebetennelse, som ble til en betennelse i selve hjernen, noe som påvirket henne veldig. Alt var vondt husker jeg hun fortalte, for det klarte hun gjennom alt det vonde - å formidle, kunsten å bruke ord til å fortelle om både gode og vonde ting til oss andre. I begynnelsen var det korte oppdateringer, forståelig nok, men selv om de var korte så inneholdt de så mye. Alle følte med henne der hun i tiden som fulgte var inn og ut av sykehus og rehabilitering. For hjernen var skadet av sykdommen, men omfanget det var ukjent. Mye måtte læres på nytt og hun kjempet med alt hun hadde. Hun kjempet seg gjennom det vonde, og kom til slutt ut på andre siden. Ikke den samme jenten som hun var før den dagen i 2011, men likevel en som gikk an å kjenne igjen. Og gjennom all kjempingen delte hun det, som for oss utenforstående, føltes som det meste. Klart at det er mye man ikke deler i en sånn situasjon, men ord kan hjelpe, spesielt hvis man klarer å finne ordene som beskriver. Og akkurat det er hun god på, og heldigvis mistet hun ikke det den skjebnesvangre dagen. For hun beskriver både små hverdagslige opplevelser og store livsendrende opplevelser levende og med ord og uttrykk som man ikke trodde fantes, men som hun klarer å finne frem til når hun skriver.

Historien tilbake til dagens tilvæelse, fra det mørke sykehusrommet hvor alt var vondt, er hennes egen, og jeg anbefaler alle å lese det hun har formidlet gjennom bloggen sin. Opplevelsen av hvordan det er å måtte lære å gå igjen, lære seg metoder for å huske ting som for andre er en selvfølge å skjønne, rett og slett lære seg å leve igjen,  og veien til lykken som hun nå har funnet.

For livet smiler oftere til Forfatterfruen nå, riktignok ikke hver dag og skrubbsårene på hjernen vil aldri forsvinne, men lykken har funnet frem til henne på sin egen måte. Hun har møtt mannen i sitt liv og giftet seg med han, Vakreste og Fineste er ved hennes side sammen med bonusbarn, hund og hus. Og til og med fått seg jobb som redaktør - verdens mest passende jobb for en ordkunstner. Og jeg gleder meg til å følge ferden videre.

Når min egen hverdag går trått og jeg føler at alt er imot meg, så tenker jeg ofte på henne og hva hun har opplevd i sitt unge liv, og hvordan hun har kjempet for å komme dit hun er i dag. Og da blir ofte mitt problem som føltes så stort, litt mindre, og jeg kjenner det at jeg også kommer til å komme med ut i andre enden stående på beina. Kanskje ikke helt den samme Veronika som før, men likevel en god nok utgave av meg selv, som kjemper videre selv om humpene i veien gjør at jeg faller innimellom. Da blir hennes store hinder en inspirasjonskilde til å mestre mine små humper. Og den inspirasjonen unner jeg alle andre også å oppleve. Så gå inn på bloggen hennes og les dere gjennom innleggene hennes hvor hun beskriver små og store ting på en nydelig måte. Og er du lettrørt så ville jeg hatt tørkepapir i umiddelbar nærhet.

Takk for at jeg har fått lov til å bli kjent med deg, fineste deg, takk for at du er inspirasjon til oss andre og jeg gleder meg til fortsettelsen. Den kommer til å bli bra, like bra som det du er.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Ryddomani eller hypomani?

Denne helgen har virkelig stått i hypomaniens tegn, og da med utslag som ryddomani. Sambo stakkar har prøvd å henge med så godt han har kunnet i svingene, for her har det gått unna.

Begynte så smått i forrige uke, med et par skuffer i mitt klesskap, men i helgen har det tatt helt av. Alt av skuffer og hengeklær i vårt klesskap har fått en gjennomgang, og en streng en. Ikke mye i bruk - gi vekk! For lite - gi vekk! Ødelagt eller utslitt - kast! Bare i vårt skap ble det en halv sekk med ting som må kastes og 5 sekker med klær som skal gis vekk. Noe går til venninner som får forsyne seg med det de vil og resten puttes i en Uff-container.

Men før resten av ryddomanien kunne få slå seg løs måtte vi en tur på Ikea for å kjøpe inn litt diverse utstyr til ryddingen; nye bokser til leker, noen nye bosspann, lyspærer etc. Så lørdag ble formiddagen benyttet der, med full effektivitet selvfølgelig. Vi var ikke der for å dille og kose oss, her var det en plan og et tidsskjema og holde.

Vel hjemme, måtte minsten ha seg en hvil. Jeg prøvde å få roet ned kroppen også, men det var nytteløst. Lå bare og ventet på at minsten skulle våkne sånn at jeg kunne få satt i gang med ryddingen. Dagens plan var todelt; gutteavdelingen og skrekkens hylle i boden/vaskerommet.

Gutteavdelingen besto først i å sortere lekene de to guttene har på stuen; fjerne det som de var vokst fra og fordele det i diverse gi vekk/ta vare på-soner. Kaste det som var ødelagt, og ikke minst alt småstæsjet som alltid kommer med hjem fra McDonalds. Når det var gjort, så var det bare å ta med seg det som nå var forvist fra stuen ned på rommet til mellomste. Han sover der, og minsten med oss, men nå måtte leker for begge to få plass der inne. Leker hist og pist i hele huset til minsten fungerte ikke, ble bare kaos; ikke minst oppe i hodet mitt. På rommet er det en sånn stor Expedit-hylle fra Ikea, og der bestemte jeg at minsten skulle få de to nederste nivåene også skulle mellomste få regjere på resten av rommet. Lekekasser, skuffer og skap ble tømt og sortert slik at f.eks duplokassen kun besto av duplo og ikke alt annet mellom himmel og jord som en ett-åring garantert putter i munnen. Igjen ble alt som var ødelagt kastet og alt fra McD gikk samme veien. Resultatet ble overveldende. Nå mangler bare litt merking av kasser, hyller, skuffer og skap så er det klar for innrykk av lekende barn. Som nå er nødt til å rydde etter seg med det systemet det er per dags dato på det rommet.

