En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.