Så var man nedbemannet igjen......

I går ble det endelig klart hvor mange som blir nedbemannet her på jobben, etter å ha ventet på tallet siden november da vi skjønte at da var det noe på gang igjen. Siden da har det vært den store snakkisen, og nå disse to ukene etter nyttår har det vært det eneste samtaleemnet omtrent. Spekulasjonene og ryktene har vært mange og veldig få har følt at jobben deres er trygg sett i lys av hvordan prosessen har blitt gjennomført ved de foregående rundene med nedbemanning. Jeg fikk jo oppsigelse i forrige runde i april i fjor og det var mildt sagt ingen hyggelig opplevelse, men da ordnet det seg heldigvis med ny jobb i en annen avdeling. En jobb jeg har trivdes godt i til tross for at stemningen generelt her på huset har vært heller laber. Siden jeg nå jobber med et effektiviserings- og forbedringsprosjekt har jeg tenkt at den stillingen kanskje er et "trygt" sted å være ved en eventuell ny runde med nedbemanning, i kombinasjon med ansiennitet i bedriften.

Så feil kan man ta. I går fikk jeg nok en gang dette berømte "brevet" i hånden og er innkalt til drøftelsesmøte i neste uke. Jeg sa i forkant at jeg var 97% sikker på at jeg fikk brev og trodde jeg var mentalt forberedt på det, men det kjentes like jævlig denne gangen. Kanskje mye på grunn av konsekvensene det fikk psykisk sist og tanken på å gå gjennom det igjen er litt skremmende. Forhåpentligvis så er jeg bedre mentalt rustet denne gangen, men jeg kommer til å prioritere egen psykisk helse foran alt nå i perioden fremover. Det er det viktigste, og jobbskuten får seile litt sin egen sjø dersom det blir nødvendig.

Så da er det "bare" å finne frem hanskene og gjøre seg klar for enda noen runder i ringen.

Etter sykdom kommer smil og glede?

Med sykdom i huset nærmest kontinuerlig de siste 7 ukene, så burde jeg i teorien være helt gåen. Men heldigvis så har psyken holdt seg fin disse ukene til tross for alle humpene i veien.

Først ute var jeg som en dag i slutten av oktober rett og slett var tom; tom for energi, tom for overskudd, tom for det meste. De foregående ukene var søvnen mer eller mindre fraværende, med et snitt på 2-3 timer pr natt.  Humøret og formen blir selvfølgelig deretter, men det er jo ganske så normalt. Skulle det henges opp en maskin med klær så satt jeg på gulvet på vaskerommet så lenge som mulig og da jeg endelig var ferdig så satt jeg meg ned igjen og gren en skvett. Sånn var det med alt de første par ukene; ukeshandling = 2 timer liggende på sofaen etterpå, husarbeid = uaktuelt, så det har jeg outsourcet (verdens beste avgjørelse).

Og da jeg trodde at ting skulle bedre seg, så BANG! Sykdom, i alle slags varianter føles det som. Det begynte med forkjølelse og feber på minstemann som selvfølgelig smittet meg og deretter har det gått slag i slag omtrent. Vi har vært innom øyebetennelse, omgangssyke (2 ganger), nærmest kontinuerlig forkjølelse og feber og ikke minst influensa. Nå er det 5 uker siden jeg ble syk og fortsatt hangler jeg. Hoster som om jeg skulle ha både tuberkulose, kikhoste og falsk krupp på en gang. Festlig ute blant andre; folk snur seg etter meg og lurer nok på om lungene er på vei ut.

Men så det positive - den mentale helsen er fin. Føler meg normal, så normal som jeg kan føle meg i all fall. Ikke negative, mørke og destruktive tanker, men heller en deilig lyshet og glede i hverdagen. Etter mange måneder med tull og mentalt kluss så kjennes det fantastisk. Nå må bare kroppen snart spille på lag så blir alt berre lækkert til jul.

Bak fasaden

At livet ikke alltid er så rosenrødt som vi liker å fremstille det er vel ingen hemmelighet for de fleste. Kun et fåtall av mine venner på Facebook f.eks poster bilder eller historier som ikke er suksesser eller såkalte Kodak-moments, som vi sa før i gamle dager. De mest suksessfulle bloggerne og kjendisene her i landet fremstår også som vellykkete. Ja, de skriver og forteller gjerne om vanskelig ting de har vært gjennom, men da som en historie om suksess for det er noe de har kommet seg gjennom og står nå seirende på andre siden av.

Utad har jeg nok alltid hatt en såkalt vellykket fasade, for det å innrømme egen uperfekthet kan være vanskelig. Bak fasaden har det foregått en hel masse som bare noen få har visst om, og i noen tilfeller ingen andre enn meg selv.

Som liten og skoleflink, som det het den gangen, var alt fint, flott og perfekt. De gode karakterene kom seilende på en fjøl og tilbakemeldinger på foreldremøter var alltid av den positive sorten. For meg var virkeligheten litt annerledes. Ja, de gode karakterene kom lett, men med dem fulgte misunnelse og sarkastiske kommentarer fra de andre. Utad latet jeg som om jeg ikke brydde meg, men på innsiden sved disse kommentarene et merke som er der fortsatt. Jeg prøvde å bli mindre flink, men det gikk ikke. Hukommelsen min var, og er fortsatt, god og dermed husket jeg det som ble lest eller fortalt og kunne enkelt hente frem informasjonen når det trengtes. Jeg sluttet å rekke opp hånden i timen, for å ikke virke som en flinking med alle svarene, og på prøver svarte jeg kun på den spesifikke tingen det ble spurt etter. Ikke så mye som en bi-setning ekstra, selvom jeg kunne masse om emnet.

I studietiden sank jeg ned i en dyp og alvorlig depresjon, med stadige tanker om å gi slipp på alt og bare forsvinne. Likevel gikk jeg på forelesninger de fleste dagene, noen dager var det derimot umulig å komme seg ut av sengen. Jeg gikk og satt i forelesningssalen sammen med medstudentene mine og følte meg som verdens ensomste og minst vellykkede menneske. Å være der, dag ut og dag inn, blant alle andre som virket lykkelige og glade, som smilte og lo og skapte nye vennskap og en minnerik studietid, var rett og slett tortur. For meg ble det å fullføre eneste mål sånn at jeg kom meg vekk derfra. Karakterene ble så som så, men at jeg klarte det forstår jeg ikke helt den dag i dag.

Jobben i Nordsjøen som jeg var så heldig å få etter studiene var virkelig verdens beste, i all fall i teorien. Jeg fikk lov til å både være teoretisk og praktisk, og ikke minst lære masse nytt. Baksiden var at miljøet var veldig mannsdominert på den tiden og at hersketeknikker var veldig utbredt. Jeg fikk stadig oppleve at jeg ikke ble tatt alvorlig i jobben min pga kjønn og alder. I ett tilfelle ble jeg til og med kjeftet huden full og sammenlignet med vedkommendes udugelige tenåringsdatter pga en feil som noen andre hadde gjort. Etterhvert utviklet jeg angst for jobben, og etter stadige angstanfall både offshore og hjemme før avreise så var jeg nødt til å slutte.

I løpet av de siste årene har mye av livet mitt vært preget av panikkangst, generell angst og depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har behøvd hjelp av mamma for å komme meg ut av et panikkangstanfall. I en periode kom de som kastet på meg i tide og utide, og ved et tilfelle endte jeg på Haukeland i ambulanse fordi ingen skjønte hva som var galt.

Nå går det relativt bra sånn psykisk sett. Diagnose og medisin gjør sitt, og jeg er mer bevisst på min egen psykiske helse. Men at det går relativt bra betyr ikke at alt er regnbuefargete enhjørninger og solskinn dag ut og dag inn. At det går bra for meg vil si at ca 70% av tiden er ok; at jeg i store deler av tilværelsen klarer å glede meg over små og store ting og at jeg føler meg normal. De resterende 30% prøver jeg så godt jeg kan å minimere, men innimellom får mørket, tomheten, apatien, slitenheten, tankekjøret og maktesløsheten overtaket. Det er de dagene det å stå opp er vanskelig. Det å komme seg på jobb er vanskelig. Ikke snu på veien dit er vanskelig. Å sitte "på utstilling" i åpent kontorlandskap er vanskelig. Å gå i kantinen for å kjøpe mat er vanskelig. Å gå fra plassen min innerst i kroken og til kjøkkenet eller på do er vanskelig, for tenk om jeg treffer på noen som vil snakke med meg. For det å snakke med andre er vanskelig. Å forholde seg til andres problemer og frustrasjoner er vanskelig. Å konsentrere seg i mer enn 5 min er vanskelig. Å innrømme at disse tingene er vanskelig er vanskelig.