Neste prosjekt var litt mer fryktinngytende - skrekkens hylle. Hyllen der absolutt alt mellom himmel og jord har blitt puttet inn i, alle hyllene var fylt til randen av alskens greier; symaskin, oppbevaringsposer, fargeblyanter, stearinlys, telys, pledd, piknikteppe, hobbysaker, fremkalte bilder som venter på album, gamle skolepapirer fra jentene og vaskemidler. Litt for enhver smak med andre ord. Begynte med å fjerne alt av pledd, tepper etc som kunne gis vekk til Uff, ble nesten en sekk bare det. Det som hadde bostedsadresse et annet sted i huset ble samlet sammen for transport til egnet sted etterpå, og til slutt samlet jeg alt av papirer og plasserte det i stuen på salongbordet. Som mildt sagt ble helt fullt. Mesteparten endte i en bossekk, men det som var verdt å ta vare på fikk en fin plass i en ny boks som skal få stå i hyllen. Prosjektet er vel 2/3 ferdig, håper å få gjort resten i dag. Og det skal bli deilig, for den hyllen har irritert meg lenge.

Som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Noen ganger kan det være en velsignelse å være bipolar og få utnytte hypomanien til det positive.

Fra bunn til topp

Bipolar er jo å svinge mellom to poler; den tunge og mørke depressive siden og den høye og energiske maniske siden. Bipolar2 fører ikke til mani, men det som kalles hypomani, som egentlig er mye det samme, men intensiteten er noe lavere bl.a. 

Nå har jeg vært i mixed phase siden jeg sluttet på medisinene mine i mai, og det har definitivt vært svingninger i løpet av den tiden. Typisk for bipolar2 er at det er den despressive fasen som er mest fremtredende og sånn har det vært for meg også disse månedene. Det har vært flest tunge dager, en god del "normale" dager og noen dager der jeg har merket at det har svingt litt mer mot toppen. Elsker sånne dager; ting flyter, jeg blir mindre innadvent, effektiviteten øker, konsentrasjonen er på topp. Alt er egentlig helt supert. Det er det jeg vil kalle mild hypomani og noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

For 3 år siden hadde jeg en lang periode der svingningene lå i det hypomane sjiktet hele tiden, fra mai til oktober. Snakk om supereffektive måneder, svingte mest mellom moderat og mild hypomani så jeg følte aldri at jeg mistet kontrollen på noen måte. Ble slitsomt etterhvert for søvnbehovet er tilnærmet fraværende, kroppen går av seg selv. Men den trenger jo søvn og hvile for å restituere seg, og det blir det lite av innimellom 150% jobb, trening, barn og husarbeid. Så egentlig var det ganske deilig da ting endelig avtok og gikk tilbake til normalen. Og det gjorde det fordi jeg da hadde kommet meg til psykiater, fått stilt diagnosen og begynt på medisin. 

Men i dag, har det virkelig vært en oppoverbølge som jeg og ungene kaller det. Vi snakker "Deadliest Catch" og 13 m høye bølger i Beringhavet. Kroppen og hodet har vært helt ukontrollerbare omtrent. Våknet kl 6, men lå og vred meg til minsten våknet kl 8. Spratt opp, og siden har jeg omtrent ikke sittet i ro. Alt har rast avgårde; kjenner omtrent at det raser adrenalin rundt i kroppen, alt smådirrer på en måte, sansene er hyperaktive og pulsen føles konstant høy. Har snakket mer eller mindre non-stop om absolutt alt, sikkert mast hull i hodet på sambo. Prøvde å ta meg en hvil med minsten i sengen for å roe ned litt; minsten sovnet og jeg lå og "vibrerte". Har holdt på de siste dagene å rydde klesskapet, så det MÅTTE gjøres ferdig i ettermiddag. Sambo var ikke like keen, men ga heldigvis etter. Sa til minsten at mamma hadde ryddomani i dag, og akkurat da var det det hypomanien slo ut som. Fikk ordnet og fikset, og lykkefølelsen var komplett. 

Måtte på butikken for å handle litt, og da måtte jeg konsentrere meg for å holde fartsgrensen. Behovet for å suse avgårde i stor fart var enormt, og i lånt BMW med god mulighet for det, så var jeg glad impulskontrollen fortsatt virket. Dette er uten tvil det høyeste jeg har vært i hypomanien noen gang. Kan ikke engang forestille meg hvordan en manisk episode fortoner seg. Kroppen vibrerer fortsatt, men jeg sitter i alle fall i ro. Skal tvinge meg til det frem til leggetid, forhåpentligvis fører det til litt mer ro i kroppen. 

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.

Terroren i Nice

Jeg gikk og la meg lykkelig uvitende  om hendelsene som skjedde i Nice i går kveld, og desto større var sjokket i morges da jeg satt meg i bilen, radioen slo seg på og det første jeg hørte var ordene: terroren i Nice i går kveld. Rett og slett forferdet og litt sjokkert hørte jeg at de fortalte om det som var skjedd, og som alle de andre gangene lignende hendelser har skjedd så blir i alle fall jeg sittende med en følelse av uforståelighet. Det hele er så absurd at det er vanskelig å fatte at det faktisk har skjedd.

