Bak fasaden

At livet ikke alltid er så rosenrødt som vi liker å fremstille det er vel ingen hemmelighet for de fleste. Kun et fåtall av mine venner på Facebook f.eks poster bilder eller historier som ikke er suksesser eller såkalte Kodak-moments, som vi sa før i gamle dager. De mest suksessfulle bloggerne og kjendisene her i landet fremstår også som vellykkete. Ja, de skriver og forteller gjerne om vanskelig ting de har vært gjennom, men da som en historie om suksess for det er noe de har kommet seg gjennom og står nå seirende på andre siden av.

Utad har jeg nok alltid hatt en såkalt vellykket fasade, for det å innrømme egen uperfekthet kan være vanskelig. Bak fasaden har det foregått en hel masse som bare noen få har visst om, og i noen tilfeller ingen andre enn meg selv.

Som liten og skoleflink, som det het den gangen, var alt fint, flott og perfekt. De gode karakterene kom seilende på en fjøl og tilbakemeldinger på foreldremøter var alltid av den positive sorten. For meg var virkeligheten litt annerledes. Ja, de gode karakterene kom lett, men med dem fulgte misunnelse og sarkastiske kommentarer fra de andre. Utad latet jeg som om jeg ikke brydde meg, men på innsiden sved disse kommentarene et merke som er der fortsatt. Jeg prøvde å bli mindre flink, men det gikk ikke. Hukommelsen min var, og er fortsatt, god og dermed husket jeg det som ble lest eller fortalt og kunne enkelt hente frem informasjonen når det trengtes. Jeg sluttet å rekke opp hånden i timen, for å ikke virke som en flinking med alle svarene, og på prøver svarte jeg kun på den spesifikke tingen det ble spurt etter. Ikke så mye som en bi-setning ekstra, selvom jeg kunne masse om emnet.

I studietiden sank jeg ned i en dyp og alvorlig depresjon, med stadige tanker om å gi slipp på alt og bare forsvinne. Likevel gikk jeg på forelesninger de fleste dagene, noen dager var det derimot umulig å komme seg ut av sengen. Jeg gikk og satt i forelesningssalen sammen med medstudentene mine og følte meg som verdens ensomste og minst vellykkede menneske. Å være der, dag ut og dag inn, blant alle andre som virket lykkelige og glade, som smilte og lo og skapte nye vennskap og en minnerik studietid, var rett og slett tortur. For meg ble det å fullføre eneste mål sånn at jeg kom meg vekk derfra. Karakterene ble så som så, men at jeg klarte det forstår jeg ikke helt den dag i dag.

Jobben i Nordsjøen som jeg var så heldig å få etter studiene var virkelig verdens beste, i all fall i teorien. Jeg fikk lov til å både være teoretisk og praktisk, og ikke minst lære masse nytt. Baksiden var at miljøet var veldig mannsdominert på den tiden og at hersketeknikker var veldig utbredt. Jeg fikk stadig oppleve at jeg ikke ble tatt alvorlig i jobben min pga kjønn og alder. I ett tilfelle ble jeg til og med kjeftet huden full og sammenlignet med vedkommendes udugelige tenåringsdatter pga en feil som noen andre hadde gjort. Etterhvert utviklet jeg angst for jobben, og etter stadige angstanfall både offshore og hjemme før avreise så var jeg nødt til å slutte.

I løpet av de siste årene har mye av livet mitt vært preget av panikkangst, generell angst og depresjon. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har behøvd hjelp av mamma for å komme meg ut av et panikkangstanfall. I en periode kom de som kastet på meg i tide og utide, og ved et tilfelle endte jeg på Haukeland i ambulanse fordi ingen skjønte hva som var galt.

Nå går det relativt bra sånn psykisk sett. Diagnose og medisin gjør sitt, og jeg er mer bevisst på min egen psykiske helse. Men at det går relativt bra betyr ikke at alt er regnbuefargete enhjørninger og solskinn dag ut og dag inn. At det går bra for meg vil si at ca 70% av tiden er ok; at jeg i store deler av tilværelsen klarer å glede meg over små og store ting og at jeg føler meg normal. De resterende 30% prøver jeg så godt jeg kan å minimere, men innimellom får mørket, tomheten, apatien, slitenheten, tankekjøret og maktesløsheten overtaket. Det er de dagene det å stå opp er vanskelig. Det å komme seg på jobb er vanskelig. Ikke snu på veien dit er vanskelig. Å sitte "på utstilling" i åpent kontorlandskap er vanskelig. Å gå i kantinen for å kjøpe mat er vanskelig. Å gå fra plassen min innerst i kroken og til kjøkkenet eller på do er vanskelig, for tenk om jeg treffer på noen som vil snakke med meg. For det å snakke med andre er vanskelig. Å forholde seg til andres problemer og frustrasjoner er vanskelig. Å konsentrere seg i mer enn 5 min er vanskelig. Å innrømme at disse tingene er vanskelig er vanskelig.

Så hvorfor velger jeg da å vise hva som er bak fasaden, hvorfor ikke bare la andre tro at alt er fint og flott? Hvorfor velger jeg å utlevere meg på mitt svakeste og være brutalt ærlig om hvordan tilværelsen kan være som psykisk syk? Årsaken er todelt. På den ene siden syns jeg det er synd at psykisk sykdom skal være så forbundet med skam, fordommer og stigmatisering. Det hjelper ingen, verken de som sliter eller de som er rundt. Åpenhet knuser myter og det vil jeg bidra til. Hvis jeg kan hjelpe ett eneste menneske med å være åpen så er det verdt det. Og kan jeg åpne noen øyner som tidligere har vært skyggelagt av myter og fordommer, så er det også verdt det.

På den andre siden så er det fordi at jeg personlig er lei, jeg er rett og slett drittlei. Lei av å føle at jeg må lyge når noen spør om det går bra. Lei av å måtte være blid og imøtekommende når det eneste jeg har lyst til er å fortelle folk en sannhet eller tre. Lei av å oppleve at de sterkeste blant oss, de som lever med demonene sine hver dag og mestrer, må leve i skjul og skam. Lei av at kjendiser står frem og sier at de har vært deprimerte, men at de selvfølgelig har klart å overvinne det. For det er jo bare å ta seg sammen. Jeg er lei av å ta meg sammen, lei av at andre mener jeg bør ta meg sammen og lei av alle de som er av den oppfatningen av at psykisk syke er late, svake mennesker som ikke evner å ta seg sammen og get over it. Lei av å måtte ta medisiner som gir haugevis med drittbivirkninger, men som jeg vet at jeg ikke klarer meg uten.

Men mest av alt er jeg lei av å ha dårlig samvittighet. Dårlig samvittighet overfor ungene mine, samboeren min, eks-mannen min, mamma, pappa, broren min, venner og kollegaer. Dårlig samvittighet fordi det er alle de som må holde ut de dårlige dagene, det er de ting går utover når hodet snurrer for fort og ingenting stemmer. Når jeg er en dårlig mamma, dårlig kjæreste, dårlig arbeidstaker, dårlig venn og dårlig datter, som ikke klarer å gi, men bare sluker energi istedenfor. Så tusentusentusen takk til dere som holder ut. Uten dere ville det ikke vært noe meg.