Så hvorfor velger jeg da å vise hva som er bak fasaden, hvorfor ikke bare la andre tro at alt er fint og flott? Hvorfor velger jeg å utlevere meg på mitt svakeste og være brutalt ærlig om hvordan tilværelsen kan være som psykisk syk? Årsaken er todelt. På den ene siden syns jeg det er synd at psykisk sykdom skal være så forbundet med skam, fordommer og stigmatisering. Det hjelper ingen, verken de som sliter eller de som er rundt. Åpenhet knuser myter og det vil jeg bidra til. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste menneske med å være åpen så er det verdt det. Og kan jeg åpne noen øyner som tidligere har vært skyggelagt av myter og fordommer, så er det også verdt det.

På den andre siden så er det fordi at jeg personlig er lei, jeg er rett og slett drittlei. Lei av å føle at jeg må lyge når noen spør om det går bra. Lei av å måtte være blid og imøtekommende når det eneste jeg har lyst til er å fortelle folk en sannhet eller tre. Lei av å oppleve at de sterkeste blant oss, de som lever med demonene sine hver dag og mestrer, må leve i skjul og skam. Lei av at kjendiser står frem og sier at de har vært deprimerte, men at de selvfølgelig har klart å overvinne det. For det er jo bare å ta seg sammen. Jeg er lei av å ta meg sammen, lei av at andre mener jeg bør ta meg sammen og lei av alle de som er av den oppfatningen av at psykisk syke er late, svake mennesker som ikke evner å ta seg sammen og get over it. Lei av å måtte ta medisiner som gir haugevis med drittbivirkninger, men som jeg vet at jeg ikke klarer meg uten.

Men mest av alt er jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor ungene mine, samboeren min, eks-mannen min, mamma, pappa, broren min, venner og kollegaer. Dårlig samvittighet fordi det er alle de som må holde ut de dårlige dagene, det er de ting går utover når hodet snurrer for fort og ingenting stemmer. Når jeg er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig arbeidstaker, dårlig venn og dårlig datter, som ikke klarer å gi, men bare sluker energi istedenfor. Så tusentusentusen takk til dere som holder ut. Uten dere ville det ikke vært noe meg.

Hva er egentlig perfekt?

Bloggeren Antisupermamma har et gratis minikurs i hvordan være uperfekt og stolt av det. Nysgjerrig som jeg er så har jeg meldt meg på kurset som består av diverse videoer som kommer via mail. Første video slutter med spørsmålet: Hva er perfekt for deg? Og dette har jeg grublet litt på i det siste.

Ser man på meg og mitt liv utenfra, uten å kjenne til min diagnose som bipolar2 og alt det medfører, så tror jeg mange vil påstå at jeg fremstår som relativt perfekt hvis man skal gå etter standarden som samfunnet har lagt opp til. Som liten var jeg det de da kalte skoleflink, men som i dag har fått karakteristikken høyt presterende eller evnerik om du vil. Jeg surfet gjennom skolen uten å måtte anstrenge meg noe særlig. På fritiden spilte jeg håndball på et av de beste lagene i regionen, selvom jeg var langt fra å være den beste der.

Etter videregående gikk veien videre til høyskole og ingeniørutdanning. Dette førte til jobb i Nordsjøen som jo blir sett på som ekstremt lukrativt. Samtidig traff jeg han som jeg giftet meg med og fikk 3 flotte barn sammen med. De to første var tvillingjenter, men også det ble taklet med glans. Vi bygde hus sammen og var sett på som "et perfekt par". Likevel endte vi opp med å gå hver vår vei til slutt, men også det ble gjort på en vellykket måte. Og vi er fortsatt gode venner og samarbeider veldig bra som foreldre. Jobbmessig har det gått bra også; ingeniør og etterhvert assisterende prosjektleder i oljebransjen. Hvor alle piler pekte til himmels lenge.

Jeg var så heldig å treffe en ny, fin mann som jeg nå bor sammen med, og som jeg har fått et barn til med. Alle 4 ungene er veloppdragne og de tre eldste er flinke på skolen. De hjelper til hjemme og viser både omsorg og empati for andre. Alt i alt så må dette være det perfekte Facebook-livet som alle trakter etter, eller?

Men nå er det jo sånn at medaljen ofte har en bakside, og den baksiden viser man som regel ikke frem på f.eks Facebook, Instagram eller overfor kollegaer og bekjente. For gud forby hvis noen skulle få nyss i det faktum at den perfekte fasaden er full i sprekker som holdes sammen av hurtiglim, teip og tyggis. Kjappe reparasjoner som er malt flott over i årets trendfarge.

Og det er her at jeg har kommet til den erkjennelsen at perfekt finnes ikke. Ingen er perfekte, alle har et eller annet bak den fasaden de viser til oss andre. Et eller annet de ikke vil at andre skal vite om sånn at de fremstår som uperfekte. Jeg har jo tatt skrittet og fjernet det meste av fasaden min med å være brutalt åpen og ærlig om min psykiske helse og de problemene den medfører. For de fleste av oss, ja egentlig alle, er uperfekte. For som Antisupermamma sier: "perfekt er bare en illusjon". Og det er jeg helt enig i.

En god dag for meg, en "perfekt" dag, er en dag hvor jeg har mestret. Jeg har taklet livets mange utfordringer; alt fra trassig og sint 1-åring, irriterende kollegaer, kø på butikken og mat utover hele gulvet under spisebordet til kos med grove vafler til kveld, lesestund med mellomste før leggetid og litt husarbeid. I tillegg har jeg vært innom mørke og deprimerende tanker, men klart å takle dem også uten å la de få overtaket.

Det at hus og heim sjelden står på halv åtte her hos meg, at de fleste ting har sin faste plass og at rutiner er en stor del av hverdagen, er ikke et forsøk på å oppnå det perfekte. For meg er struktur og orden helt nødvendig for at hverdagen og hodet mitt skal fungere skikkelig. Planlegging og forutsigbarhet er alfa og omega, så får det heller irritere de rundt meg at det 95% av tiden er rent og ryddig, og at klærne i skapet har brettekanter.

Plutselig en dag.......

Positivitet. Glede. Tilfredshet. Lykke.  Alle slike gode og varme følelser har vært fraværende en god stund. Tidvis har det vært små glimt, men i det store og det hele har det meste vært grått, tomt og meningsløst. Men så plutselig en dag oppdager man at de små glimtene har blitt til flere, og så enda flere. Og alt egentlig uten at man har lagt merke til det. Selv om det er nettopp det man har jobbet mot og ønsket så inderlig, så har det virket så altfor uoverkommelig. At alt det grå har vært for stort og dominerende. Men så, sakte, men sikkert har det faktisk gått den veien likevel. I begynnelsen helt umerkelig; helt til man kommer sånn cirka midt på. Akkurat på vippepunktet der ingen av sidene vinner, da legger man kanskje merke til det. At det slipper inn mer lys, mer farger og at flere av tankene man har faktisk er på den rette siden. Lyse, varme, gode tanker.

Når man har nådd det punktet, så skjer det noe. Noe man på det svarteste og mørkeste ikke hadde troen på kom til å skje, at det blir flere gode tanker enn triste, tomme og negative tanker. Man klarer å glede seg over at solen varmer huden en fin høstdag det egentlig skulle sprutregnet. Man oppdager plutselig at man smiler for seg selv uten noen som helst grunn. Når noen spør hvordan det går, så klarer man å svare uten å få klump både i magen og følelsene. Og det aller beste; det aller beste er at når man har vippet over det punktet der i midten, så blir det enda litt bedre. For gode tanker avler gode tanker og følelser, på samme måte som mørket gir næring til seg selv. Nå er det ikke sagt at alt heretter kommer til å bli rosa skyer, sukkerspinn og regnbuefargete enhjørninger, for innimellom kommer det garantert dårligere dager også. Men når man er på den rette siden så er det nettopp det som er så fint; det kommer dårlige dager. Dager. Ikke uker. Ikke måneder. Men dager, og det er til å leve med. Tanken på at det er kortvarig gjør det enklere å takle, og troen på fremtiden, positiviteten, gleden, solskinnsdagene og alt det fine forsvinner ikke ned i mørket. Det forblir der det skal være og venter tålmodig der bak hjørnet av den dårlige dagen til det er på tide å komme frem igjen.

Bipolar og mamma

Å være mamma til fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å svare på.

Da jeg fikk diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år. Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.

Da jeg fikk diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie; oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket "bølgene til mamma" født.

I begynnelsen forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger. Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene; store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.

Forklaringen har levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent. De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser du lettere ut mamma.

Det jeg syns er verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.

Ferietanker

To små dager igjen på jobb og så er det 4 uker med ferie. De aller aller fleste av oss gleder seg til ferien, med rolige dager uten jobbstress og kvalitetstid med familien. Noen gruer seg litt til all den kvalitetstiden med familien, kanskje spesielt hvis man er småbarnsfamilie, med barn som må underholdes fra tidlig morgen til sen kveld. Da trenger man nesten litt ferie etter ferien for å hente seg inn igjen. Jeg personlig både gleder og gruer meg til ferien i år.