Store ulykker med mange døde og skadete gjør selvfølgelig også inntrykk, men da har man en knagg å henge det hele på; det var en ulykke. Krig, og all forferdeligheten det medfører, gjør også inntrykk, selv om det for oss her i lille Norge er et relativt fjernt begrep; heldigvis. Klart det setter spor i et sinn å se hvordan uskyldige sivile blir offer for noen sin oppfatning av en sak, og to (eller flere) sider går til krig mot hverandre. Men terror? Det blir bare uforståelig og gjør inntrykk på en helt annen måte. At noen med vilje kan gjøre slike ting mot andre, helt bevisst og iskaldt og kalkulert, og med hensikten å drepe mest mulig mennesker og skape mest mulig frykt blant resten. Ja, det er mange paralleller med krig. Der også er det bevisste handlinger som utføres for å skade andre mennesker; f.eks det å slippe en bombe på en bestemt bygning fordi man mener at der befinner det seg noen fra fienden, det er også en bevisst handling. Men likevel blir settingen med krig annerledes enn terror, som jo også i mange tilfeller er en slags krigføring.

Terroren i Nice i går kveld føyer seg dessverre bare inn i rekken av mange slike angrep; flyplassen i Istanbul, nattklubbepisoden i Florida, terroren i Paris i november i fjor, skytingen på stranden i Tunisia for å nevne noen. Rekken er endeløs dessverre, fra alle verdenshjørner, i alle slags fasonger. Noen angrep får mer oppmerksomhet enn andre her hos oss i den vestlige delen av verden, som vi liker å kalle oss. Media her hos oss dekker sakene fra alle vinkler i alle kanaler når det er noe som skjer i vår egen bakgård. Skjer en tilsvarende hendelse i f.eks Afghanistan så hører man ikke like mye om det. Men det ligger nok i menneskets natur; man er seg selv nærmest. Er følelsen at dette kunne skjedd med meg, så blir følelsene rundt det mye større. Og mediefolk, er bare mennesker de også. Skjer det noe i deres egen bakgård, så blir det hovedfokuset deres. Det er nok likt i andre deler i verden.

Akkurat nå er behovet mitt for informasjon stort kjenner jeg; av flere årsaker. En er selvfølgelig nysgjerrighet; hva har faktisk skjedd? Behov for rene klare fakta på bordet, noe som i en sånn "akuttfase" er vanskelig å få fordi det florerer med spekulasjoner over alt. Og det er lett å hive seg med på disse spekulasjonene. Hva er egentlig omfanget, hvor mange har blitt berørt av dette? Og da sånn rent fysisk, for alle blir jo berørt på et vis. Er det nok en gang en såkalt terrorgruppe som står bak eller et det en enkeltpersons desillusjonerte sinn som er årsaken? På meg virker det som om terrororganisasjoner, og da spesielt IS, benytter seg av slike hendelser til å proklamere sin sak og skape mer frykt, uten at de nødvendigvis har hatt noe med det å gjøre.

Så kommer behovet for å forstå, i alle fall for meg. Hvorfor i all verden gjorde noen dette? Hva får noen til å gjøre sånt som dette? Grubleriene blir mange, og aviser og nyhetsprogrammer blir viktige for å tilegne seg mest mulig informasjon.

Det med bakenforliggende årsaker jeg noe jeg har fundert mye på, det og forskjellen på terrorhandlingene; enkeltindivider vs. grupperinger. Alle disse grubleriene føler jeg ikke er riktig akkurat nå, de må bearbeides litt mer. Akkurat nå går tankene til Nice og alle som er berørt der.

Radiokjendis

Ja, i dag ble jeg det, sånn helt på morgenkvisten. Riktignok veldig kortvarig og for et noe snevert publikum; de som er opp tidlig, i disse ferietider, og de som hører på P4. For hver dag kl halv syv har de innslaget 5 kjappe som handler om et dagsaktuelt tema. Og siden jeg som regel er på vei på jobb på den tiden, så pleier jeg å høre på dette. I dag var temaet Frankrike, siden det er Frankrikes nasjonaldag i dag, og inngangsspørsmålet var som følger:

Hva heter statuen som står på Liberty Island i New York som de fikk i gave av Frankrike?

Easypeasy tenkte jeg, og sendte inn en sms bare på gøy. Frankrike kan jeg jo ikke akkurat mye om, men regnet jo aldri med at det skulle bli meg som ble deltager. Man kan mildt sagt si at jeg kvapp litt da telefonen ringte, og siden klokken fremdeles ikke var blitt halv syv engang, så skjønte jeg instinktivt at det måtte være P4. En million tanker i hodet; hjelp, P4 ringer, hjelp, eg kjører jo bil, hjelp, eg vil jo ikkje på radioen, idiot, korfor meldte du deg på? Men fikk samlet meg og tok telefonen - veldig ulovlig kjørende på veien, men akkurat midt i Kolltveittunnelen fins det lite med stoppemuligheter. Takk og lov for den store plassen rett etterpå.