Valget jeg heldigvis aldri tok

Desember 2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til å få det bedre uten.

Denne desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt, tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.

Så der står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være. Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg har gitt opp.

Mens jeg står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde; de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i 2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede. Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.

Alt blir veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark. Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En bitteliten gnist av håp.

Så jeg tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen. Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet, så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og for de som jeg er så glad i.

En lang natt

Følgende skrev jeg i natt, har gått noen runder med meg selv om jeg skulle legge det ut eller la være. Koster litt, kjenner jeg, å skulle blottlegge seg slik, være helt ærlig og "naken" foran alle. Men jeg vant, jeg jobbet steinhardt og tvang hjernen til å høre på den rasjonelle delen som visste sannheten, og sammen vant vi; hjernen og jeg. Over det irrasjonelle med det stramme grepet og stemmene som roper så høyt. Helt sammenhengende ser jeg at det ikke er, selv etter å ha lest gjennom og rette alle skrivefeilene. Men i natt var det akkurat sånn det var; det som ble skrevet var det jeg følte der og da. Og jeg velger å dele for å vise at det går an å overvinne slike ting, og for å prøve å forklare for andre, uten egen erfaring, om hvordan det føles. 

Nå er kl 0135 om natten og det er en time siden jeg våknet, etter kun å ha sovet en liten time. Følte meg ekstremt urolig da jeg våknet, men konkluderte med at jeg helt sikkert nok en gang hadde drømt et eller annet intenst pga medisinen jeg tar, selv i liten dose som jeg ble enig med legevaktpsykiateren om. Sto opp og fant meg  litt drikke og tutlet i seng igjen. Men ikke sjanse om jeg sovnet. Uroligheten bare tiltok, pulsen økte, begynte å svette og til slutt kom kvalmen. Alle de kjente tegnene  jeg ikke har kjent på mange år; panikkanfall. Lå lenge og prøvde å puste meg gjennom det; pust med magen, ikke la det overta, men det var ikke sjanse. Lå å tviholdt i dynen mens hjertet raste avsted og svetten silte. Slapp jeg dynen, skalv hendene som aspeløv. Etter å ha lagt sånn i 15-20 min som føltes som en evighet, klarte jeg ikke mer. Visste at jeg hadde noen nød-Stesolid i vesken, for det opprinnelige glasset er selvfølgelig tomt. Har gått med litt sånne siste tiden dessverre. Fortet meg ned trappen så stille jeg kunne, opp igjen på kjøkkenet og fikk svelget "krykken min"; som jeg vet hjelper.

Badet eller sengen har vært mitt trygge sted ved panikkanfall tidligere, men vil ikke vekke sambo så sengen er uaktuell. Badet med det grønne trygge fleeceteppet klarer jeg ikke akkurat nå for jeg er så varm, jeg som vanligvis fryser ved sånne anfall.

Så her sitter jeg i stuen, med et hjerte som raser, en pust som går altfor for og definitivt ikke er nede i magen, snikende kvalme og prøver en ny strategi; skrive av meg det verste anfallet. Kanskje det fungerer, kanskje ikke; er i alle fall verdt forsøket. Å ringe bort til mamma har jeg ikke lyst til, og å vekke sambo har jeg heller ikke lyst til. Jeg skal klare dette selv denne gangen, jeg skal vinne. For jeg bet jeg kan vinne, jeg vet at det bare er en idiotisk feilkobling i hjernen som gjør at dette skjer. Jeg vet at jeg ikke kommer til å dø. At pulsen vil gå ned, at pusten kommer til å roe seg og komme fra magen igjen. Alt dette vet jeg, den rasjonelle delen av hjernen vet det, og i natt skal den vinne. Vinne over den svake og syke irrasjonelle delen som forårsaker sånn dritt som dette. Så nå skal jeg konsentrere meg litt om å få pusten ned i magen og hjertet til roe seg. Her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0151. Jeg skal for all del ikke begynne å traske rundt på gulvet for da bare eskalerer det, selvom det er det jeg helst vil. Har en vrangforestilling om at det hjelper, men det hjelper ikke. Den rasjonelle delen vet det, og den delen er sterkest.

Ny stilling i sofaen, prøver å gjenvinne kontrollen over kroppen. Kommer over meg i bølger på en måte; tror at nå så roer det seg litt, men så bang! Pulsen spretter opp igjen og jeg nærmer meg hyperventilering. Tviholder i telefonen for ikke å kjenne skjelvingen, det trigger det bare mer. Kvalmen har gitt seg, nå må jeg bare få ned pulsen og pusten, da vil svettetoktene gi seg også. Nytt og irriterende symptom; kløe. Rimelig sikker på at det henger sammen med denne merkelige svettingen. Plutselig klør det på et bittelite punkt, klør i et par sek så er det over, for så å dukke opp et helt annet sted.

Nå kjennes det ut som om jerngrepet slipper litt. Klokken er blitt 0208, en drøy halvtime på sofaen med intens jobbing mentalt. Vinner jeg denne gangen, helt på egenhånd? Riktignok litt hjelp fra medisin, men uten å måtte trenge et annet menneske sitt nærvær. Det i seg selv er en ganske stor seier. Kan kjenne at pusten er tilbake i magen, der den hører til. Pulsen trenger litt mer tid på å komme tilbake til normalen, men den er på vei den også.

Det er så stille, så stille i huset. Bare en klokke som tikker på kjøkkenet; alle ligger fint i sengene sine og sover mens jeg har satt her og sloss med demonene. Sloss mot irrasjonaliteten, den påtrengende angsten som bare er en feilkobling i hjernen. En slåsskamp som ser ut til å gå i min favør og som har foregått i stillhet her på sofaen. Det går visst an å vinne. Jeg vet jo det, har jo vunnet før - mange ganger. Men hver gang virker det like umulig når panikkangsten strammer grepet og holder fast det den er god for. Blir nok sittende her en stund til, for å finne roen helt. Puste lenge med magen og kjenne at kroppen har sluttet å skjelve. Sitte her og tenke på at den rasjonelle delen av hjernen var den sterkeste i natt, at det var den og jeg som var på lag og vant kampen sammen. Kanskje det hjalp å skrive, kanskje ikke, uansett er det verste over nå her jeg sitter på sofaen og klokken er blitt 0220.

Ble liggende på sofaen til kl var ca 0330, da var endelig kroppen rolig nok igjen. Har vært våken mange 
ganger siden, og kjenner på kroppen hva den var gjennom i natt. Skjønner ikke hvor det kom fra, for det er så mange år siden sist det skjedde. Er overlykkelig for at jeg snart har time på DPS, kommer ikke til å gå derfra før jeg føler meg trygg på at jeg kommer til å få hjelpen jeg helt klart trenger.