Jeg gleder meg til ferien fordi vi ikke har noen store og krevende planer; litt hytteferie her og der og en liten tur til Mikkelparken er det eneste som står på agendaen. Og hvis ungene tror at det blir underholdning fra tidlig til seint, så må de tro om igjen. De overlever fint å kjede seg litt også innimellom, og å måtte bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Da jeg var liten var det hytteferie hver sommer, som regel med en ukes tur et annet sted innimellom; bilferie til Danmark eller Sørlandet. Vii ble ikke underholdt hele døgnet, men vi ble jo ikke overlatt helt til oss selv heller. Det var kanskje litt bedre tid enn vanlig til å spise frokost sammen, spille et spill sammen hvis været var dårlig, som det jo var ofte her på Vestlandet, eller bade og være sammen ved vannet i nærheten av hytten. Men vi måtte finne på ting selv også, og dette var jo før i-ditt og i-datt-tiden dukket opp med alle dagens teknologiske dingsebomser. Shit - jeg begynner å bli gammel når jeg kommer med sånne utsagn. Uansett, vi lekte i skogen, lagde pil og bue, demninger i elven, Playmo i hagen, badminton, ja rett og slett underholdt oss selv mye av tiden. Som søsken flest benyttet vi tiden til å krangle og sloss også, men det er en del av gamet.

Så ferietid for meg er en tid for avslapning og gode minner, en tid for lange frokoster og seine middager ute ved grillen (vi får selvfølgelig nydelig sommervær hele tiden - bestillingen er lagt inn). Det er en tid for å ta seg litt ekstra tid til å spille et spill, lære ungene å lage demning i elven og vise dem alle de lure triksene vi fant ut av i gamle dager. Sove i telt i hagen er en høydare, det er campingplass med 7 stjerner det. Alt sånt som man ikke har tid til i hverdagen der man skal rekke alle aktiviteter etter jobb, skole og barnehage, klare å presse inn litt middag og ikke minst litt kvalitetstid før det er leggetid for ungene. Og travle helger der alt det man ikke har sjanse til å rekke i uken, må presses inn og få merkelappen kvalitetstid, og dokumenteres på Facebook som lykkelig og perfekt familieliv. No disrespect - gjør akkurat det samme selv som alle andre, så jeg er ikke et fnugg bedre.

Men ferien er også en tid der rutiner og struktur i hverdagen blir visket ut. Man står opp senere for man har ingenting å rekke, leggetiden blir forskjøvet for det er jo tross alt ferie og alt av de vanlige ettermiddagsaktivitetene har tatt sommerferie frem til skolestart i august. Og for å være helt ærlig så gruer jeg meg litt til den biten; mangel på struktur, orden, rutiner og forutsigbarhet. En av hoved-mestringsstrategiene for en med bipolaritet er struktur i hverdagen; faste tider man står opp på og legger seg, regelmessige måltider, rett og slett en forutsigbarhet i hverdagen hvor stressfaktorer blir forsøkt redusert så godt det lar seg gjøre. Plutselige endringer i planer og mangel på struktur kan trigge episoder hos mange, og midt i ferietiden der man har vanskeligere for å trekke seg unna er det noe man virkelig vil unngå. Derfor gruer jeg meg litt, vet ikke om det er helt stuerent å si det, men det er jo sant. Gleder meg til å være med ungene og samboer og resten av familien og venner, men faren for mangel på struktur gjør meg litt usikker.

Mestringsstrategien for å få det til å fungere må bli å lage seg ferierutiner og en slags struktur for hverdagen likevel. Prøve så godt det lar seg gjøre å ha faste leggetider, selv om de blir annerledes og senere enn i hverdagen. Prøve å planlegge aktiviteter litt i forkant, sånn at hu mor klarer å bearbeide det som skal skje. Og det viktigste må være å være åpen med de rundt om at nå trenger jeg litt alenetid for å hente meg inn igjen; kanskje bare en liten halvtime alene, enten en gåtur, en liten lur eller en nødvendig tur på butikken så lenge den foregår alene. Men selv om ferien helt sikkert blir fin og full av gode minner, så innrømmer jeg at jeg ser litt frem til hverdagen begynner igjen i august.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Ryddomani eller hypomani?

Denne helgen har virkelig stått i hypomaniens tegn, og da med utslag som ryddomani. Sambo stakkar har prøvd å henge med så godt han har kunnet i svingene, for her har det gått unna.

Begynte så smått i forrige uke, med et par skuffer i mitt klesskap, men i helgen har det tatt helt av. Alt av skuffer og hengeklær i vårt klesskap har fått en gjennomgang, og en streng en. Ikke mye i bruk - gi vekk! For lite - gi vekk! Ødelagt eller utslitt - kast! Bare i vårt skap ble det en halv sekk med ting som må kastes og 5 sekker med klær som skal gis vekk. Noe går til venninner som får forsyne seg med det de vil og resten puttes i en Uff-container.

Men før resten av ryddomanien kunne få slå seg løs måtte vi en tur på Ikea for å kjøpe inn litt diverse utstyr til ryddingen; nye bokser til leker, noen nye bosspann, lyspærer etc. Så lørdag ble formiddagen benyttet der, med full effektivitet selvfølgelig. Vi var ikke der for å dille og kose oss, her var det en plan og et tidsskjema og holde.

Vel hjemme, måtte minsten ha seg en hvil. Jeg prøvde å få roet ned kroppen også, men det var nytteløst. Lå bare og ventet på at minsten skulle våkne sånn at jeg kunne få satt i gang med ryddingen. Dagens plan var todelt; gutteavdelingen og skrekkens hylle i boden/vaskerommet.

Gutteavdelingen besto først i å sortere lekene de to guttene har på stuen; fjerne det som de var vokst fra og fordele det i diverse gi vekk/ta vare på-soner. Kaste det som var ødelagt, og ikke minst alt småstæsjet som alltid kommer med hjem fra McDonalds. Når det var gjort, så var det bare å ta med seg det som nå var forvist fra stuen ned på rommet til mellomste. Han sover der, og minsten med oss, men nå måtte leker for begge to få plass der inne. Leker hist og pist i hele huset til minsten fungerte ikke, ble bare kaos; ikke minst oppe i hodet mitt. På rommet er det en sånn stor Expedit-hylle fra Ikea, og der bestemte jeg at minsten skulle få de to nederste nivåene også skulle mellomste få regjere på resten av rommet. Lekekasser, skuffer og skap ble tømt og sortert slik at f.eks duplokassen kun besto av duplo og ikke alt annet mellom himmel og jord som en ett-åring garantert putter i munnen. Igjen ble alt som var ødelagt kastet og alt fra McD gikk samme veien. Resultatet ble overveldende. Nå mangler bare litt merking av kasser, hyller, skuffer og skap så er det klar for innrykk av lekende barn. Som nå er nødt til å rydde etter seg med det systemet det er per dags dato på det rommet.

Neste prosjekt var litt mer fryktinngytende - skrekkens hylle. Hyllen der absolutt alt mellom himmel og jord har blitt puttet inn i, alle hyllene var fylt til randen av alskens greier; symaskin, oppbevaringsposer, fargeblyanter, stearinlys, telys, pledd, piknikteppe, hobbysaker, fremkalte bilder som venter på album, gamle skolepapirer fra jentene og vaskemidler. Litt for enhver smak med andre ord. Begynte med å fjerne alt av pledd, tepper etc som kunne gis vekk til Uff, ble nesten en sekk bare det. Det som hadde bostedsadresse et annet sted i huset ble samlet sammen for transport til egnet sted etterpå, og til slutt samlet jeg alt av papirer og plasserte det i stuen på salongbordet. Som mildt sagt ble helt fullt. Mesteparten endte i en bossekk, men det som var verdt å ta vare på fikk en fin plass i en ny boks som skal få stå i hyllen. Prosjektet er vel 2/3 ferdig, håper å få gjort resten i dag. Og det skal bli deilig, for den hyllen har irritert meg lenge.

Som de sier, aldri så galt at det ikke er godt for noe. Noen ganger kan det være en velsignelse å være bipolar og få utnytte hypomanien til det positive.

Fra bunn til topp

Bipolar er jo å svinge mellom to poler; den tunge og mørke depressive siden og den høye og energiske maniske siden. Bipolar2 fører ikke til mani, men det som kalles hypomani, som egentlig er mye det samme, men intensiteten er noe lavere bl.a. 

Nå har jeg vært i mixed phase siden jeg sluttet på medisinene mine i mai, og det har definitivt vært svingninger i løpet av den tiden. Typisk for bipolar2 er at det er den despressive fasen som er mest fremtredende og sånn har det vært for meg også disse månedene. Det har vært flest tunge dager, en god del "normale" dager og noen dager der jeg har merket at det har svingt litt mer mot toppen. Elsker sånne dager; ting flyter, jeg blir mindre innadvent, effektiviteten øker, konsentrasjonen er på topp. Alt er egentlig helt supert. Det er det jeg vil kalle mild hypomani og noe jeg har hatt så lenge jeg kan huske.