En hyggelig mann i andre enden lurte på både det ene og det andre, for litt small talk er det jo alltid med deltagerne. Small talk ja, som jeg jo er så glad i. Det var hvor jeg var fra, hva jeg jobbet som, hvor jeg jobbet, om jeg hadde noen hobbyer, når jeg skulle ha ferie, om jeg faktisk hadde vært i Frankrike etc. Et knippe temaer som programlederne kunne velge fra. Så sa mannen at han skulle ringe meg opp igjen om et par minutter og min første tanke var GOOGLE!!!!!! Så jeg suste gjennom det jeg fant på Wikipedia, takk og lov for speedlesingsevne og elefanthukommelse, men jeg vet jo at ofte så er spørsmålene relatert til emnet på litt diffuse måter, så her gjaldt det å være forberedt på alt.

Etter et par minutter ringte telefonen igjen, og pulsen bare spratt i været; nå var det alvor. Shit - tenk så pinlig å drite seg ut på radioen, ikke en liten lokalradio som ingen hører på, men riksdekkende P4! Men det var for sent å angre så det var bare å hive seg uti det.

Programlederne var veldig hyggelige å snakke med, og til small talk så ble det faktum at jeg hadde besøkt den franske rivieraen tema, så det gikk fint. Pju, første hinder over. Heldigvis er 5 kjappe en relativt uformell spørrekonkurranse der de liker å hjelpe deltagerne til å vinne, så pulsen sank litt og jeg stålsatte meg. Svarte jo riktig på inngangsspørsmålet selvfølgelig. Lurte et øyeblikk på om jeg skulle slenge med tilleggsopplysningen om kobberet fra Norge, men fant ut at det ville være å være en besserwisser - og sånne folk liker jeg jo ikke selv engang. (Men nok en gang viser det seg at ting bare fester seg i hodet mit, hvem har bruk for å vite sånt egentlig?)

Så var vi i gang: (tatt etter hukommelsen som var en smule preget av det faktum at dette var på riksdekkende radio)

Spørsmål 1:

Hva heter desserten som er oppkalt etter en keiser?

Dessert? Fransk dessert? Helt blankt. (merkelig det der hvor fort man egentlig tenker, hvor mange tanker man klarer å presse inn i løpet av ett sekund) Eneste jeg kom på var Créme Brûlée, men det er jo ingen keiser som heter Brûlée, og i hvertfall ikke Créme. De hørte nok at det var litt blankt, så hintet de om det var en kake, og da begynte det å demre. Når han så sa han med hånden i jakken, kom svaret dalende: Napoleonskake (og så tenkte jeg for meg selv: Dessert? Det er ikke noe dessert, det er en kake. Det var et misledende spørsmål)

Spørsmål nr 2:

Lydspor. Shit - sånt er jeg så dårlig på. Rotet rundt i hodet etter franske musikere og sanger, eneste jeg kom på var nasjonalsangen. Klippet viste seg å være gjenkjennelig, heldigvis, og hadde jeg tatt feil tror jeg at jeg hadde stått uten samboer. Noe jeg på en måte også klarte å lire av meg (heyhey -se small talk!) Lydsporet var en kjent fransk musikal sa hun, og svaret var selvfølgelig Les Miserables. Sambo hadde dødd hvis jeg hadde tatt feil av favorittmusikalen hans.

Spørsmål 3:

Nevn 3 land som Frankrike grenser til. Easypeasy - hadde jo nettopp Googlet for harde livet, kunne nevnt alle de grenset til lett som en plett, men valgte Sveits, Spania og Tyskland.

Spørsmål nr 4:

Nytt lydspor. Igjen full gjennomgang i hodet av fransk musikk, første konklusjon var at de ikke har musikk bortsett fra nasjonalsangen. Ble plutselig  veldig opphengt i den av en eller annen merkelig grunn. Men nei, det var ingen nasjonalsang, det var den kjente franske lille damen som synger så rart.

Hørte det med en gang, men navnet var helt vekke. Hintet var at det var en liten spurv. Ja, hun lille damen!!!!! Hodet raste; hun som Herborg Kråkevik spilte, damen som alltid er avbildet i svart-hvitt. All mulig informasjon suste rundt i hodet, men navnet? Helt vekke! Krise! Kan jo ikke svare feil på det, vet jo svaret ja. Så hvisket han i bakgrunnen EEEEEdddiiii…..og der pang! Hjernen våknet: Piaf selvfølgelig. Og Piaf betyr visst spurv ifølge damen på radioen, glemmer nok ikke det med det første nei.

Spørsmål nr 5: (følte at selvtilliten økte, dette gikk jo på et vis. Bare et lite spørsmål fra å vinne -og konkurranseinstinktet mitt er jo glad i å vinne)

Hva heter togstrekningen som går fra Paris til et eller annet sted i Romania? Agatha Christie har skrevet en kjent bokserie om en detektiv som heter Poirot hvor handlingen er derfra? (jada, jada, vet alt det der, men igjen var navnet heeeeelt vekke. Takk og lov for at de liker å hjelpe deltagerne, så litt ooooo-ing fra programlederne og vips så var svaret der. Orientekspressen. (Merkelig navn egentlig, for den gikk da strengt tatt ikke til Orienten fra Paris. Orienten er jo lenger vekk enn Romania, i mitt hode i alle fall. Tror jeg må besøke Google litt flere ganger i dag)

Og vips, der vant jeg! Midt på riksdekkende radio, på et tidspunkt på døgnet der hjernen er som sirup, noe den beviste grundig syns jeg, og hvor jeg egentlig har mer enn nok med å være våken nok til å kjøre bil og huske å puste. Så jeg er nå den lykkelige eier av en DAB-radio fra P4. Kan det bli bedre liksom? På en helt vanlig torsdag, klokken før fuglene fiser om morgenen. Vil ikke påstå at jeg imponerte meg selv med egen innsats, men who cares? Jeg vant! Og fikk ikke minst retten til å skryte om det, og heder og ære. Denne dagen må jo bare bli bra med den pang-starten.