Fordeler og ulemper med medisin

All medisin har bivirkninger, og begynner man å lese på selv de vanligste preparatene kan man jo bli mørkredd av mindre. Ta Ibux f.eks; listen over bivirkninger er ikke akkurat kort. I tillegg kommer forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene.
Forsiktighetsreglene og kontraindikasjonene er ofte vanskelig å forstå for oss vanlige ikke-medisinsk utdannete, men på Felleskatalogen så er en del av disse merkelige uttrykkene forklart. Man bør lese gjennom disse, kanskje i samråd med en lege for å få riktig informasjon.

Gjennom årene med depresjon, så med angst og depresjon i kombinasjon og tilslutt nå diagnosen bipolar2, så har jeg vært borti en del forskjellige medisiner for å hjelpe mot/på disse tingene. I tillegg kommer diverse andre opplevelser og medisiner for dem, f.eks gallesteinsanfall og smertestillende, operasjon for fjerning av galleblære og smertestillende, graviditet/svangerskapskvalme og kvalmestillende for å nevne noen. I de fleste av disse tilfellene har jeg hatt, det som har blitt karakterisert som uvanlige bivirkninger av medisinene. Konklusjonen min har rett og slett vært at jeg er skrudd rart sammen og at ting virker annerledes på meg enn det gjør på den vanlige mannen i gaten.

Som et eksempel, gallesteinsanfall og påfølgende operasjon. Ingen av de smertestillende jeg fikk av legen på legevakten ved anfall hjalp, måtte inn på legevakten og ble innlagt på sykehus ved hvert anfall for å få "skikkelig" medisin. Og med 5 anfall på 7 uker, så ble man etter hvert på hils med personalet på legevakten og akuttmottaket på sykehuset.
Når galleblære-skitet endelig skulle opereres ut fikk jeg en cocktail av ting som skulle gjøre meg likegyldig, sløv og klar til operasjon - ingen virkning av de, men operasjon ble det heldigvis likevel. Det som så skjedde var at jeg våknet etter operasjonen på oppvåkningen med smerter ut av det ville helvete. Husker glimtvis at jeg lå og vrælte for det gjorde så vondt og at grønne og hvitkledde skikkelser føk rundt meg. Til slutt fikk jeg noe som gjorde at smerten forsvant og jeg sovnet igjen. Da jeg endelig kom på rommet og kom til meg selv igjen, så poppet overlegen som hadde operert meg innom på rommet. Han var svært forundret over reaksjonen min på den smertestillende han hadde gitt meg, for etter hvert som de fylte på (for de trodde at dosen var for liten) så ble det likevel ingen endring. Til slutt hadde han gitt meg en annen type og den hadde jeg reagert som jeg skulle på. Som han sa: du har nok i deg til å bedøve en elefant, og jeg har aldri opplevd det tidligere i alle mine år som lege. Den typen smertestillende fungere på alle. Helt vanlig for meg, tenkte jeg med meg selv, og noterte meg bak øret hva den ikke-fungerende smertestillende het.

Noen år etter skulle jeg operere i en fot, og da sa jeg fra om den forrige opplevelsen på forhånd, for jeg ønsket virkelig ikke en repetisjon av den. Anestesilegen så litt rart på meg og sa at det hadde hun aldri hørt om tidligere, men hun lovet å notere det. Etter operasjonen våknet jeg til følelsen av at foten holdt på å bli kuttet av med motorsag og ergo ny runde med smerteskrik. Tror jeg skremte vettet av de stakkarene som lå på oppvåkningen med meg, men det gjorde bare så vondt. Sykepleieren visste ikke hva hun skulle gjøre, for jeg hadde jo allerede fått stor dose med smertestillende. Jeg klarte innimellom vrælingen å spørre hva jeg hadde fått, og joda, selvfølgelig hadde jeg fått den typen som ikke virket. For det virket jo på alle det - særlig. Fikk kommunisert at jeg skulle ha den og den typen medisin for den visste jeg virket og etter å ha måttet diskutere dette med anestesilegen, fremdeles med fot som føltes ut som om den ble kuttet av, så gikk hun med på å gi meg den medisinen jeg ville ha. Og jammen meg, jeg hadde rett. Den virket den, og etter en liten stund var alt fryd og gammen igjen. Sykepleieren ba oppriktig om unnskyldning flere ganger, men hun var jo uskyldig i det hele. Men jeg fikk henne til å notere det som hadde skjedd i journalen til en annen gang, mens jeg så på. OG lå der litt med følelsen av å være litt "narkoman".

Men også med alle typene med antidepressiva jeg har forsøkt og nå stemningsstabiliserende og antipsykotika, så har jeg uønskete reaksjoner. De siste to gangene med kombinasjonen av to ulike typer har jeg oppnådd både ønsket effekt, men også veldig uønskete bivirkninger. Så blir det jo en oppveiingssak; hva er viktigst eller mest plagsomt? Konkusjonen hittil har vært at selv om ønsket effekt på diagnosen er oppnådd så har bivirkningene vært av slik art at det ikke har veid opp mot det. De bivirkningene som går igjen meg er uro, restless legs, agitasjon, akatisi, søvnproblemer og vektøkning. Ved noen medisiner er disse bivirkningene vanlige, hos andre karakterisert som sjeldne. Hos meg spiller det visst ingen rolle, for de dukker opp likevel.

Derfor ble jeg i mai enig med fastlegen om å nok en gang slutte på medisin, for det gjorde ikke tilværelsen noe bedre, derimot bare verre, og han henviste meg til DPS for at jeg skulle få mulighet til å prøve noe nytt med hjelp av kvalifisert fagpersonell. Hvordan den henvisningen gikk kan du lese om her.

Etter besøket hos legevaktpsykiateren, hvor vi laget korttidsplan for å få til mer søvn som var et av hovedproblemene, så har jeg startet med medisiner igjen, men i småsmå doser. Får både ønsket effekt og uønsket effekt, så jeg funderer på om det er verdt det. Nå er jeg f.eks trøtt om kvelden og sovner raskt istedenfor å ligge i evigheter for å sovne, med tanker som suser rundt. Det som nå skjer derimot er at jeg våkner etter 4-5 timer og får ikke sove mer, så søvnmengden har egentlig ikke forandret seg. Nå er problemet bare forskjøvet til at jeg våkner i 4-tiden om morgenen. Ikke rart jeg klarer å være på jobb før alle andre om dagen. Håper timen hos DPS om noen uker kan få orden på dette. Har gjort litt research selv og vet litt mer hva jeg skal spørre om denne gangen.