For 3 år siden hadde jeg en lang periode der svingningene lå i det hypomane sjiktet hele tiden, fra mai til oktober. Snakk om supereffektive måneder, svingte mest mellom moderat og mild hypomani så jeg følte aldri at jeg mistet kontrollen på noen måte. Ble slitsomt etterhvert for søvnbehovet er tilnærmet fraværende, kroppen går av seg selv. Men den trenger jo søvn og hvile for å restituere seg, og det blir det lite av innimellom 150% jobb, trening, barn og husarbeid. Så egentlig var det ganske deilig da ting endelig avtok og gikk tilbake til normalen. Og det gjorde det fordi jeg da hadde kommet meg til psykiater, fått stilt diagnosen og begynt på medisin. 

Men i dag, har det virkelig vært en oppoverbølge som jeg og ungene kaller det. Vi snakker "Deadliest Catch" og 13 m høye bølger i Beringhavet. Kroppen og hodet har vært helt ukontrollerbare omtrent. Våknet kl 6, men lå og vred meg til minsten våknet kl 8. Spratt opp, og siden har jeg omtrent ikke sittet i ro. Alt har rast avgårde; kjenner omtrent at det raser adrenalin rundt i kroppen, alt smådirrer på en måte, sansene er hyperaktive og pulsen føles konstant høy. Har snakket mer eller mindre non-stop om absolutt alt, sikkert mast hull i hodet på sambo. Prøvde å ta meg en hvil med minsten i sengen for å roe ned litt; minsten sovnet og jeg lå og "vibrerte". Har holdt på de siste dagene å rydde klesskapet, så det MÅTTE gjøres ferdig i ettermiddag. Sambo var ikke like keen, men ga heldigvis etter. Sa til minsten at mamma hadde ryddomani i dag, og akkurat da var det det hypomanien slo ut som. Fikk ordnet og fikset, og lykkefølelsen var komplett. 

Måtte på butikken for å handle litt, og da måtte jeg konsentrere meg for å holde fartsgrensen. Behovet for å suse avgårde i stor fart var enormt, og i lånt BMW med god mulighet for det, så var jeg glad impulskontrollen fortsatt virket. Dette er uten tvil det høyeste jeg har vært i hypomanien noen gang. Kan ikke engang forestille meg hvordan en manisk episode fortoner seg. Kroppen vibrerer fortsatt, men jeg sitter i alle fall i ro. Skal tvinge meg til det frem til leggetid, forhåpentligvis fører det til litt mer ro i kroppen. 

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.

Radiokjendis

Ja, i dag ble jeg det, sånn helt på morgenkvisten. Riktignok veldig kortvarig og for et noe snevert publikum; de som er opp tidlig, i disse ferietider, og de som hører på P4. For hver dag kl halv syv har de innslaget 5 kjappe som handler om et dagsaktuelt tema. Og siden jeg som regel er på vei på jobb på den tiden, så pleier jeg å høre på dette. I dag var temaet Frankrike, siden det er Frankrikes nasjonaldag i dag, og inngangsspørsmålet var som følger:

Hva heter statuen som står på Liberty Island i New York som de fikk i gave av Frankrike?

Easypeasy tenkte jeg, og sendte inn en sms bare på gøy. Frankrike kan jeg jo ikke akkurat mye om, men regnet jo aldri med at det skulle bli meg som ble deltager. Man kan mildt sagt si at jeg kvapp litt da telefonen ringte, og siden klokken fremdeles ikke var blitt halv syv engang, så skjønte jeg instinktivt at det måtte være P4. En million tanker i hodet; hjelp, P4 ringer, hjelp, eg kjører jo bil, hjelp, eg vil jo ikkje på radioen, idiot, korfor meldte du deg på? Men fikk samlet meg og tok telefonen - veldig ulovlig kjørende på veien, men akkurat midt i Kolltveittunnelen fins det lite med stoppemuligheter. Takk og lov for den store plassen rett etterpå.

En hyggelig mann i andre enden lurte på både det ene og det andre, for litt small talk er det jo alltid med deltagerne. Small talk ja, som jeg jo er så glad i. Det var hvor jeg var fra, hva jeg jobbet som, hvor jeg jobbet, om jeg hadde noen hobbyer, når jeg skulle ha ferie, om jeg faktisk hadde vært i Frankrike etc. Et knippe temaer som programlederne kunne velge fra. Så sa mannen at han skulle ringe meg opp igjen om et par minutter og min første tanke var GOOGLE!!!!!! Så jeg suste gjennom det jeg fant på Wikipedia, takk og lov for speedlesingsevne og elefanthukommelse, men jeg vet jo at ofte så er spørsmålene relatert til emnet på litt diffuse måter, så her gjaldt det å være forberedt på alt.

Etter et par minutter ringte telefonen igjen, og pulsen bare spratt i været; nå var det alvor. Shit - tenk så pinlig å drite seg ut på radioen, ikke en liten lokalradio som ingen hører på, men riksdekkende P4! Men det var for sent å angre så det var bare å hive seg uti det.

Programlederne var veldig hyggelige å snakke med, og til small talk så ble det faktum at jeg hadde besøkt den franske rivieraen tema, så det gikk fint. Pju, første hinder over. Heldigvis er 5 kjappe en relativt uformell spørrekonkurranse der de liker å hjelpe deltagerne til å vinne, så pulsen sank litt og jeg stålsatte meg. Svarte jo riktig på inngangsspørsmålet selvfølgelig. Lurte et øyeblikk på om jeg skulle slenge med tilleggsopplysningen om kobberet fra Norge, men fant ut at det ville være å være en besserwisser - og sånne folk liker jeg jo ikke selv engang. (Men nok en gang viser det seg at ting bare fester seg i hodet mit, hvem har bruk for å vite sånt egentlig?)

Så var vi i gang: (tatt etter hukommelsen som var en smule preget av det faktum at dette var på riksdekkende radio)

Spørsmål 1:

Hva heter desserten som er oppkalt etter en keiser?

Dessert? Fransk dessert? Helt blankt. (merkelig det der hvor fort man egentlig tenker, hvor mange tanker man klarer å presse inn i løpet av ett sekund) Eneste jeg kom på var Créme Brûlée, men det er jo ingen keiser som heter Brûlée, og i hvertfall ikke Créme. De hørte nok at det var litt blankt, så hintet de om det var en kake, og da begynte det å demre. Når han så sa han med hånden i jakken, kom svaret dalende: Napoleonskake (og så tenkte jeg for meg selv: Dessert? Det er ikke noe dessert, det er en kake. Det var et misledende spørsmål)

Spørsmål nr 2:

Lydspor. Shit - sånt er jeg så dårlig på. Rotet rundt i hodet etter franske musikere og sanger, eneste jeg kom på var nasjonalsangen. Klippet viste seg å være gjenkjennelig, heldigvis, og hadde jeg tatt feil tror jeg at jeg hadde stått uten samboer. Noe jeg på en måte også klarte å lire av meg (heyhey -se small talk!) Lydsporet var en kjent fransk musikal sa hun, og svaret var selvfølgelig Les Miserables. Sambo hadde dødd hvis jeg hadde tatt feil av favorittmusikalen hans.

Spørsmål 3:

Nevn 3 land som Frankrike grenser til. Easypeasy - hadde jo nettopp Googlet for harde livet, kunne nevnt alle de grenset til lett som en plett, men valgte Sveits, Spania og Tyskland.

Spørsmål nr 4:

Nytt lydspor. Igjen full gjennomgang i hodet av fransk musikk, første konklusjon var at de ikke har musikk bortsett fra nasjonalsangen. Ble plutselig  veldig opphengt i den av en eller annen merkelig grunn. Men nei, det var ingen nasjonalsang, det var den kjente franske lille damen som synger så rart.

Hørte det med en gang, men navnet var helt vekke. Hintet var at det var en liten spurv. Ja, hun lille damen!!!!! Hodet raste; hun som Herborg Kråkevik spilte, damen som alltid er avbildet i svart-hvitt. All mulig informasjon suste rundt i hodet, men navnet? Helt vekke! Krise! Kan jo ikke svare feil på det, vet jo svaret ja. Så hvisket han i bakgrunnen EEEEEdddiiii…..og der pang! Hjernen våknet: Piaf selvfølgelig. Og Piaf betyr visst spurv ifølge damen på radioen, glemmer nok ikke det med det første nei.

Spørsmål nr 5: (følte at selvtilliten økte, dette gikk jo på et vis. Bare et lite spørsmål fra å vinne -og konkurranseinstinktet mitt er jo glad i å vinne)

Hva heter togstrekningen som går fra Paris til et eller annet sted i Romania? Agatha Christie har skrevet en kjent bokserie om en detektiv som heter Poirot hvor handlingen er derfra? (jada, jada, vet alt det der, men igjen var navnet heeeeelt vekke. Takk og lov for at de liker å hjelpe deltagerne, så litt ooooo-ing fra programlederne og vips så var svaret der. Orientekspressen. (Merkelig navn egentlig, for den gikk da strengt tatt ikke til Orienten fra Paris. Orienten er jo lenger vekk enn Romania, i mitt hode i alle fall. Tror jeg må besøke Google litt flere ganger i dag)

Og vips, der vant jeg! Midt på riksdekkende radio, på et tidspunkt på døgnet der hjernen er som sirup, noe den beviste grundig syns jeg, og hvor jeg egentlig har mer enn nok med å være våken nok til å kjøre bil og huske å puste. Så jeg er nå den lykkelige eier av en DAB-radio fra P4. Kan det bli bedre liksom? På en helt vanlig torsdag, klokken før fuglene fiser om morgenen. Vil ikke påstå at jeg imponerte meg selv med egen innsats, men who cares? Jeg vant! Og fikk ikke minst retten til å skryte om det, og heder og ære. Denne dagen må jo bare bli bra med den pang-starten.

