Uten kart og kompass

Jeg er sint. Jeg er bitter. Jeg er lei meg. Jeg er frustrert. Det er de følelsene som ofte dukker opp når tåken sprekker opp innimellom; tåken av likegyldighet og tomhet som har lagt seg på innsiden av meg. Det føles som om den har overtatt hele meg, ikke bare hjernen, men kroppen også. Det er en sånn merkelig tomhet i kroppen som ikke vil gi seg; som om de oppladbare batteriene ikke virker lenger og bør byttes.

Når hjernetåken letter er det altså det jeg føler; disse negative og destruktive tankene. Og alt på grunn av en enkelt hendelse. At en enkelt ting kunne klare å få ting til å begynne å gå nedoverbakke irriterer meg. En urettferdig og totalt uforståelig hendelse, som likevel skjedde. Den ødela så utrolig mye mer enn det som er synlig på overflaten. Den satt i gang den nedadgående spiralen som er så vanskelig å stoppe, som noen ganger er bratt og andre ganger nesten helt flat, men alltid på vei nedover. Nedover dit som jeg ikke vil. Ned i det svarte mørket som er så altoppslukende, som kjennes ut som om det sakte, men sikkert spiser deg opp innenfra. Dit vil jeg ikke, så spiralen må stoppe. Fortvilelse og negative tanker er vondt, det fysisk smerter et sted der inne i kroppen. Det får meg til å føle meg som en dårlig mamma, en dårlig kjæreste, en dårlig venn; rett og slett en dårlig utgave av meg selv.

Akkurat nå er spiralen relativt flat og oppoverbakken ligger der foran meg, men foreløpig så er den for bratt. Alle forsøkene på å klatre opp hittil har endt med å skli ned igjen. For innimellom så sprekker tåken og ut glimter små gode øyeblikk og følelser. Som det å sitte med en liten tass på fanget med bustehår og snottenese, som gliser fra øre til øre fordi du trykker han på nesen og sier tut. Da er jeg lykkelig en liten stund. Og så klatrer jeg litt oppover. Dessverre så er det ikke nok av den typen enda, foreløpig råder tåken som innimellom er så ugjennomtrengelig tykk. Men jeg skal opp igjen, opp dit hvor de gode øyeblikkene regjerer; opp over tåken der hvor himmelen er blå og solen varmer på huden. Det kommer bare til å ta litt tid.

Tanker rundt en oppsigelse

Tidligere i vår ble jeg oppringt av sjefen min et par dager før jeg skulle tilbake på jobb etter mammapermisjon. Han beklaget og sa at jeg dessverre var blitt valgt ut som en av de som muligens kom til å bli nedbemannet, og at jeg var innkalt til såkalt drøftelsesmøte. Første reaksjonen min var sjokk og vantro, for det så jeg virkelig ikke komme. Ikke med min ansiennitet i bedriften, ei heller med kompetansen min. Uansett, etter at sjokket var lagt seg bestemte jeg meg for "å gå til krig". Dette fant jeg meg ikke i, og bestemte meg for at jeg skulle kjempe imot med det jeg kunne. Alle jeg snakket med var sjokkerte og ingen trodde at bedriften faktisk kom til å gjennomføre oppsigelsen av meg.

Noen uker etter drøftelsesmøtet, der jeg la frem saken min, kom ny beskjed fra sjefen. Du er dessverre en av de som blir oppsagt, vennligst skriv under her på at du har mottatt oppsigelsesbrevet. Og så beklaget han nok en gang det som hadde skjedd.

Nå er ikke alltid ting slik som de ser ut, og det dukket stadig opp flere og flere opplysninger fra andre kollegaer om grunnen til at jeg var blitt valgt ut. Jeg bestemte meg for å gå kjempe mot oppsigelsen og ble gående og vente på at det skulle settes opp forhandlingsmøte med bedriften. En ventetid som ble både lang og vanskelig. Vanskelig fordi det viste seg at min sjef hadde instruert de andre kollegaene mine til å ikke gi meg relevante oppgaver eller inkludere meg i noe prosjekt slik at jeg ikke hadde noe å gjøre. Rett og slett hersketeknikk for å få meg til å gi opp. Samtidig opptrådte han som verdens hyggeligste overfor meg og sa gang på gang at dersom det var noe så måtte jeg bare ta kontakt.

Etter et par uker med denne utfrysingen, heldigvis kun jobbmessig, ikke kollegialt, men likevel ekstremt demotiverende for en som liker å jobbe og liker å ha det travelt, så fikk jeg nok. Den dagen satt jeg meg utenfor kontorbygget og skrev følgende på telefonen min før jeg pakket sakene mine og gikk hjem. Helt uten intensjon om noen gang å komme tilbake.