Halmstrået utvikles til en åker

I går kom kopien av henvisningen som hun fantastiske psykiaterdamen på legevakten sendte til DPS. Veldig fornøyd med det hun skrev, fikk igjen bekreftet at hadde lyttet og at hun tok problemene mine på alvor. Tenkte i grunnen ikke mer over det, for ting tar jo tid, så noe svar fra DPS forventet jeg ikke med det første. Jeg skjønte derfor mindre da det i dag tikket inn en sms hvor det sto at det var en ny melding til meg på helsenorge.no. Hva i all verden er det for noe var første tanken; helsenorge.no? Fikk logget inn og der lå det en melding om at jeg hadde fått innkallingsbrev fra min DPS. Allerede liksom. Timen på legevakten var tirsdag kveld, og henvisningen ble jo ikke sendt før tidligst klokken åtte den kvelden.

Men jammen meg, der var timen. Allerede om 17 dager. Og i tillegg lå svaret på henvisningen fra legevakten der, med hvordan de hadde vurdert henvisningen.

Konklusjonen vår er at du har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten.

Se der du, nå har pipen fått en annen lyd. Og den nye lyden den kan vi like. Fra å være en pipende og skjærende lyd, type negler på tavle, høres det nå mer ut som behagelige panfløyter. Ikke sånne irriterende turistfelle-panfløyter, men rolige, deilige lyder som smyger seg inn i øregangen.

Så da er det bare å følge kortidsplanen frem til det, 17 små dager, og så får vi se hvordan veien svinger da. Riktignok midt i ferien, men dette er viktigere enn noe annet, så da får ferien ta litt pause akkurat denne dagen. Heldigvis at det ikke er så langt til dit vi skal.

Halmstrået mitt er tilbake

Venterommet på legevakten er et merkelig sted, i alle fall her i Bergen hvor alt er samlet til et stort venterom for absolutt alle problemer. Det er vel litt dedikerte soner, men ingenting er atskilt så alle er synlig for alle. Ingen steder å gjemme seg vekk. I går hadde jeg bare lyst til å gjemme meg, så jeg satt meg helt i et hjørne, ytterst på en benk og tenkte at her var det minst mulig folk som la merke til meg. Ikke det at det gikk an å se at noe var galt tror jeg, for så vidt meg bekjent så jeg ytterst normal ut. Det jeg i forbifarten ikke la merke til var at jeg klarte å plassere meg rett under TV-en som alle så på - smart! Da blir man usynlig da, midt i synsfeltet til hele venterommet. Forhåpentligvis var programmet på NRK så spennende at ingen la merke til meg. Noe jeg egentlig ikke tror det var for det hørtes fryktelig kjedelig ut. Hva det var aner jeg jo ikke, for som sagt jeg satt rett under og kunne ikke se en dritt.

Heldigvis tok det ikke vinter og vår før jeg ble ropt opp og fikk komme inn på et rom, tilfeldigvis samme rommet som vi var på med minsten i forrige uke da jeg måtte insistere til legen, som ikke var ferdig utdannet som lege før til neste år, at gutten var syk, og at jeg ikke gikk under kategorien hysterisk førstegangsmamma som aldri har sett feber før.

Først kom det en sykepleier, en mannlig en (florerer av mannlige sykepleiere på legevakten virker det som . Vi har jo vært der noen ganger den siste uken), og spurte hva det var som var årsaken til at jeg var kommet til dem i dag. Og hva svarer man da? At jeg holder på å miste forstanden? At noen må hjelpe meg før det rabler for meg? Svarte litt forsiktig at det var pga bipolariteten min, og da ble han litt rar og nærmest løp ut døren mens han sa at en lege kommer snart. Så der satt jeg igjen på dette sterile rommet, overlatt til mine egne tanker nok en gang. Tankene som ikke var venner med meg i går. Så jeg prøvde å fokusere på noe annet; ikke en lett oppgave når hele rommet skriker helsevesen. Men fikk tenkt over at det jammen er blitt fint på den nye legevakten, mye finere enn den gamle. Funderte litt over en stikkontakt plassert rett under en vask med et støpsel i, klarte ikke finne ut poenget med den før legen kom tassende inn. Ja, tassende, for crocs lager tasselyd og dette var doktor med crocs.

Nytt spørsmål om hva som var grunnen for besøket? Besøk er det vel strengt tatt ikke, besøk i mitt hode er en hyggelig affære. Er man på legevakten så er man ikke på besøk; det blir ikke servert kaffe og kaker der liksom. Uansett, fikk igjen stotret frem at det gjaldt denne bipolariteten min og at den ikke spilte på lag om dagen. Så der satt jeg da og prøvde og forklare ting som ikke lar seg så godt forklare til en lege som ikke var så veldig interessert i oppfatningen min av problemet, men mer av det kliniske og det medisinske. Hvilken type medisiner har du tatt? Hvor mye av hver? Hvor lenge? Når var det? Etc.etc. Heldigvis er jeg et medisinsk leksikon (som sambo kaller meg) så han fikk svar på alle spørsmålene sine, men ikke en eneste gang spurte han om hvordan jeg hadde det. Riktignok hater jeg å få det spørsmålet, men noen ganger er det faktisk på sin plass å spørre om nettopp det. Så kom det visst en viktig telefon og vips så tasset han ut igjen i crocsene sine. Og der satt jeg igjen og kjente at dette, dette er ikke hjelpen jeg trenger. Hva jeg trengte ante jeg ikke, men det der føltes bare feil. Det var definitivt ikke det jeg trengte. Men mens han var borte så hadde han tydeligvis tenkt seg litt om, og kommet til samme konklusjon, så han ba meg komme tilbake på kvelden, til en akutt-time hos psykiater som de hadde til bruk da. Det var ledig når jeg måtte ønske etter kl 18, så jeg kunne selv bestemme når. Litt desperat, grep jeg åpningen som ble gitt meg og sa at time kl 18 er supert. Så da var det bare å komme seg hjem og vente på at klokken ble psykiatertid.

Hjemme fikk jeg ryddet litt, for det roer jo hodet mitt ned, og sovet litt, før klokken ble nok til å komme seg avgårde. Mamma lurte på om hun skulle være med, men hallo? Snart 40 for svingende, på et eller annet tidspunkt må jeg klare dette selv. Og den dagen det var tydeligvis i går. Vel fremme på legevakten plasserte jeg meg litt mer strategisk i forhold til TV-en, men måtte heldigvis ikke vente lenge. Ble ropt opp og fulgte etter en sykepleier i det som føltes som en evighet i en uendelig rekke med ganger, er litt størrelse på den nye legevakten viser det seg. Kom endelig frem og møtte en dame som bare oste hyggelighet og imøtekommenhet. Hun presenterte seg, jeg presenterte meg. Men som vanlig så fikk ikke jeg med meg hva damen sa for jeg var mer opptatt av å uttale mitt eget navn riktig og tydelig nok. Blir alltid sånn i sånne presentasjoner syns jeg, man er så opptatt av at andre skal få med seg det man selv sier at man ikke evner å få med seg det de andre sier. Ikke at det spilte så stor rolle der og da, for jeg kjente med en gang at dette var riktig. Nå var jeg kommet på riktig plass og at her inne på det kontoret med de to lilla sofaene, så kom jeg til å få den hjelpen jeg trengte.