Halmstrået mitt er tilbake

Venterommet på legevakten er et merkelig sted, i alle fall her i Bergen hvor alt er samlet til et stort venterom for absolutt alle problemer. Det er vel litt dedikerte soner, men ingenting er atskilt så alle er synlig for alle. Ingen steder å gjemme seg vekk. I går hadde jeg bare lyst til å gjemme meg, så jeg satt meg helt i et hjørne, ytterst på en benk og tenkte at her var det minst mulig folk som la merke til meg. Ikke det at det gikk an å se at noe var galt tror jeg, for så vidt meg bekjent så jeg ytterst normal ut. Det jeg i forbifarten ikke la merke til var at jeg klarte å plassere meg rett under TV-en som alle så på - smart! Da blir man usynlig da, midt i synsfeltet til hele venterommet. Forhåpentligvis var programmet på NRK så spennende at ingen la merke til meg. Noe jeg egentlig ikke tror det var for det hørtes fryktelig kjedelig ut. Hva det var aner jeg jo ikke, for som sagt jeg satt rett under og kunne ikke se en dritt.

Heldigvis tok det ikke vinter og vår før jeg ble ropt opp og fikk komme inn på et rom, tilfeldigvis samme rommet som vi var på med minsten i forrige uke da jeg måtte insistere til legen, som ikke var ferdig utdannet som lege før til neste år, at gutten var syk, og at jeg ikke gikk under kategorien hysterisk førstegangsmamma som aldri har sett feber før.

Først kom det en sykepleier, en mannlig en (florerer av mannlige sykepleiere på legevakten virker det som . Vi har jo vært der noen ganger den siste uken), og spurte hva det var som var årsaken til at jeg var kommet til dem i dag. Og hva svarer man da? At jeg holder på å miste forstanden? At noen må hjelpe meg før det rabler for meg? Svarte litt forsiktig at det var pga bipolariteten min, og da ble han litt rar og nærmest løp ut døren mens han sa at en lege kommer snart. Så der satt jeg igjen på dette sterile rommet, overlatt til mine egne tanker nok en gang. Tankene som ikke var venner med meg i går. Så jeg prøvde å fokusere på noe annet; ikke en lett oppgave når hele rommet skriker helsevesen. Men fikk tenkt over at det jammen er blitt fint på den nye legevakten, mye finere enn den gamle. Funderte litt over en stikkontakt plassert rett under en vask med et støpsel i, klarte ikke finne ut poenget med den før legen kom tassende inn. Ja, tassende, for crocs lager tasselyd og dette var doktor med crocs.

Nytt spørsmål om hva som var grunnen for besøket? Besøk er det vel strengt tatt ikke, besøk i mitt hode er en hyggelig affære. Er man på legevakten så er man ikke på besøk; det blir ikke servert kaffe og kaker der liksom. Uansett, fikk igjen stotret frem at det gjaldt denne bipolariteten min og at den ikke spilte på lag om dagen. Så der satt jeg da og prøvde og forklare ting som ikke lar seg så godt forklare til en lege som ikke var så veldig interessert i oppfatningen min av problemet, men mer av det kliniske og det medisinske. Hvilken type medisiner har du tatt? Hvor mye av hver? Hvor lenge? Når var det? Etc.etc. Heldigvis er jeg et medisinsk leksikon (som sambo kaller meg) så han fikk svar på alle spørsmålene sine, men ikke en eneste gang spurte han om hvordan jeg hadde det. Riktignok hater jeg å få det spørsmålet, men noen ganger er det faktisk på sin plass å spørre om nettopp det. Så kom det visst en viktig telefon og vips så tasset han ut igjen i crocsene sine. Og der satt jeg igjen og kjente at dette, dette er ikke hjelpen jeg trenger. Hva jeg trengte ante jeg ikke, men det der føltes bare feil. Det var definitivt ikke det jeg trengte. Men mens han var borte så hadde han tydeligvis tenkt seg litt om, og kommet til samme konklusjon, så han ba meg komme tilbake på kvelden, til en akutt-time hos psykiater som de hadde til bruk da. Det var ledig når jeg måtte ønske etter kl 18, så jeg kunne selv bestemme når. Litt desperat, grep jeg åpningen som ble gitt meg og sa at time kl 18 er supert. Så da var det bare å komme seg hjem og vente på at klokken ble psykiatertid.

Hjemme fikk jeg ryddet litt, for det roer jo hodet mitt ned, og sovet litt, før klokken ble nok til å komme seg avgårde. Mamma lurte på om hun skulle være med, men hallo? Snart 40 for svingende, på et eller annet tidspunkt må jeg klare dette selv. Og den dagen det var tydeligvis i går. Vel fremme på legevakten plasserte jeg meg litt mer strategisk i forhold til TV-en, men måtte heldigvis ikke vente lenge. Ble ropt opp og fulgte etter en sykepleier i det som føltes som en evighet i en uendelig rekke med ganger, er litt størrelse på den nye legevakten viser det seg. Kom endelig frem og møtte en dame som bare oste hyggelighet og imøtekommenhet. Hun presenterte seg, jeg presenterte meg. Men som vanlig så fikk ikke jeg med meg hva damen sa for jeg var mer opptatt av å uttale mitt eget navn riktig og tydelig nok. Blir alltid sånn i sånne presentasjoner syns jeg, man er så opptatt av at andre skal få med seg det man selv sier at man ikke evner å få med seg det de andre sier. Ikke at det spilte så stor rolle der og da, for jeg kjente med en gang at dette var riktig. Nå var jeg kommet på riktig plass og at her inne på det kontoret med de to lilla sofaene, så kom jeg til å få den hjelpen jeg trengte.

Hun spurte jo selvfølgelig hun også hvorfor jeg var der, men hun formulerte seg helt annerledes, og hadde fått et skriv med bakgrunnsinformasjon som hun hadde lest gjennom. Og jeg som suger på å formulere meg muntlig fortalte hva som var problemet. Takk og lov for bloggen egentlig, fordi jeg har skrevet her hvordan ting føles så ble det lettere å fortelle til henne. Formuleringene var allerede gjort og jeg kunne bare stjele dem og bruke dem på nytt. Hun spurte om alt mulig; medisin, bivirkninger, jobb, familie, nettverk, tidligere opplevelser, behandlinger, you name it. Og hun lyttet og tok til seg det jeg sa, stilte gjerne oppfølgingsspørsmål; verdens tydeligste tegn på at man faktisk har hørt etter. Og hun innbød til å fortelle sånn at det ble lettere å gjøre det. Hun kjente psykiateren jeg gikk til tidligere på DPS og mente at der hadde jeg virkelig gått til en som kunne sakene sine, noe jeg er helt enig i. Hun syns også det var lite smart av DPS å avslutte behandlingen min der når de gjorde det, og at avslaget ikke var noen god idé det heller. (Nå kjenner jeg at jeg er veldig politisk korrekt her, for det ble ikke formidlet sånn, menmen…)

Hun sa at hun var enig i at noe hjelp trengte jeg litt akutt, og en av de tingene var medisin, men at siden jeg alltid (med litt store bokstaver og strek under) opplevde ubehagelige og vedvarende bivirkninger burde prøve andre ting i tillegg, som f.eks gruppeterapi. Kombinasjonen lav dose medisin og noe annet ville mest sannsynlig være det beste for meg, noe jeg helt klart er tilbøyelig til å være enig i. Som kortidsplan ble vi enige i å ta lav dose av de medisinene jeg allerede har, men ikke hver eneste dag for å unngå å få bivirkningene. For jeg måtte sove, jeg sov altfor lite. Og det er jo sant, jeg sover altfor lite. Lite eller ingen søvn er jo torturmetode, og det er virkelig det det er; tortur. Man trenger søvn for å re-starte hjernen til å takle en ny dag med ny utfordringer. I lengre perspektiv mente hun at jeg burde starte med en annen type medisin, men at oppstart av sånt må følges nøye opp og det hadde jo ikke hun mulighet til å gjøre. Så hun skulle skrive nye henvisning til DPS, med utførlig forklaring, krav om prioritet og presisere at de måtte svare innen fristen på 14 dager. Jeg skulle få kopi av henvisning og hun skulle skrive at jeg skulle ha kopi av svar både via brev og sms. Og dermed var halmstrået mitt tilbake. Damen var så hyggelig og forståelsesfull at når jeg gikk så måtte jeg spørre om navnet hennes en gang til, bare for å lagre det på minnet til en annen gang skulle det være nødvendig. Hun tok seg til og med tid til å lese innlegget mitt om meltdown for jeg sa at jeg ikke klarte å forklare hvordan det opplevdes. Er så utrolig takknemlig for det.