Alle dager er ikke gode dager

Total meltdown, det er vel det som er det mest beskrivende for opplevelsen jeg hadde sent i går kveld/natt. For det er da de kommer, sammenbruddene og alle de vanskelige tankene. Når kroppen endelig slapper av etter å ha bedrevet med distraksjoner for hjernen hele dagen, når kroppen slutter med distraksjonene og hjernen får fritt spillerom, det er da alt det vanskelige tar overhånd. Hvor mye overhånd det tar varierer, heldigvis, men noen ganger blir det total meltdown. Som i går. Alt det vanskelige som man for så vidt har taklet et problem om gangen de siste månedene, kommer tilbake og hjemsøker deg. For helt taket det har de ikke sluppet, selv om man innbiller seg det. Hjernen leker med meg og sier at nå var du flink som overkom den hindringen og det helt uten å kollapse, men i all hemmelighet gjemmer den bittelitt tvil og vanskelige tanker vekk i et hemmelig rom i hjernen som den finner frem på et eller annet tidspunkt, og da sammen med alle de andre hemmelige tingene den har gjemt vekk. Og da har den delen av hjernen, den irrasjonelle delen, samlet opp så mye ammunisjon at den rasjonelle delen, som er den som vanligvis vinner og tenker de gode og fornuftige tankene, den taper. Hele den rasjonelle delen blir tømt for rasjonalitet, det liksom bare renner ut på ene siden. Sånn som i går.

Nå har jeg vært sterk og flink og tøff og modig og alt det der siden april da verden bestemte seg for å være en drittsekk mot meg. Ref. oppsigelse og alt den medførte - les her. Alle trodde jeg skulle ramle sammen, inkludert meg selv, men jeg gjorde ikke det. Jeg fant frem styrken og rasjonaliteten og bestemte meg for å stå i stormen, uansett hvor hardt det var. For det var det, skikkelig hardt. For uansett hvor mange man har rundt seg så er man helt alene, helt alene med alle de vanskelige tankene som så gjerne vil vinne. For å dele de med andre, det er vanskelig. Vanskelig fordi man ikke vil innrømme at man trenger hjelp og vanskelig fordi man ikke helt hvordan man skal forklare hva det er som er vanskelig. For det er tilnærmet umulig for en som ikke har stått i slike situasjoner selv å fullstendig forstå den krigen som foregår i hjernen, mellom den irrasjonelle og den rasjonelle delen. Den friske og den syke.

Men i går raknet alt sammen, ingen stor og vanskelig hendelse egentlig, men mange små ting som ble hentet frem fra det hemmelige rommet og laget et helvetes leven. Jeg hater å ha det sånn; være på mitt aller, aller svakeste, og ikke minst måtte vise det for andre. For det er ikke den jeg er, jeg er ikke en grineklump som sitter i sofaen og hulker og babler usammenhengende om hvor urettferdig ting er. Ting som for utenforstående kan virke som bagateller, og den rasjonelle siden av meg ville ment det samme om, hadde den bare virket. Vi tar bare en ting om gangen, vi kommer oss gjennom dette - typiske ting å si og jeg tviler ikke et sekund på at den som sier det mener det. Men for meg som på det stadiet er en grineklump og ikke ser noe lys i noen ender av tunnelen så fungerer ikke det. Hjernen min kaster alle tingene på meg med en gang og det er umulig å sortere og ta et lite problem om gangen. Jeg er den sterke, den som hjelper andre, som viser andre at man kommer seg gjennom slike episoder, at det er håp når det ser som mørkest ut. Men samtidig må man ha vært der, og kanskje besøke stedet igjen noen ganger, for å klare å se ting klarere på andre siden og å være dem støtten for andre som sliter.

Triggerne denne gangen var mange; først og fremst oppsigelsen og alt det dritet (ja, for det var det det var, noe drit), så en samboer som sliter litt med å være i pappaperm på fulltid (for det er mye mer jobb enn man skulle tro) og dermed er i litt dårligere humør enn ønsket, et hus som jeg føler står på hodet (noe det strengt tatt ikke gjør, som det aldri gjør omtrent, men i dårlige perioder trigges ønsket om orden og struktur enda mer enn vanlig), en liten tass som ble syk med høy feber uten noen åpenbar årsak og som fortsatte med høy feber lenge forbi det som er ønskelig for en liten kropp (og et mammainstinkt som insisterte på at noe var galt uten å bli helt trodd) og på toppen av det hele en frøken på ferie med faren som ringer hver kveld og griner fordi hun savner mammaen sin (noe jeg til vanlig hadde taklet helt fint, men nå var begeret fullt og mammahjertet døde litt inni seg). Når DPS i tillegg tok fra meg halmstrået mitt som jeg har klamret meg til de siste månedene med et lite brev om at henvisningen min der var avslått, så var begeret fullt. Og det begeret har vært stort den siste tiden.

Siden jeg ikke taklet bivirkningene av medisinene mine, og derfor sluttet på dem, i samråd med fastlegen min, så har det vært mye opp og ned mentalt. Har vel begge beina godt plantet i det som kalles mixed phase, der alle symptomer er på plass samtidig for å si det enkelt. Man er både deprimert og litt hyper samtidig, og det svinger mellom de to ustanselig og helt uten kontroll. Halmstrået har vært at snart, snart skal jeg få prøve ny medisin som kan gjøre tilværelsen mer stabil, men med et lite brev ble hele bakken under meg revet vekk.