Hun spurte jo selvfølgelig hun også hvorfor jeg var der, men hun formulerte seg helt annerledes, og hadde fått et skriv med bakgrunnsinformasjon som hun hadde lest gjennom. Og jeg som suger på å formulere meg muntlig fortalte hva som var problemet. Takk og lov for bloggen egentlig, fordi jeg har skrevet her hvordan ting føles så ble det lettere å fortelle til henne. Formuleringene var allerede gjort og jeg kunne bare stjele dem og bruke dem på nytt. Hun spurte om alt mulig; medisin, bivirkninger, jobb, familie, nettverk, tidligere opplevelser, behandlinger, you name it. Og hun lyttet og tok til seg det jeg sa, stilte gjerne oppfølgingsspørsmål; verdens tydeligste tegn på at man faktisk har hørt etter. Og hun innbød til å fortelle sånn at det ble lettere å gjøre det. Hun kjente psykiateren jeg gikk til tidligere på DPS og mente at der hadde jeg virkelig gått til en som kunne sakene sine, noe jeg er helt enig i. Hun syns også det var lite smart av DPS å avslutte behandlingen min der når de gjorde det, og at avslaget ikke var noen god idé det heller. (Nå kjenner jeg at jeg er veldig politisk korrekt her, for det ble ikke formidlet sånn, menmen…)

Hun sa at hun var enig i at noe hjelp trengte jeg litt akutt, og en av de tingene var medisin, men at siden jeg alltid (med litt store bokstaver og strek under) opplevde ubehagelige og vedvarende bivirkninger burde prøve andre ting i tillegg, som f.eks gruppeterapi. Kombinasjonen lav dose medisin og noe annet ville mest sannsynlig være det beste for meg, noe jeg helt klart er tilbøyelig til å være enig i. Som kortidsplan ble vi enige i å ta lav dose av de medisinene jeg allerede har, men ikke hver eneste dag for å unngå å få bivirkningene. For jeg måtte sove, jeg sov altfor lite. Og det er jo sant, jeg sover altfor lite. Lite eller ingen søvn er jo torturmetode, og det er virkelig det det er; tortur. Man trenger søvn for å re-starte hjernen til å takle en ny dag med ny utfordringer. I lengre perspektiv mente hun at jeg burde starte med en annen type medisin, men at oppstart av sånt må følges nøye opp og det hadde jo ikke hun mulighet til å gjøre. Så hun skulle skrive nye henvisning til DPS, med utførlig forklaring, krav om prioritet og presisere at de måtte svare innen fristen på 14 dager. Jeg skulle få kopi av henvisning og hun skulle skrive at jeg skulle ha kopi av svar både via brev og sms. Og dermed var halmstrået mitt tilbake. Damen var så hyggelig og forståelsesfull at når jeg gikk så måtte jeg spørre om navnet hennes en gang til, bare for å lagre det på minnet til en annen gang skulle det være nødvendig. Hun tok seg til og med tid til å lese innlegget mitt om meltdown for jeg sa at jeg ikke klarte å forklare hvordan det opplevdes. Er så utrolig takknemlig for det.

Halmstrået mitt om at et bittelite stykke der fremme så er hjelpen jeg trenger, og at den vil komme, er heldigvis tilbake. Et litt tykkere halmstrå denne gangen kjennes det ut som, og bare det å vite at det finnes en plan hjelper. Det gir placeboeffekt nesten umiddelbart. Jeg har til og med sovet i natt, riktignok med en bitteliten dose med medisinen hun bestemte, men jeg har sovet, i flere timer. Ikke lagt våken med tusen tanker i hodet på en gang som bare surrer seg sammen i hverandre og til slutt ikke gir noen meningen noen av dem. Riktignok trøtt som en strømpe i morges, trøttere enn en strømpe faktisk, men det er en seier å ha sovet. Nå gjelder det bare å finne igjen konsentrasjonen bl.a. og brette opp ermene igjen. Kanskje jeg finner krigen jeg skal i denne gangen, eller i alle fall en vindmølle eller to. En ting i alle fall sikkert; lyset er denne gangen det faktiske lyset i enden av tunnelen. Kanskjekanskje det bare er nødutgangen, men den skal jeg klare å få opp den også.

Og ja. Jeg er så takknemlig for alle som tar seg tid til å lese, og ikke minst skrive til meg. Enten gode ord og tanker eller deler egne erfaringer. Det gir meg så mye positivt. Det er ikke barebare å blottlegge seg på denne måten, og det og da få slike positive tilbakemeldinger er gull verdt. Det å vite at det er plass til andre ting i hverdagen enn bare perfekte Instagrambilder og lykkelige Facebook-oppdateringer gjør godt. Det gir meg troen på menneskeheten (ja, veldig dyp og filosofisk her)Tusentusen takk. Hadde jeg ikke vært klemmemotstander, så hadde dere fått klemmer alle og enhver.

Alle dager er ikke gode dager

Total meltdown, det er vel det som er det mest beskrivende for opplevelsen jeg hadde sent i går kveld/natt. For det er da de kommer, sammenbruddene og alle de vanskelige tankene. Når kroppen endelig slapper av etter å ha bedrevet med distraksjoner for hjernen hele dagen, når kroppen slutter med distraksjonene og hjernen får fritt spillerom, det er da alt det vanskelige tar overhånd. Hvor mye overhånd det tar varierer, heldigvis, men noen ganger blir det total meltdown. Som i går. Alt det vanskelige som man for så vidt har taklet et problem om gangen de siste månedene, kommer tilbake og hjemsøker deg. For helt taket det har de ikke sluppet, selv om man innbiller seg det. Hjernen leker med meg og sier at nå var du flink som overkom den hindringen og det helt uten å kollapse, men i all hemmelighet gjemmer den bittelitt tvil og vanskelige tanker vekk i et hemmelig rom i hjernen som den finner frem på et eller annet tidspunkt, og da sammen med alle de andre hemmelige tingene den har gjemt vekk. Og da har den delen av hjernen, den irrasjonelle delen, samlet opp så mye ammunisjon at den rasjonelle delen, som er den som vanligvis vinner og tenker de gode og fornuftige tankene, den taper. Hele den rasjonelle delen blir tømt for rasjonalitet, det liksom bare renner ut på ene siden. Sånn som i går.

Nå har jeg vært sterk og flink og tøff og modig og alt det der siden april da verden bestemte seg for å være en drittsekk mot meg. Ref. oppsigelse og alt den medførte - les her. Alle trodde jeg skulle ramle sammen, inkludert meg selv, men jeg gjorde ikke det. Jeg fant frem styrken og rasjonaliteten og bestemte meg for å stå i stormen, uansett hvor hardt det var. For det var det, skikkelig hardt. For uansett hvor mange man har rundt seg så er man helt alene, helt alene med alle de vanskelige tankene som så gjerne vil vinne. For å dele de med andre, det er vanskelig. Vanskelig fordi man ikke vil innrømme at man trenger hjelp og vanskelig fordi man ikke helt hvordan man skal forklare hva det er som er vanskelig. For det er tilnærmet umulig for en som ikke har stått i slike situasjoner selv å fullstendig forstå den krigen som foregår i hjernen, mellom den irrasjonelle og den rasjonelle delen. Den friske og den syke.