Eg e redd. Redd for at dette e det som får det hele til å tippe over for meg. Jobben min, som eg alltid har likt så godt, med gode kollegaer, spennende oppgaver og akkurat passelig med ansvar, det var en av de store tingene som holdt meg i psykisk balanse. Eg følte at eg va nødvendig i samfunnet, at eg bidro på en positiv måte. Etter permisjonen gledet eg meg til å begynne igjen, men det har vært rett og slett grusomt. Det kjennes ut som om en av grunnsteinene i tilværelsen er vekke og eg står igjen og svever i limboland.

Ja, det går an å få seg ny jobb. Ja, det går an å få nye og gode kollegaer, spennende oppgaver og en jobb som eg kan trives med. Men det kommer til å koste, mye. Og sånn som situasjonen e no så tror eg ikkje at eg har det det koster til overs. Akkurat no føler eg at eg har mer enn nok med å eksistere. Føler meg liten og unyttig. Lite verdsatt. Urettferdig behandlet, Respektløst behandlet.

Alt dette e ikkje bra for en som allerede e psykisk syk, som faktisk har en alvorlig psykisk sykdom. Eg e redd dette kan være farlig rett og slett. At det e dette som gjør at eg kommer til å falle utenfor samfunnet. At eg ikkje klarer å komme meg tilbake igjen der eg va etter dette.

Ja, eg har gode støttespillere rundt meg og ja, eg e ressurssterk. Men akkurat no så kjennes det ikkje sånn ut. Akkurat no kjennes det ut som om eg holder på å synke ned i avgrunnen igjen. Og der vil eg ikkje være. Der har eg vært før og det e et lite trivelig sted å være.

Eg ser at andre rundt meg sliter, normale friske mennesker. Og då får eg lyst til å være sterk for dem, det e jo det alle e vant til. At eg e sterk, tøff, flink, løsningorientert og ikkje godtar urettferdighet. Det e jo det eg e vant til og. Men kordan skal eg klare å være sterk for nokken andre når eg ikkje tror eg klarer det for meg sjøl en gang. Eg vet faktisk ikkje om eg kan klare å finne de kreftene og kampviljen eg trenger inni meg lenger, for eg føler meg helt tom. Helt tom for alt. Men mest av alt føler eg meg redd.

Legen sykemeldte meg i 4 uker på bakgrunn av det jeg fortalte og pga hensynet til min psykiske helse. Er ikke barebare å leve med diagnosen bipolar 2 og den stadige og overhengende faren for å synke ned i depresjonen. De første par ukene tilbrakte jeg mye tid i sengen, sovende eller bare liggende der uten å orke å tenke på noen ting. Den dårlig samvittigheten overfor samboer og ungene klkgnagde på meg, samtidig hadde jeg ikke overskudd til å ta meg nær av den på en måte. Tok meg sammen innimellom og spiste middag med resten av familien og tilbrakte det lille jeg hadde av tid med energi og overskudd sammen med ungene. Alt ansvar for alt hjemme ble lagt på samboeren min, noe som ikke føltes spesielt godt det heller.

Sakte, men sikkert kjempet jeg meg tilbake til meg selv igjen, vekk fra avgrunnen og alt det negative. Jeg bestemte meg for at en enkeltperson ikke skulle få avgjøre resten av livet mitt, at hans personlige mening om meg skulle få avgjøre hele jobbkarrieren min. Heldigvis hadde jeg støtte fra både familie, venner og kollegaer, som så helheten jeg ikke så. Og som så at jeg faktisk hadde en fremtid foran meg og var/er dyktig i det jeg gjør. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og da bedriften ble klar over det så skjønte de plutselig at de ikke hadde noen sterk sak likevel. Det gikk nok sakte, men sikkert opp for dem at jeg ikke var en push-over, at jeg til tross for svakheten min, bipolariteten, var en sterk person. For jeg er sikker på at det har vært en medvirkende faktor, bipolariteten. Jeg har nok vært et "lett offer" pga den. Fordommene om at psykisk syke er svake mennesker som ikke tør gjøre motstand - men der tok de feil gitt. Jeg har pga alt jeg har vært gjennom psykisk lært masse om meg selv og mine styrker og svakheter mentalt. Jeg vet når nok er nok og jeg trenger en pause, og jeg vet at jeg kan kjempe når jeg må. Mulig jeg bruker mye krefter på det, mer enn "normale friske" mennesker, men jeg klarer det jeg også.

Det som så skjedde var at jeg fikk et jobbtilbud fra en annen avdeling i bedriften, i en avdeling som jeg har jobbet i tidligere. Fra en som tidligere har vært både kollega og sjef for meg. Han mente at jeg passet perfekt i stillingen pga min erfaring og kompetanse. Akkurat den samme erfaringen og kompetansen som jeg tidligere hadde fått beskjed om var ubrukelig i bedriften, uansett avdeling. Jeg hoppet på sjansen og sa ja, og angrer ikke et sekund. Nå har jeg offisielt vært i ny stilling i en uke og jeg er nedlesset i arbeid, som jeg får nettopp pga fartstiden min i bedriften og kompetansen min. Og aller best, jeg stortrives med den nye rollen. The only way is up!