Enden på visen var i går kveld at jeg begynte å grine, og så tok det helt over. Det ble skikkelig ugly crying, med snott, tårer, hiksting og full pakke. Ikke sånn fin Kardashian-grining der man kan tørke sminken bittelitt med baksiden av ene fingeren, men skikkelig ugly. Og som komplett grineklump så babler jeg i vei, som oftest helt usammenhengende i begynnelsen. For da må alt ut, jeg som ikke evner å kommunisere slike ting muntlig bare snakker og snakker. Og etter hvert som jeg snakker, blir sammenhengene litt tydeligere, både for meg og den som er "heldig" utvalgt til å høre på. I går var det sambo, for første gang (noe han taklet superbra etter litt veiledning om hvordan han skulle takle det). Jeg klarer etter hvert å plukke opp de rasjonelle tankene som har falt ut, en etter en, litt etter litt. Og til slutt blir ting klarere for meg, at dette nok en gang går over, at alle problemene kan løses, bare man tar dem ett etter ett og ikke alle på en gang. Griningen slutter og jeg klarer å puste med magen igjen. Så kan vi snakke om hvordan vi skal løse denne dårlige episoden, og løse ting sammen. Sambo er glad for at jeg har delt, selv om han har vondt inni seg fordi jeg har det sånn, og har fått mer info på den relativt korte tiden enn han har fått på flere måneder. That's how I roll dessverre.

Så hver dag er ikke en dans på roser, ikke Instagram- eller Facebook-perfekt, men det må være plass til de dagene og. Og det må være legitimt å snakke om de dagene uten at man skal få en merkelapp eller en beskjed om å ta seg sammen (akkurat det har vi jo snakket om før - her). Men etter mørket er det faktisk lyst, uansett hvor mørkt mørket er når man står midt i det. Så nå som jeg er på andre siden igjen er det bare å brette opp ermene og gå i krigen igjen, ett problem om gangen, og plutselig så er ikke tilværelsen like forferdelig lenger.

Mamma i 10 år

Tenk det, at i dag har jeg vært mamma i ti år. 10 hele år. Helt merkelig å tenke på, jeg liksom, som aldri i livet skulle ha barn. Som syns unger kun var irriterende. Husker alle andre var passepiker da vi var små, så jeg prøvde meg jeg også. Ikke fordi jeg hadde lyst og var glad i unger, men fordi venninnene mine gjorde det. Fungerte særs dårlig, for jeg så virkelig ikke gøyen i det; trille rundt på en vogn med en liten unge oppi, putte han på en disse eller i en sandkasse innimellom. Det var virkelig ikke noe for meg, og da han en dag ramlet ut av vognen med hodet først og fikk hjernerystelse så var det slutt for min del. Passepike fikk de andre være, jeg spilte heller fotball, hoppet tau eller strikk eller noe helt annet som ikke involverte barn.

På ungdomsskolen hatet jeg når det var unger på bussen, enten det var om morgenen eller på vei hjem. De hylte jo alltid, uten stopp. Var flere enn en gang jeg kom helt oppgitt hjem og proklamerte at unger -det skulle jeg aldri ha!

Men ting endret seg for meg og, som det nok gjør for de fleste, og etter flere år uten resultater så endelig var det vår tur. Og overraskelsen var stor da det viste seg at det ikke bare var en baby, men to stykker. Den oppdagelsen var relativt absurd og kommer til å følge med meg hele livet, uten tvil. Med tvillinger i magen blir det litt ekstra oppfølging og vi ble godt kjent med knøttene allerede før de ble født. En sprellejente som lå øverst og turnet og en som forholdt seg relativt rolig nederst. Lite visste vi at de personlighetene skulle vise seg å følge dem opp gjennom årene. 

5 uker før vi forventet det bestemte frøken nr 1 at hun hadde fått nok av turningen til frøken nr 2, og ville ut og strekke på kroppen. Mor ble relativt forfjamset da vannet plutselig gikk, og det ble nok pappaen også da han fikk telefon om det. En liten tur i ambulanse fikk vi også for å være på den sikre siden. Ventetiden på sykehuset ble litt lang, for det var fordi ingenting skjedde. Vi ventet og ventet på at vondtene skulle begynne, men nei. Frøken nr 1 hadde tydeligvis ombestemt seg. Til slutt dukket det opp et par småvondter, og ting var i gang. Og tvillingfødseler er ikke som vanlige fødsler der man blir eskortert til et rom og egentlig overlatt litt til seg selv og prosessen får gå sin gang. Nei, her var det inn på fødestue, epidural i ryggen (med verdens lengste og skumleste nål) og en haug med folk som skulle være tilstede. Ting tok litt tid, epiduralen virket bare på ene siden og gjorde at ene foten var helt lam mens det på andre siden av kroppen var vondt. Senere opplevelser har vist meg at epiduralen nok virket på den siden også, for det var langt fra så vondt som jeg har opplevd i ettertid.