Men i går raknet alt sammen, ingen stor og vanskelig hendelse egentlig, men mange små ting som ble hentet frem fra det hemmelige rommet og laget et helvetes leven. Jeg hater å ha det sånn; være på mitt aller, aller svakeste, og ikke minst måtte vise det for andre. For det er ikke den jeg er, jeg er ikke en grineklump som sitter i sofaen og hulker og babler usammenhengende om hvor urettferdig ting er. Ting som for utenforstående kan virke som bagateller, og den rasjonelle siden av meg ville ment det samme om, hadde den bare virket. Vi tar bare en ting om gangen, vi kommer oss gjennom dette - typiske ting å si og jeg tviler ikke et sekund på at den som sier det mener det. Men for meg som på det stadiet er en grineklump og ikke ser noe lys i noen ender av tunnelen så fungerer ikke det. Hjernen min kaster alle tingene på meg med en gang og det er umulig å sortere og ta et lite problem om gangen. Jeg er den sterke, den som hjelper andre, som viser andre at man kommer seg gjennom slike episoder, at det er håp når det ser som mørkest ut. Men samtidig må man ha vært der, og kanskje besøke stedet igjen noen ganger, for å klare å se ting klarere på andre siden og å være dem støtten for andre som sliter.

Triggerne denne gangen var mange; først og fremst oppsigelsen og alt det dritet (ja, for det var det det var, noe drit), så en samboer som sliter litt med å være i pappaperm på fulltid (for det er mye mer jobb enn man skulle tro) og dermed er i litt dårligere humør enn ønsket, et hus som jeg føler står på hodet (noe det strengt tatt ikke gjør, som det aldri gjør omtrent, men i dårlige perioder trigges ønsket om orden og struktur enda mer enn vanlig), en liten tass som ble syk med høy feber uten noen åpenbar årsak og som fortsatte med høy feber lenge forbi det som er ønskelig for en liten kropp (og et mammainstinkt som insisterte på at noe var galt uten å bli helt trodd) og på toppen av det hele en frøken på ferie med faren som ringer hver kveld og griner fordi hun savner mammaen sin (noe jeg til vanlig hadde taklet helt fint, men nå var begeret fullt og mammahjertet døde litt inni seg). Når DPS i tillegg tok fra meg halmstrået mitt som jeg har klamret meg til de siste månedene med et lite brev om at henvisningen min der var avslått, så var begeret fullt. Og det begeret har vært stort den siste tiden.

Siden jeg ikke taklet bivirkningene av medisinene mine, og derfor sluttet på dem, i samråd med fastlegen min, så har det vært mye opp og ned mentalt. Har vel begge beina godt plantet i det som kalles mixed phase, der alle symptomer er på plass samtidig for å si det enkelt. Man er både deprimert og litt hyper samtidig, og det svinger mellom de to ustanselig og helt uten kontroll. Halmstrået har vært at snart, snart skal jeg få prøve ny medisin som kan gjøre tilværelsen mer stabil, men med et lite brev ble hele bakken under meg revet vekk.

Enden på visen var i går kveld at jeg begynte å grine, og så tok det helt over. Det ble skikkelig ugly crying, med snott, tårer, hiksting og full pakke. Ikke sånn fin Kardashian-grining der man kan tørke sminken bittelitt med baksiden av ene fingeren, men skikkelig ugly. Og som komplett grineklump så babler jeg i vei, som oftest helt usammenhengende i begynnelsen. For da må alt ut, jeg som ikke evner å kommunisere slike ting muntlig bare snakker og snakker. Og etter hvert som jeg snakker, blir sammenhengene litt tydeligere, både for meg og den som er "heldig" utvalgt til å høre på. I går var det sambo, for første gang (noe han taklet superbra etter litt veiledning om hvordan han skulle takle det). Jeg klarer etter hvert å plukke opp de rasjonelle tankene som har falt ut, en etter en, litt etter litt. Og til slutt blir ting klarere for meg, at dette nok en gang går over, at alle problemene kan løses, bare man tar dem ett etter ett og ikke alle på en gang. Griningen slutter og jeg klarer å puste med magen igjen. Så kan vi snakke om hvordan vi skal løse denne dårlige episoden, og løse ting sammen. Sambo er glad for at jeg har delt, selv om han har vondt inni seg fordi jeg har det sånn, og har fått mer info på den relativt korte tiden enn han har fått på flere måneder. That's how I roll dessverre.

Så hver dag er ikke en dans på roser, ikke Instagram- eller Facebook-perfekt, men det må være plass til de dagene og. Og det må være legitimt å snakke om de dagene uten at man skal få en merkelapp eller en beskjed om å ta seg sammen (akkurat det har vi jo snakket om før - her). Men etter mørket er det faktisk lyst, uansett hvor mørkt mørket er når man står midt i det. Så nå som jeg er på andre siden igjen er det bare å brette opp ermene og gå i krigen igjen, ett problem om gangen, og plutselig så er ikke tilværelsen like forferdelig lenger.

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

Jeg snublet over en artikkel på The Mighty som kom fra bloggen Katsyxo som handlet om det å være introvert med angst og hvordan det var å få seg venner og å være venn med en som oss. Innlegget traff meg rett i hjertet og jeg linket til det på facebook, hvor jeg ba alle om å lese det fordi det beskrev meg i et nøtteskall. Jeg fikk mange gode tilbakemeldinger, både på åpenheten og fra andre som kjente seg igjen. Men noen tilbakemeldinger gikk på det at det var litt vanskelig å forstå alt som sto i teksten siden den var på engelsk. Derfor sendte jeg Katie, som står bak bloggen Katsyxo, en mail og spurte om jeg kunne få oversette teksten til norsk fordi den traff meg så veldig, og jeg ønsket at flere skulle få lese den og forstå bedre. Det fikk jeg lov til og her er resultatet: (for de som vil lese originalinnlegget finner dere det her)

Jeg er den beste, verste vennen du noen gang vil få

 Jeg fikk ikke mange nære venner i løpet av de 5 årene på universitetet. Vennlige bekjente ja, men veldig få som jeg aktivt tilbrakte tid med. Det viser seg at det å få venner er vanskelig. Jeg tenkte at ting ville falle på plass og at jeg ville finne min gjeng, men det skjedde egentlig aldri. Hvorfor? Fordi å få ekte venner krever hardt arbeid på områder som jeg er elendig på.

 

Jeg er introvert og lever med angst. Hver for seg kan begge disse gjøre det å få seg venner vanskelig. Men de to tingene kombinert,  gjør det til et mareritt.

 

Som introvert har jeg en ulempe fra første øyeblikk.

