August fløy avgårde
full i ferieturer hist og pist, og med masse klesvask mellom turene. Hytteturer i øsende pøsende regn her på
Vestlandet, en liten tur i Mikkelparken og langweekend i London. Sistnevnte i
strålende sommervær, omtrent det eneste vi har sett til det de siste 2
månedene. Midt oppi alt det hektiske så ble det oppstart og innkjøring på ny
medisin, og den kombinasjonen kan jeg med hånden på hjertet ikke anbefale i det
hele tatt.
Som alltid med ny
medisin så vil det dukke opp bivirkninger, og det kjedelige er at de dukker opp
med en gang mens en eventuell effekt av medisinen kan ta uker for merke noe
til. Og det har virkelig vært bivirkningsbonanza denne gangen. Den mest
spesielle er hetetokter, ikke det artigste midt inne på Hamleys i London der
det var sikkert nærmere 35 grader og stappfullt med folk. Trodde seriøst jeg
skulle renne vekk der en stund. Det positive er at min vanlig bivirkning, uro
og de dirrende beina, ikke har dukket opp denne gangen, noe jeg tror er første
gang noensinne.
Når hjernen og
kroppen bombarderes med inntrykk og påkjenninger og begynner å rope stopp, så
bør man jo høre etter. Men sta som jeg er, så bet jeg tennene sammen og lot
bivirkninger være bivirkninger og smerter være smerter og durte på. Et par
ganger i London tenkte jeg faktisk tanken: "hva om jeg bare besvimer litt
nå, da får jeg i alle fall slappet av et par minutter." Men akkurat det
var jo ikke særlig aktuelt så det ble med tanken. Beskjeden om å roe ned ble
stadig mer intens, men fortsatt hørte jeg ikke etter. 9 av 10 ganger straffer
det seg å gjøre nettopp det, ignorere signalene, men av og til så går det å
presse seg over grensen en stund dersom man så klarer å roe ned igjen uten
konsekvenser. Og jeg trodde jeg var heldig og at denne gangen skulle være den
ettertraktede 1 av 10. Så feil kan man ta.
Etter 4 uker med
"hardkjør", så var hverdagen tilbake; 3 barn på skole, 1 i barnehage
og oss to voksne fulltid på jobb. Hektisk ja, men med planlegging og rutiner
går det fint. Det som ikke ble lagt inn i noen plan var opptrapping av medisin,
etter avtale med psykiater uken før. Eller det gikk i alle fall ikke som jeg
hadde planlagt at det skulle gå. La meg en kveld i den tro at jeg skulle stå opp dagen
etter og følge minsten på dag to i barnehagen, men endte opp med å bli liggende
i sengen i 2 dager i mørket uten lys og lyd og hadde mer enn nok med å puste
innimellom. Alt gjorde vondt. Hjernen kjentes ut som om den skulle presse seg
gjennom fjeset. Lys og lyder som glødende grillspyd stukket inn i øyne og ører.
Muskler og ledd hadde fullstendig tatt kvelden og gjorde at det å bevege seg
var helt grusomt. Konsekvensen av å ikke lytte til hjernen, den gode delen av
hjernen som vi liker og pleier å høre på, når den prøver å være hyggelig og si
fra om at nå bør man ta det litt med ro. Alle alarmsystemer hadde gått, og alle
nødressurser var brukt opp; reservetank, nødaggregat, reservebatteri - alt var
tomt og flatt og ubrukelig.
Så neste gang, da
skal jeg høre etter når hjernen roper……..tror jeg.
onsdag 31. august 2016
Når man ikke hører etter
Etiketter:
bipolar,
bipolar2,
ferie,
folkeopplysning,
medisin,
psykisk sykdom,
usynlig sykdom,
åpenhet
onsdag 3. august 2016
Bipolar og mamma
Å være mamma til
fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er
gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige
tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra
nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så
befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør
at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å
svare på.
Da jeg fikk
diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være
åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon
og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte
også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år.
Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis
etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid
befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de
forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.
Da jeg fikk
diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie;
oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg
bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket
"bølgene til mamma" født.
I begynnelsen
forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle
er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger.
Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og
litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var
større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere
enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene;
store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint.
Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere
eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.
Forklaringen har
levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de
fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det
meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med
bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma
iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent.
De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig
forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser
du lettere ut mamma.
Det jeg syns er
verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er
nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde
temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med
bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er
noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også
vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i
dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har
vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og
orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.
Etiketter:
barn,
bipolar,
bipolar2,
depresjon,
folkeopplysning,
hverdagsliv,
medisin,
psykisk sykdom,
tanker,
usynlig sykdom,
åpenhet
Abonner på:
Innlegg (Atom)