Rommet var som sagt fullt av folk; to jordmødre, to leger, en barnepleier, en barnelege, noen anestesifolk og så meg og mannen så klart. Mannen stakkars, plassert langt oppi et hjørne ved siden av hodet mitt for ikke å være i veien. Utpå kveldingen 10. juli bestemte de to legene seg for at dette tok for lang tid og at småfrøknene nå måtte ut, enten de ville eller ikke. Mor fikk beskjed om å presse det jeg var god for, men egen fri vilje og stahet var tydeligvis ikke nok for bestemte lille frøken nr 1. Hun hadde som sagt ombestemt seg. Men ut måtte hun, så kl 01:30 11. juli så hun dagens lys for første gang, litt hjulpet av en lege og en tang. De svusjet hun bort til barnelegen og barnepleieren for en sjekk, mens de to legene og de to jordmødrene konsentrerte seg om frøken nr 2; turnejenten som nå plutselig hadde fått all verdens plass til å boltre seg på inni den digre magen. Å ende opp på tvers var lite foretrukket, så jordmor nr 1 holdt frøken nr 2 fast på et vis mens lege nr 1 sjekket ståa med ultralyd. Lege nr 2 fikk det for seg at han måtte sjekke at utgangen fortsatt var klar, skjønner til dags dato ikke nødvendigheten av det. Det hadde jo nettopp kommet ut en baby, er ikke akkurat som om det er montert automatiske skyvedører der nede. Anywho, 9 min senere kom frøken nr 2 ut, også hun med litt assistanse av lege og tang. Ny svusjing bort til barnelege og barnepleier, før de begge to ble plassert godt innpakket i pappaen sine armer, som var litt overveldet der han plutselig satt i en stol med to babyer. Etter litt studering ble det bestemt hvem som skulle hete hva av de to navnene som var bestemt på forhånd. 

Siden de var små, bittelitt over 2 kg hver, så hadde de god plass i samme balje på sykehuset. Vi var så heldige at akkurat den uken var det rolig på KK så vi fikk være der alle 4 i en hel uke. Jentene var trøtte og slet litt med å holde varmen selv pga størrelsen, men etter en uke så var vi drevne på å få i de mat på egenhånd så da fikk vi reise hjem. 

Og siden har tiden flydd, og nå er alt dette hele 10 år siden. Barnehagen er over og til høsten begynner de i 5. klasse allerede. De har blitt storesøstre 2 ganger, like stolte hver gang, og er så flinke til å passe småbrødrene sine. Enn så lenge. Som småbrødre flest så kommer nok disse to til å bli irriterende også. 

Personlighetene til jentene i magen har fulgt dem på utsiden også. Frøken nr 1 er den rolige og tankefulle, mens frøken nr 2 er litt mer hei hvor det går og elsker å turne, fortsatt. 

Som mamma disse 10 årene har jeg opplevd mye og har vært både strengemamma, dummemamma, snillemamma og alt i mellom. Men mest av alt har det vært glede å få være mamma til de to jentene mine. Gleder, og gruer meg litt, til de neste 10 årene. 

Love you to the moon and back. 

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

Jeg snublet over en artikkel på The Mighty som kom fra bloggen Katsyxo som handlet om det å være introvert med angst og hvordan det var å få seg venner og å være venn med en som oss. Innlegget traff meg rett i hjertet og jeg linket til det på facebook, hvor jeg ba alle om å lese det fordi det beskrev meg i et nøtteskall. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger, både på åpenheten og fra andre som kjente seg igjen. Men noen tilbakemeldinger gikk på det at det var litt vanskelig å forstå alt som sto i teksten siden den var på engelsk. Derfor sendte jeg Katie, som står bak bloggen Katsyxo, en mail og spurte om jeg kunne få oversette teksten til norsk fordi den traff meg så veldig, og jeg ønsket at flere skulle få lese den og forstå bedre. Det fikk jeg lov til og her er resultatet: (for de som vil lese originalinnlegget finner dere det her)

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

 Jeg fikk ikke mange nære venner i løpet av de 5 årene på universitetet. Vennlige bekjente ja, men veldig få som jeg aktivt tilbrakte tid med. Det viser seg at det å få venner er vanskelig. Jeg tenkte at ting ville falle på plass og at jeg ville finne min gjeng, men det skjedde egentlig aldri. Hvorfor? Fordi å få ekte venner krever hardt arbeid på områder som jeg er elendig på.

 

Jeg er introvert og lever med angst. Hver for seg kan begge disse gjøre det å få seg venner vanskelig. Men de to tingene kombinert,  gjør det til et mareritt.

 

Som introvert har jeg en ulempe fra første øyeblikk.

Vi er elendige på small talk skjønner du. Nei, det er en løgn. Vi mestrer small talk. Vi bare hater det. Small talk er utrolig anstrengende og så bortkastet tid. Det høres forferdelig ut, men jeg er faktisk ikke interessert i hva planene dine er i helgen. For folk som meg, så er small talk noe man gjør for å unngå ubehagelig stillhet med fremmede når man gjør feilen å gå ut i verden alene uten høretelefoner. Det er overfladisk og meningsløst, men det fyller stillheten.

 

Men når jeg prøver å skape et vennskap så vil jeg finne ut hva som er viktig for deg, hva du brenner for. Jeg vil snakke om favorittbøkene dine og hvorfor du kjente deg sånn igjen i en spesifikk karakter. Jeg vil vite hva drømmene dine er og hva du er mest redd for. I grunnen foretrekker jeg å hoppe over den langtekkelige og høflige bli kjent-fasen og hoppe rett inn i den dype og eksistensielle konversasjons-fasen. Det er en introvert ting, og det kan virke frastøtende på enkelte og det er greit. Men det virkelige problemet oppstår når man blander dette med et angstplaget sinn som konstant forteller meg at jeg er irriterende for alle rundt meg, da ender jeg opp med å være for redd for å være irriterende til å starte de samtalene jeg virkelig vil ha. Hvilket betyr at jeg blir uinteressert. Og fremstår også som virkelig kjedelig.