Vi er elendige på small talk skjønner du. Nei, det er en løgn. Vi mestrer small talk. Vi bare hater det. Small talk er utrolig anstrengende og så bortkastet tid. Det høres forferdelig ut, men jeg er faktisk ikke interessert i hva planene dine er i helgen. For folk som meg, så er small talk noe man gjør for å unngå ubehagelig stillhet med fremmede når man gjør feilen å gå ut i verden alene uten høretelefoner. Det er overfladisk og meningsløst, men det fyller stillheten.

 

Men når jeg prøver å skape et vennskap så vil jeg finne ut hva som er viktig for deg, hva du brenner for. Jeg vil snakke om favorittbøkene dine og hvorfor du kjente deg sånn igjen i en spesifikk karakter. Jeg vil vite hva drømmene dine er og hva du er mest redd for. I grunnen foretrekker jeg å hoppe over den langtekkelige og høflige bli kjent-fasen og hoppe rett inn i den dype og eksistensielle konversasjons-fasen. Det er en introvert ting, og det kan virke frastøtende på enkelte og det er greit. Men det virkelige problemet oppstår når man blander dette med et angstplaget sinn som konstant forteller meg at jeg er irriterende for alle rundt meg, da ender jeg opp med å være for redd for å være irriterende til å starte de samtalene jeg virkelig vil ha. Hvilket betyr at jeg blir uinteressert. Og fremstår også som virkelig kjedelig.

 

Skulle jeg mot formodning overleve fase 1, skulle man tro at ting ble lettere derfra og ut. Hvis det bare gjorde det.

Jeg anstrenger meg sjelden for prøve å få kontakt med folk, noe som sannsynligvis gjør at mange mennesker tror at jeg ikke bryr meg om vennskapet nok til å gjøre en innsats. Mesteparten av tiden ønsker jeg virkelig å snakke med noen, men jeg lar være å ta kontakt fordi jeg er bekymret for at jeg plager dem. Så (og her er det virkelige hyklerske poenget) når folk ikke tar kontakt med meg så går jeg ut fra at jeg hadde rett og at de faktisk ikke bryr seg om meg eller liker meg. Hvis de hadde noe interesse av meg, så hadde de sendt en melding, ikke sant? Selvsagt.

Jeg innser selvfølgelig at dette går begge veier. Jeg kan ikke forvente at andre gjør en innsats når jeg ikke gjør det, men stemmen i hodet mitt insisterer på at de rett og slett ikke liker meg. De er bare høflige når vi er sammen. Jeg gjorde dem en tjeneste ved å aldri snakke til dem eller være med dem.

Hvis jeg er for engstelig til å sende noen en melding, sier det seg kanskje selv at jeg er forferdelig når det gjelder å lage planer. Jeg blir sikkert oppfattet som en kjedelig introvert som aldri forlater huset eller en som ikke gidder å prøve og derfor ikke er verdt å bruke tid på. Sannheten er at jeg unngår å lage planer med folk fordi jeg er livredd for at hvis jeg prøver, så vil ingen dukke opp og jeg vil se ut som en idiot. For noen uten angst er det kanskje bare litt skuffende, men for en som meg er det aldeles ydmykende. Og det har skjedd tidligere (arkivert under: grunner til at jeg aldri lager bursdagsplaner lenger).  Det høres kanskje latterlig ut, men å prøve og lage planer med folk, er høyrisiko i mitt hode. Best å la være, insisterer stemmen i hodet.

Folk som meg er forferdelige venner. Når vi holder på å bli kjent ønsker vi at du prøver å få kontakt med oss og gjør en innsats med å invitere oss steder, mens vi sjelden gjør det samme for deg. Av og til vil vi trekke oss fra avtaler fordi vi har en dårlig dag full i angst. Spontane turer ut er vi elendig på for vi blir overveldet når planene våre plutselig endrer seg, og vi er mest sannsynlig allerede i seng i pysjamasen uansett. Vi trenger konstant bekreftelse på at du faktisk liker å være med oss, og det vil ta deg månedsvis å overbevise oss om å slutte å unnskylde oss for alt mulig.

Men hvis du er tålmodig med oss…….

 

…….vi er også de beste vennene du noen gang kunne ønske deg. Jo mer tid vi tilbringer sammen, jo mindre "vedlikehold" trenger vi. Vi vil innse at du ikke hater oss i all hemmelighet, og vi kommer til å begynne med å ta kontakt med deg. Vi vil sende deg bilder og videoer vi vet vil få deg til å le og tagge deg i hvert eneste søte valpebilde vi finner på Instagram hvis du har en dårlig dag.

Innadvendtheten og angsten vår betyr at vi alltid er lydhør overfor omgivelsene våre og menneskene rundt oss, derfor vil vi alltid vite når noe plager deg. Trenger du å lufte tankene dine kan vi sitte i timevis og lytte. Vi vil dele de dypeste hemmelighetene våre med deg, og vi vil aldri dele dine med andre. Vi kommer aldri til å bli sint hvis du vekker oss midt på natten, fordi vi vet bedre enn noen hvor forferdelig det er å være alene og ha det vondt.

Vi kommer aldri til å dømme deg for det du er glad i. Vi vil se på favorittprogrammene dine med deg selv om vi syns de er dumme, fordi vi vet hvor viktige de er. Vi vil huske alle interne vitser, delvis fordi vi er så flaut begeistret over å ha intern humor med noen. Vi vil sette mer pris på deg enn du noen gang vil forstå, fordi vi vet akkurat hvor vanskelig vi er å være venner med. Og fordi vi aldri kommer til å glemme hvor glad vi ble første gangen du spurte om å finne på noe.

Jeg jobber veldig hardt med det å bli en bedre venn.

Jeg prøver å gjøre et poeng ut av det å ta kontakt med folk, å prøve å legge planer, å la dem få vite at jeg faktisk virkelig vil ha dem i livet mitt. Men det er en prosess. Og selv det å vite hvor mye jeg har å forbedre meg på, er det veldig demotiverende å føle at ingen bryr seg nok til å sende meg en melding,  og det gir angsten min akkurat nok påfyll når den prøver å få meg til å la være å si hei til noen.

Jeg vet at jeg ikke er den eneste som føler det slik. Så hvis du var så hyggelig at du leste hele dette innlegget, oppfordrer jeg deg til å ta kontakt med noen i dag. Du vet aldri; du kan redde hele dagen deres bare ved en kort melding. Og hvis du har introverte venner med angst (eller venner med angst generelt), vær tålmodig med dem. Ta deg tid til å betrygge dem om at de blir satt pris på. Husk at det er høyst usannsynlig at de ignorerer deg eller gir blaffen i deg. I virkeligheten er de nok livredd for å bry deg og håper at du vil ta kontakt med dem istedenfor.

Og når du gjør det, vil det betyr mer for dem enn du noen gang vil kunne forstå.

Thank you so much Katie, it means a lot.