Halmstrået mitt om at et bittelite stykke der fremme så er hjelpen jeg trenger, og at den vil komme, er heldigvis tilbake. Et litt tykkere halmstrå denne gangen kjennes det ut som, og bare det å vite at det finnes en plan hjelper. Det gir placeboeffekt nesten umiddelbart. Jeg har til og med sovet i natt, riktignok med en bitteliten dose med medisinen hun bestemte, men jeg har sovet, i flere timer. Ikke lagt våken med tusen tanker i hodet på en gang som bare surrer seg sammen i hverandre og til slutt ikke gir noen meningen noen av dem. Riktignok trøtt som en strømpe i morges, trøttere enn en strømpe faktisk, men det er en seier å ha sovet. Nå gjelder det bare å finne igjen konsentrasjonen bl.a. og brette opp ermene igjen. Kanskje jeg finner krigen jeg skal i denne gangen, eller i alle fall en vindmølle eller to. En ting i alle fall sikkert; lyset er denne gangen det faktiske lyset i enden av tunnelen. Kanskjekanskje det bare er nødutgangen, men den skal jeg klare å få opp den også.

Og ja. Jeg er så takknemlig for alle som tar seg tid til å lese, og ikke minst skrive til meg. Enten gode ord og tanker eller deler egne erfaringer. Det gir meg så mye positivt. Det er ikke barebare å blottlegge seg på denne måten, og det og da få slike positive tilbakemeldinger er gull verdt. Det å vite at det er plass til andre ting i hverdagen enn bare perfekte Instagrambilder og lykkelige Facebook-oppdateringer gjør godt. Det gir meg troen på menneskeheten (ja, veldig dyp og filosofisk her)Tusentusen takk. Hadde jeg ikke vært klemmemotstander, så hadde dere fått klemmer alle og enhver.

Ventetid på et venterom

Så var visst ikke lyset jeg så i enden på tunnelen likevel; kanskje et tog som passerte, et stearinlys som blåste ut med et lite vindpust, for nå, nå er det mørkt igjen. Men ikke det samme mørket som slukte meg i går kveld/natt. Dette er mer et fortvilelsesmørke, et frustrasjonsmørke som kjennes ut som om det bare øker i omfang og prøver å sluke hele meg. Etter å ha fått utallige metaforiske dører smelt i fjeset etter hele formiddagen i telefonen for å prøve å få hjelp til å hjelpe meg selv, så kjenner jeg kun fortvilelsen. Å stange hodet i veggen gang på gang gjør noe med et menneske, og når psyken allerede er ødelagt og skjør som krystallglass, så ender man opp i det mørket man trodde man var ute av. Hjelper ikke å brette opp ermene og gå i krigen når det ikke er noen krig å finne, ikke engang vindmøller fins det. Det er bare stengte dører og beskjeder om å kontakte noen andre.

Så her sitter jeg da, på venterommet på legevakten og skal nok en gang fortelle en lege hva som er problemet i dag. Ja, hva er egentlig problemet? Et spesifikt problem kan jo enkelt løses; en knekt arm får gips, et dypt sår får plaster og bandasje. Men hva med et knekt sinn og en hjerne som kjennes ut som om den trenger både plaster og bandasje? Hvordan forklarer man det? For det har jo ikkje skjedd en traumatisk hendelse; ingen er døde (heldigvis), ingen er alvorlig syke (ja, rent bortsett fra meg) og ingen har forlatt meg. Det er bare disse bittesmå tingene som blir så ubetydelige for andre, som bare virker som bagateller på et friskt sinn med en fungerende rasjonell del av hjernen. Disse tingene som vokser seg store og som er umulig å forklare som problemer.

Og hva ønsker jeg egentlig? Hjelp. Men hjelp til hva? Aner ikke. Eneste jeg vet er at sånn som det er nå sånn kan det ikke være, en spiral som kun går nedover uansett hvor hardt man klamrer seg fast i underlaget. Jeg må ha medisin, som virker. Medisin som kan ordne kjemiproblemet i hjernen min. Som kan ordne, eller i det minste holde sykdommen min i sjakk. For jeg trenger det, for jeg har en sykdom, en alvorlig sykdom. Og dersom ting bare får skure og gå kan det i verste fall ende opp som en dødelig sykdom. Fortvilelsen og avmakten kan klare å få overtaket, og det er derfor jeg ber om hjelp. For å unngå det. For å unngå å tape mot den irrasjonelle og syke delen av hjernen. For å hjelpe den rasjonelle delen til å vinne, den delen med de fornuftige tankene, den delen som er den virkelige Veronika.

Alle dager er ikke gode dager

Total meltdown, det er vel det som er det mest beskrivende for opplevelsen jeg hadde sent i går kveld/natt. For det er da de kommer, sammenbruddene og alle de vanskelige tankene. Når kroppen endelig slapper av etter å ha bedrevet med distraksjoner for hjernen hele dagen, når kroppen slutter med distraksjonene og hjernen får fritt spillerom, det er da alt det vanskelige tar overhånd. Hvor mye overhånd det tar varierer, heldigvis, men noen ganger blir det total meltdown. Som i går. Alt det vanskelige som man for så vidt har taklet et problem om gangen de siste månedene, kommer tilbake og hjemsøker deg. For helt taket det har de ikke sluppet, selv om man innbiller seg det. Hjernen leker med meg og sier at nå var du flink som overkom den hindringen og det helt uten å kollapse, men i all hemmelighet gjemmer den bittelitt tvil og vanskelige tanker vekk i et hemmelig rom i hjernen som den finner frem på et eller annet tidspunkt, og da sammen med alle de andre hemmelige tingene den har gjemt vekk. Og da har den delen av hjernen, den irrasjonelle delen, samlet opp så mye ammunisjon at den rasjonelle delen, som er den som vanligvis vinner og tenker de gode og fornuftige tankene, den taper. Hele den rasjonelle delen blir tømt for rasjonalitet, det liksom bare renner ut på ene siden. Sånn som i går.

Nå har jeg vært sterk og flink og tøff og modig og alt det der siden april da verden bestemte seg for å være en drittsekk mot meg. Ref. oppsigelse og alt den medførte - les her. Alle trodde jeg skulle ramle sammen, inkludert meg selv, men jeg gjorde ikke det. Jeg fant frem styrken og rasjonaliteten og bestemte meg for å stå i stormen, uansett hvor hardt det var. For det var det, skikkelig hardt. For uansett hvor mange man har rundt seg så er man helt alene, helt alene med alle de vanskelige tankene som så gjerne vil vinne. For å dele de med andre, det er vanskelig. Vanskelig fordi man ikke vil innrømme at man trenger hjelp og vanskelig fordi man ikke helt hvordan man skal forklare hva det er som er vanskelig. For det er tilnærmet umulig for en som ikke har stått i slike situasjoner selv å fullstendig forstå den krigen som foregår i hjernen, mellom den irrasjonelle og den rasjonelle delen. Den friske og den syke.

Men i går raknet alt sammen, ingen stor og vanskelig hendelse egentlig, men mange små ting som ble hentet frem fra det hemmelige rommet og laget et helvetes leven. Jeg hater å ha det sånn; være på mitt aller, aller svakeste, og ikke minst måtte vise det for andre. For det er ikke den jeg er, jeg er ikke en grineklump som sitter i sofaen og hulker og babler usammenhengende om hvor urettferdig ting er. Ting som for utenforstående kan virke som bagateller, og den rasjonelle siden av meg ville ment det samme om, hadde den bare virket. Vi tar bare en ting om gangen, vi kommer oss gjennom dette - typiske ting å si og jeg tviler ikke et sekund på at den som sier det mener det. Men for meg som på det stadiet er en grineklump og ikke ser noe lys i noen ender av tunnelen så fungerer ikke det. Hjernen min kaster alle tingene på meg med en gang og det er umulig å sortere og ta et lite problem om gangen. Jeg er den sterke, den som hjelper andre, som viser andre at man kommer seg gjennom slike episoder, at det er håp når det ser som mørkest ut. Men samtidig må man ha vært der, og kanskje besøke stedet igjen noen ganger, for å klare å se ting klarere på andre siden og å være dem støtten for andre som sliter.

Triggerne denne gangen var mange; først og fremst oppsigelsen og alt det dritet (ja, for det var det det var, noe drit), så en samboer som sliter litt med å være i pappaperm på fulltid (for det er mye mer jobb enn man skulle tro) og dermed er i litt dårligere humør enn ønsket, et hus som jeg føler står på hodet (noe det strengt tatt ikke gjør, som det aldri gjør omtrent, men i dårlige perioder trigges ønsket om orden og struktur enda mer enn vanlig), en liten tass som ble syk med høy feber uten noen åpenbar årsak og som fortsatte med høy feber lenge forbi det som er ønskelig for en liten kropp (og et mammainstinkt som insisterte på at noe var galt uten å bli helt trodd) og på toppen av det hele en frøken på ferie med faren som ringer hver kveld og griner fordi hun savner mammaen sin (noe jeg til vanlig hadde taklet helt fint, men nå var begeret fullt og mammahjertet døde litt inni seg). Når DPS i tillegg tok fra meg halmstrået mitt som jeg har klamret meg til de siste månedene med et lite brev om at henvisningen min der var avslått, så var begeret fullt. Og det begeret har vært stort den siste tiden.