 

Skulle jeg mot formodning overleve fase 1, skulle man tro at ting ble lettere derfra og ut. Hvis det bare gjorde det.

Jeg anstrenger meg sjelden for prøve å få kontakt med folk, noe som sannsynligvis gjør at mange mennesker tror at jeg ikke bryr meg om vennskapet nok til å gjøre en innsats. Mesteparten av tiden ønsker jeg virkelig å snakke med noen, men jeg lar være å ta kontakt fordi jeg er bekymret for at jeg plager dem. Så (og her er det virkelige hyklerske poenget) når folk ikke tar kontakt med meg så går jeg ut fra at jeg hadde rett og at de faktisk ikke bryr seg om meg eller liker meg. Hvis de hadde noe interesse av meg, så hadde de sendt en melding, ikke sant? Selvsagt.

Jeg innser selvfølgelig at dette går begge veier. Jeg kan ikke forvente at andre gjør en innsats når jeg ikke gjør det, men stemmen i hodet mitt insisterer på at de rett og slett ikke liker meg. De er bare høflige når vi er sammen. Jeg gjorde dem en tjeneste ved å aldri snakke til dem eller være med dem.

Hvis jeg er for engstelig til å sende noen en melding, sier det seg kanskje selv at jeg er forferdelig når det gjelder å lage planer. Jeg blir sikkert oppfattet som en kjedelig introvert som aldri forlater huset eller en som ikke gidder å prøve og derfor ikke er verdt å bruke tid på. Sannheten er at jeg unngår å lage planer med folk fordi jeg er livredd for at hvis jeg prøver, så vil ingen dukke opp og jeg vil se ut som en idiot. For noen uten angst er det kanskje bare litt skuffende, men for en som meg er det aldeles ydmykende. Og det har skjedd tidligere (arkivert under: grunner til at jeg aldri lager bursdagsplaner lenger).  Det høres kanskje latterlig ut, men å prøve og lage planer med folk, er høyrisiko i mitt hode. Best å la være, insisterer stemmen i hodet.

Folk som meg er forferdelige venner. Når vi holder på å bli kjent ønsker vi at du prøver å få kontakt med oss og gjør en innsats med å invitere oss steder, mens vi sjelden gjør det samme for deg. Av og til vil vi trekke oss fra avtaler fordi vi har en dårlig dag full i angst. Spontane turer ut er vi elendig på for vi blir overveldet når planene våre plutselig endrer seg, og vi er mest sannsynlig allerede i seng i pysjamasen uansett. Vi trenger konstant bekreftelse på at du faktisk liker å være med oss, og det vil ta deg månedsvis å overbevise oss om å slutte å unnskylde oss for alt mulig.

Men hvis du er tålmodig med oss…….

 

…….vi er også de beste vennene du noen gang kunne ønske deg. Jo mer tid vi tilbringer sammen, jo mindre "vedlikehold" trenger vi. Vi vil innse at du ikke hater oss i all hemmelighet, og vi kommer til å begynne med å ta kontakt med deg. Vi vil sende deg bilder og videoer vi vet vil få deg til å le og tagge deg i hvert eneste søte valpebilde vi finner på Instagram hvis du har en dårlig dag.

Innadvendtheten og angsten vår betyr at vi alltid er lydhør overfor omgivelsene våre og menneskene rundt oss, derfor vil vi alltid vite når noe plager deg. Trenger du å lufte tankene dine kan vi sitte i timevis og lytte. Vi vil dele de dypeste hemmelighetene våre med deg, og vi vil aldri dele dine med andre. Vi kommer aldri til å bli sint hvis du vekker oss midt på natten, fordi vi vet bedre enn noen hvor forferdelig det er å være alene og ha det vondt.

Vi kommer aldri til å dømme deg for det du er glad i. Vi vil se på favorittprogrammene dine med deg selv om vi syns de er dumme, fordi vi vet hvor viktige de er. Vi vil huske alle interne vitser, delvis fordi vi er så flaut begeistret over å ha intern humor med noen. Vi vil sette mer pris på deg enn du noen gang vil forstå, fordi vi vet akkurat hvor vanskelig vi er å være venner med. Og fordi vi aldri kommer til å glemme hvor glad vi ble første gangen du spurte om å finne på noe.

Jeg jobber veldig hardt med det å bli en bedre venn.

Jeg prøver å gjøre et poeng ut av det å ta kontakt med folk, å prøve å legge planer, å la dem få vite at jeg faktisk virkelig vil ha dem i livet mitt. Men det er en prosess. Og selv det å vite hvor mye jeg har å forbedre meg på, er det veldig demotiverende å føle at ingen bryr seg nok til å sende meg en melding,  og det gir angsten min akkurat nok påfyll når den prøver å få meg til å la være å si hei til noen.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Så hvis du var så hyggelig at du leste hele dette innlegget, oppfordrer jeg deg til å ta kontakt med noen i dag. Du vet aldri; du kan redde hele dagen deres bare ved en kort melding. Og hvis du har introverte venner med angst (eller venner med angst generelt), vær tålmodig med dem. Ta deg tid til å betrygge dem om at de blir satt pris på. Husk at det er høyst usannsynlig at de ignorerer deg eller gir blaffen i deg. I virkeligheten er de nok livredd for å bry deg og håper at du vil ta kontakt med dem istedenfor.

Og når du gjør det, vil det betyr mer for dem enn du noen gang vil kunne forstå.

Thank you so much Katie, it means a lot.