Når man trenger en time-out

De dagene som er litt vanskelige, som gjerne følger etter en natt med lite eller dårlig søvn, de dagene er åpent kontorlandskap helt pyton. Akkurat hva jeg mener om konseptet åpent kontorlandskap er en helt annen historie, men for en som er introvert, bipolar og har angst så er det en dårlig ide. I alle fall på de vanskelige dagene, der man har behov for å trekke seg tilbake, litt stillhet og slippe å tenke på interaksjon med andre mennesker.

Det er ikke enkelt å gjemme seg vekk da. Ja, det er stillerom man kan sette seg på, noe jeg gjør ofte. Men der er det glassvegger, riktignok med folie på midten, men følelsen av å være vekkgjemt nok er ikke alltid tilstede. Noen ganger trenger i alle fall jeg helt time-out fra andre. Hjemme foregår det som regel i sengen under dynen, men den muligheten er ikke tilstede på jobb. Hva gjør man da?

Jeg har prøvd det meste; pause i sofaen i minglesonen, sitte utenfor et sted (væravhengig), men alle stedene dukker det plutselig opp noen. Noen som invaderer frisonen min, helt ubevisst og definitivt ikke med vilje, men boblen min sprekker. De trenger ikke snakke til meg, tilstedeværelsen er nok. Men skulle de snakke til meg, at det blir behov for small talk, da kan det bli tilnærmet full krise dersom dagen/situsjonen er ille nok i utgangspunktet. De merker det garantert ikke, for utad er jeg en mester til å holde masken, men inni meg er det total meltdown. Hjernen min nærmest skriker Gå vekk! Gå vekk!, men utad jatter jeg med. Der slår folkeskikken inn igjen.

Men nå har jeg funnet mitt fristed, min ladestasjon hvor jeg kan gjemme meg helt vekk en liten stund. I kjelleretasjen på bygget ligger det en liten avdeling med trimrom og tilhørende garderober. Det står på døren at disse garderobene kun skal brukes ifbm trening, så i løpet av dagen står disse helt tomme. Og der, inne på et av toalettene, der får jeg fred. Ingen dekning på mobilen, ingen internetttilkobling, ingen lyder, ingen folk og etter en liten stund så slår lyset seg av. Da klarer jeg å slappe av og lade opp igjen til resten av dagen. Jeg kjenner hvordan angsten slipper taket og hodet tømmes. Så der sitter jeg en liten stund for meg selv i mørket og kjenner hvordan jeg sakte, men sikkert lades opp igjen.

Ja, det er merkelig å sitte sånn på gulvet på en bitteliten do. Men gud så deilig det er, og så lenge det hjelper så er det det viktigste for meg. Så får dere heller bare syns at jeg er snodig. For det gjelder å finne små mestringstrategier i hverdagen når man er som meg, og dette har vist seg, merkelig nok, å være noe som fungerer for meg.

Ta deg sammen

Alle som sliter med noe har en eller annen gang fått høre at det bare er å ta seg sammen så ordner alt seg. Og ofte er det nettopp det som er løsningen, ta seg litt sammen, komme ut av den dårlige situasjonen og se saken fra en litt annen vinkel. Bite i seg noe man føler er feil eller svelge en kamel eller to, kanskje til og med svelge en kamel på tvers. Vi har alle måtte gjøre det, ta oss sammen i en eller annen situasjon i løpet av livet. Og vi har garantert ikke hatt vondt av det.

Men så er det de av oss som sliter skikkelig innimellom, enten psykisk eller med annen usynlig sykdom. Da er det ikke alltid "Ta deg sammen" er det man trenger å høre, enten det blir sagt direkte eller at det blir gitt uttrykk for at det er det vedkommende mener. Ofte er det nettopp det man har holdt på med lenge, å ta seg sammen. Jeg er sikker på at alle som sliter med et eller annet alvorlig sier nettopp det til seg selv; ta deg sammen, dette ordner seg, ta deg sammen, ting går bra, ta deg sammen, etc. Ingen ønsker å bryte sammen slik at andre ser det, det er et nederlag. Å ikke takle hva det nå enn er på egenhånd, men måtte være avhengig av hjelp for å komme over kneiken. Problemet er ofte at når det blir åpenbart for de rundt en at en sliter, så har man allerede tatt seg sammen X antall ganger og har rett og slett ikke flere sammentakinger igjen i seg.

Det å slite med usynlig sykdom er ikke enkelt. Man er veldig alene med seg selv og sine egne tanker. Man møter sine egne og andres fordommer ofte, spesielt dersom man ikke har fortalt omgivelsene sine om denne usynlige plagen man har. Det er enklere å ha knekket en fot eller ha influensa, da vet man hvordan man skal oppføre seg og de rundt en vet det også. For alle kan jo knekke en for eller en arm, eller i det minste forestille seg problemene det medfører. Og de aller fleste har en eller annen gang hatt influensa og vet hvor elendig man da føler seg; og da er det helt legitimt å ligge i sengen, godt under dynen i fosterstilling til man føler seg bedre. Man ville aldri funnet på å be disse ta seg sammen, men dersom sykdommen er usynlig er det helt legitimt å gjøre nettopp det virker det som.

Jeg har personlig fått høre utsagnet flere ganger gjennom årene, i forskjellige sammenhenger. Enkelte ganger berettiget og andre ganger helt urimelig. En situasjon jeg mener at det å få beskjed om å ta seg sammen er på sin plass kan være følgende:

Jeg har vært, og er til tider fortsatt, plaget med angstanfall som kommer når de selv vil. Hvor lenge de varer varierer, for det er mange faktorer som spiller inn; hvor jeg er når det skjer, hvem som er det med meg etc. En periode var jeg veldig plaget, kunne våkne om morgenen med full panikk uten å vite hvorfor og det var umulig for meg å roe meg ned. Hjertet raste avgårde, jeg hyperventilerte og trodde oppriktig at jeg skulle dø. I slike situasjoner var mamma gull verdt, og heldigvis bor hun rett ved siden av så hjelpen var nær. Hun gjorde som regel ikke noe spesielt, bare satt der med meg og hørte på mitt usammenhengende babbel om at nå kom jeg til å dø og at jeg aldri kom til å bli frisk igjen. Men når hun merket at anfallet var over, uten at jeg selv merket det, så hendte det at hun sa til meg at nå - nå er det på tide å ta seg sammen. Nå er det over og du henger bare fast i det som har skjedd uten at det faktisk skjer lenger. Og i de tilfellene var det berettiget og riktig å bruke det utsagnet, for det var akkurat det jeg trengte å gjøre - ta meg sammen.

Men som oftest så er det å få høre at man bare skal ta seg sammen en ytterligere belastning for den som allerede sliter, så det er noe å tenke på neste gang man snubler borti noen man ser sliter. At det kanskje ikke bare er å ta seg sammen, at vedkommende allerede har prøvd nettopp det og trenger å få høre noe annet. Hva det er, er ikke godt å vite, som regel så holder det bare at man er tilstede uten å si noe.