Siden jeg ikke taklet bivirkningene av medisinene mine, og derfor sluttet på dem, i samråd med fastlegen min, så har det vært mye opp og ned mentalt. Har vel begge beina godt plantet i det som kalles mixed phase, der alle symptomer er på plass samtidig for å si det enkelt. Man er både deprimert og litt hyper samtidig, og det svinger mellom de to ustanselig og helt uten kontroll. Halmstrået har vært at snart, snart skal jeg få prøve ny medisin som kan gjøre tilværelsen mer stabil, men med et lite brev ble hele bakken under meg revet vekk.

Enden på visen var i går kveld at jeg begynte å grine, og så tok det helt over. Det ble skikkelig ugly crying, med snott, tårer, hiksting og full pakke. Ikke sånn fin Kardashian-grining der man kan tørke sminken bittelitt med baksiden av ene fingeren, men skikkelig ugly. Og som komplett grineklump så babler jeg i vei, som oftest helt usammenhengende i begynnelsen. For da må alt ut, jeg som ikke evner å kommunisere slike ting muntlig bare snakker og snakker. Og etter hvert som jeg snakker, blir sammenhengene litt tydeligere, både for meg og den som er "heldig" utvalgt til å høre på. I går var det sambo, for første gang (noe han taklet superbra etter litt veiledning om hvordan han skulle takle det). Jeg klarer etter hvert å plukke opp de rasjonelle tankene som har falt ut, en etter en, litt etter litt. Og til slutt blir ting klarere for meg, at dette nok en gang går over, at alle problemene kan løses, bare man tar dem ett etter ett og ikke alle på en gang. Griningen slutter og jeg klarer å puste med magen igjen. Så kan vi snakke om hvordan vi skal løse denne dårlige episoden, og løse ting sammen. Sambo er glad for at jeg har delt, selv om han har vondt inni seg fordi jeg har det sånn, og har fått mer info på den relativt korte tiden enn han har fått på flere måneder. That's how I roll dessverre.

Så hver dag er ikke en dans på roser, ikke Instagram- eller Facebook-perfekt, men det må være plass til de dagene og. Og det må være legitimt å snakke om de dagene uten at man skal få en merkelapp eller en beskjed om å ta seg sammen (akkurat det har vi jo snakket om før - her). Men etter mørket er det faktisk lyst, uansett hvor mørkt mørket er når man står midt i det. Så nå som jeg er på andre siden igjen er det bare å brette opp ermene og gå i krigen igjen, ett problem om gangen, og plutselig så er ikke tilværelsen like forferdelig lenger.

Mamma i 10 år

Tenk det, at i dag har jeg vært mamma i ti år. 10 hele år. Helt merkelig å tenke på, jeg liksom, som aldri i livet skulle ha barn. Som syns unger kun var irriterende. Husker alle andre var passepiker da vi var små, så jeg prøvde meg jeg også. Ikke fordi jeg hadde lyst og var glad i unger, men fordi venninnene mine gjorde det. Fungerte særs dårlig, for jeg så virkelig ikke gøyen i det; trille rundt på en vogn med en liten unge oppi, putte han på en disse eller i en sandkasse innimellom. Det var virkelig ikke noe for meg, og da han en dag ramlet ut av vognen med hodet først og fikk hjernerystelse så var det slutt for min del. Passepike fikk de andre være, jeg spilte heller fotball, hoppet tau eller strikk eller noe helt annet som ikke involverte barn.

På ungdomsskolen hatet jeg når det var unger på bussen, enten det var om morgenen eller på vei hjem. De hylte jo alltid, uten stopp. Var flere enn en gang jeg kom helt oppgitt hjem og proklamerte at unger -det skulle jeg aldri ha!

Men ting endret seg for meg og, som det nok gjør for de fleste, og etter flere år uten resultater så endelig var det vår tur. Og overraskelsen var stor da det viste seg at det ikke bare var en baby, men to stykker. Den oppdagelsen var relativt absurd og kommer til å følge med meg hele livet, uten tvil. Med tvillinger i magen blir det litt ekstra oppfølging og vi ble godt kjent med knøttene allerede før de ble født. En sprellejente som lå øverst og turnet og en som forholdt seg relativt rolig nederst. Lite visste vi at de personlighetene skulle vise seg å følge dem opp gjennom årene. 

5 uker før vi forventet det bestemte frøken nr 1 at hun hadde fått nok av turningen til frøken nr 2, og ville ut og strekke på kroppen. Mor ble relativt forfjamset da vannet plutselig gikk, og det ble nok pappaen også da han fikk telefon om det. En liten tur i ambulanse fikk vi også for å være på den sikre siden. Ventetiden på sykehuset ble litt lang, for det var fordi ingenting skjedde. Vi ventet og ventet på at vondtene skulle begynne, men nei. Frøken nr 1 hadde tydeligvis ombestemt seg. Til slutt dukket det opp et par småvondter, og ting var i gang. Og tvillingfødseler er ikke som vanlige fødsler der man blir eskortert til et rom og egentlig overlatt litt til seg selv og prosessen får gå sin gang. Nei, her var det inn på fødestue, epidural i ryggen (med verdens lengste og skumleste nål) og en haug med folk som skulle være tilstede. Ting tok litt tid, epiduralen virket bare på ene siden og gjorde at ene foten var helt lam mens det på andre siden av kroppen var vondt. Senere opplevelser har vist meg at epiduralen nok virket på den siden også, for det var langt fra så vondt som jeg har opplevd i ettertid.

Rommet var som sagt fullt av folk; to jordmødre, to leger, en barnepleier, en barnelege, noen anestesifolk og så meg og mannen så klart. Mannen stakkars, plassert langt oppi et hjørne ved siden av hodet mitt for ikke å være i veien. Utpå kveldingen 10. juli bestemte de to legene seg for at dette tok for lang tid og at småfrøknene nå måtte ut, enten de ville eller ikke. Mor fikk beskjed om å presse det jeg var god for, men egen fri vilje og stahet var tydeligvis ikke nok for bestemte lille frøken nr 1. Hun hadde som sagt ombestemt seg. Men ut måtte hun, så kl 01:30 11. juli så hun dagens lys for første gang, litt hjulpet av en lege og en tang. De svusjet hun bort til barnelegen og barnepleieren for en sjekk, mens de to legene og de to jordmødrene konsentrerte seg om frøken nr 2; turnejenten som nå plutselig hadde fått all verdens plass til å boltre seg på inni den digre magen. Å ende opp på tvers var lite foretrukket, så jordmor nr 1 holdt frøken nr 2 fast på et vis mens lege nr 1 sjekket ståa med ultralyd. Lege nr 2 fikk det for seg at han måtte sjekke at utgangen fortsatt var klar, skjønner til dags dato ikke nødvendigheten av det. Det hadde jo nettopp kommet ut en baby, er ikke akkurat som om det er montert automatiske skyvedører der nede. Anywho, 9 min senere kom frøken nr 2 ut, også hun med litt assistanse av lege og tang. Ny svusjing bort til barnelege og barnepleier, før de begge to ble plassert godt innpakket i pappaen sine armer, som var litt overveldet der han plutselig satt i en stol med to babyer. Etter litt studering ble det bestemt hvem som skulle hete hva av de to navnene som var bestemt på forhånd. 

Siden de var små, bittelitt over 2 kg hver, så hadde de god plass i samme balje på sykehuset. Vi var så heldige at akkurat den uken var det rolig på KK så vi fikk være der alle 4 i en hel uke. Jentene var trøtte og slet litt med å holde varmen selv pga størrelsen, men etter en uke så var vi drevne på å få i de mat på egenhånd så da fikk vi reise hjem. 

Og siden har tiden flydd, og nå er alt dette hele 10 år siden. Barnehagen er over og til høsten begynner de i 5. klasse allerede. De har blitt storesøstre 2 ganger, like stolte hver gang, og er så flinke til å passe småbrødrene sine. Enn så lenge. Som småbrødre flest så kommer nok disse to til å bli irriterende også. 

Personlighetene til jentene i magen har fulgt dem på utsiden også. Frøken nr 1 er den rolige og tankefulle, mens frøken nr 2 er litt mer hei hvor det går og elsker å turne, fortsatt. 

Som mamma disse 10 årene har jeg opplevd mye og har vært både strengemamma, dummemamma, snillemamma og alt i mellom. Men mest av alt har det vært glede å få være mamma til de to jentene mine. Gleder, og gruer meg litt, til de neste 10 årene. 

Love you to the moon and back. 

Fotballmamma

Hvem hadde trodd det, at jeg av alle skulle bli en fotballmamma? Jeg som har spilt håndball siden jeg var 10 år? Jeg tenkte at det naturlige for mine jenter var å følge i mammas fotspor og velge håndball, som så mange andre jenter gjør. Men den gang ei, de bestemte seg for å følge i pappaens fotspor og valgte fotball.
Min første tanke var: Nei, ikke fotball! De er jo ute i all slags vær, hele året. Som publikum og forelder må man jo kle seg etter forholdene, og det er jo mye enklere inni en håndballhall. Men etter å ha prøvd meg på rugby selv, ute i all slags vær hele året, så må jeg innrømme at det ikke er så ille. Ja, man blir våt og kald, men da er det desto deiligere å komme seg hjem i en varm dusj. Problemet med dårlig luft innesperret i en hall er heller aldri noe å tenke på, her er elementene rett på med frisk luft og det hele. Som forelder og publikum på sidelinjen er det heller ikke så ille, så lenge man lærer å kle seg etter vær og føreforhold. Ull er et absolutt must, det samme er lue og aller helst votter. Regntøy sier seg selv her i Bergen. Det er uten tvil aller best å være på sidelinjen i fint vær, men er man kledd riktig så er det kjekt uansett.

Nå er jeg i utgangspunktet "skeptisk" til knøtteidrett, som jeg kaller det. Hva som er politisk korrekt aner jeg ikke, men da jeg var liten ble det kalt knøttefotball etc. Knøtteidrett, enten det er fotball eller håndball, skal inkludere alle. Til enhver tid. Ja, jeg ser det positive i det at ingen skal falle utenfor og få prøve seg på like vilkår, men klarer også å se det som ikke er fullt så positivt.

Mange barn i 6-7 årsalderen velger gjerne aktivitet basert på det de andre i klassen/barnehagen gjør, eller det som foreldrene mener er smart å være med på og ikke minst har interesse for selv. Innrøm det, er man lidenskapelig opptatt av fotball så klarer man å engasjere seg mer i avkommet sin fotballaktivitet enn om valget skulle falt på hest eller ballett.

Det som ikke er fullt så positivt er nettopp det, at barna ikke finner helt gleden eller interessen for aktiviteten som er valgt. Dette ble veldig klart de første årene med fotball for jentene mine. Tilnærmet alle jentene i klassen og i parallellklassen spilte fotball, og dermed var de mange som var med. Interessen og engasjementet blant disse var mildt sagt varierende. Det var mye turning i begynnelsen, jenter på den alderen elsker tydeligvis å slå hjul. Om det er på sidelinjen eller midt på banen midt under kampen er visst ikke så nøye, får man det over seg at nå er det på tide å slå et hjul, så gjør man det. Andre løper litt hit og dit uten mål og mening, og befinner seg ofte helt andre steder på banen enn der ballen og resten av spillerne gjør. Og her snakker vi ikke bare om andres barn; en av mine to jenter var en turner. Hun slo hjul i tide og utide, og det var ikke få ganger etter kampen eller treningen at vi måtte ta en prat om akkurat det.

Noen av jentene falt fra etter hvert, ofte de som manglet engasjementet og interessen, og fant seg andre aktiviteter som passet dem bedre. Håndball har jeg skjønt er en gjenganger blant dem. Andre igjen skjønte plutselig litt mer poenget, tok seg sammen og viste stor forbedring. Heldigvis var jenten min en av dem, så turningen tok etterhvert slutt. Nå har de holdt på et par år og det er kjempegøy å følge med på utviklingen deres. Jentene deltok i fjor på noe som heter Fotballakademiet. Et treningsopplegg for de som ønsker å utvikle seg litt mer, noe de valgte helt selv. Begge to hadde stort utbytte av det og det kom tydelig frem at de hadde lært mye nytt; teknikken og overblikket utviklet seg i positiv retning. Hittil har det vært 5'er fotball og alle har rullert på plassene. Til neste år blir det 7'er fotball og da blir det litt mer "spesialisering" Det blir spennende å følge med på.

Det er ikke til å legge skjul på at aktiviteter for ungene tar mye tid. Det er trening flere ganger i uken, i sesongen er det kamper i tillegg og utenom sesongen er det cuper i helgene. Innimellom føler jeg meg mest som en taxisentral med unger som skal fraktes hist og pist. Dugnader dukker det også opp med jevne mellomrom, enten for å utbedre noe på idrettsbanen eller i forbindelse med arrangementer som f.eks 17. mai. Da blir det også synlig at det er en ulempe å ha barn på forskjellige lag, for da blir dugnadsprosenten betydelig høyere. Men sånn er det i Norge i dag. Barneidretten drives av frivillige og da må vi alle bidra og det syns jeg er helt greit.

Det som derimot irriterer meg og som jeg ikke syns er like greit er foreldre som ikke kan oppføre seg på sidelinjen. De brøler og korrigerer barnet sitt uansett hva det gjør. Veldig ofte beskjeder som er stikk i strid med de beskjedene som kommer fra trenerne. Hvordan skal ungene lære seg fair play og folkeskikk på idrettsbanen for enkelte foreldre fremstår som udugelige forbilder.Til og med ungdommer som gjør sitt aller beste som dommere får i enkelte tilfelle høre at de er udugelige.  Nei, hold meningene deres for dere selv, og evt gi barnet konstruktiv kritikk i etterkant. Og da mener jeg med trykk på KONSTUKTIV. Ikke bare fokuser på alt som ble gjort feil, men fremhev det positive og gi råd om hvordan enkle grep kan gjøre at en situasjon som gikk dårlig kan gå bedre neste gang.

En ting er sikkert. Jentene mine har fulgt i pappaens fotspor, for i disse EM-tider så satt vi en kveld og flippet gjennom kanalene på tv for å se om det var noe å se på. Da vi sveipet innom NRK og de viste fotball, kom det fra en av tøttene:

Kan vi ikke se på kampen mamma? Det er jo Sverige-Belgia

 (tror jeg, for jeg fulgte egentlig ikke så godt med selv.)


Slaget er tapt - jeg er definitivt blitt en fotballmamma. Og jeg trives med det.

En klassisk fredagskveld

Den klassiske fredagskvelden i Norge er blitt taco og tv, hva nå enn det er som har sesong akkurat da; Idol, Norske Talenter, The Voice eller noe annet i den duren. Hos oss elsker ungene de programmene, jeg og samboer kan virkelig styre vår begeistring. Taco har vi hvilken som helst annen dag i uken, så hos oss er ikke det en fredagsgreie.

Hos oss er det som regel lørdagskvelden som samler oss i sofaen, med pizza eller noe annet godt. Chips i skålen og brus i glasset. En typisk fredagskveld hjemme hos oss skiller seg nok noe fra fredagskvelder i mange andre familier. Den fortoner seg ofte omtrent slik:

Ungene regjererer stuen og får bestemme hva de vil se på tv helt selv frem til de skal legge seg, og så klart ulik alder, ulik leggetid. Hvem som bestemmer mest hva som blir kveldens utvalgte program tror jeg det ofte er uenighet i, men det må de pent ordne opp seg imellom. Samboer installerer seg på spisebordet med pc og har kvalitetstid med et eller annet spill, som regel i en eller annen krig. Og alltid iført hodetelefoner. Der blir han sittende til minstemann skal spise kvelds og legge seg, for om fredagen så er det hans ansvar.

Mor sjøl, hun går ned en etasje til vaskerommet og har kvalitetstid der. Som oftest går det med et par timer i slengen. Da lukkes døren, radioen kommer på og ofte blir det litt "prat" med venner på sms eller messenger. Legge sammen klær er jo langt fra det gøyeste som fins, men det gjelder å finne roen der man kan. Og der, på vaskerommet en fredagskveld, får jeg være helt i fred. Noen blir ikke radioen slått på engang, da bare nyter jeg stillheten. Sambo er ikke kvalifisert klessammenlegger enda, så vaskerommet er mitt domene.

Hauger med nyvaskete klær blir sakte, men sikkert omgjort til fine stabler med sortert og pent brettet tøy. Her snakker vi tellekanter på det meste. Alt har sin måte egen måte å brettes på, så det tar litt tid å forstå systemet mitt. Lurer på om sambo noen gang vil bestå eksamen? Kanskje han ikke vil bestå, og gjør det med vilje? Men selvom jeg er litt smårar på klesbrettingen, så er jeg ikke like ille som min mor. Det er jo der jeg er opplært og har fått inn alle disse sære vanene, men alle særhetene har jeg heldigvis ikke tatt med meg. F.eks stryking av putevar og lommetørkler, eller å vaske sokker for seg selv. En ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å få med meg, er stryking av skjorter. Der er hun en racer. Takk og lov for at hun bor rett ved siden av.

Det eneste jeg ikke legger sammen selv, er sokker. Det er såååå kjedelig. Så det har jeg delegert vekk til jentene som en del av oppgavene de må gjøre for å få ukelønn. Utspekulert mamma. :)