Etter sykdom kommer smil og glede?

Med sykdom i huset nærmest kontinuerlig de siste 7 ukene, så burde jeg i teorien være helt gåen. Men heldigvis så har psyken holdt seg fin disse ukene til tross for alle humpene i veien.

Først ute var jeg som en dag i slutten av oktober rett og slett var tom; tom for energi, tom for overskudd, tom for det meste. De foregående ukene var søvnen mer eller mindre fraværende, med et snitt på 2-3 timer pr natt.  Humøret og formen blir selvfølgelig deretter, men det er jo ganske så normalt. Skulle det henges opp en maskin med klær så satt jeg på gulvet på vaskerommet så lenge som mulig og da jeg endelig var ferdig så satt jeg meg ned igjen og gren en skvett. Sånn var det med alt de første par ukene; ukeshandling = 2 timer liggende på sofaen etterpå, husarbeid = uaktuelt, så det har jeg outsourcet (verdens beste avgjørelse).

Og da jeg trodde at ting skulle bedre seg, så BANG! Sykdom, i alle slags varianter føles det som. Det begynte med forkjølelse og feber på minstemann som selvfølgelig smittet meg og deretter har det gått slag i slag omtrent. Vi har vært innom øyebetennelse, omgangssyke (2 ganger), nærmest kontinuerlig forkjølelse og feber og ikke minst influensa. Nå er det 5 uker siden jeg ble syk og fortsatt hangler jeg. Hoster som om jeg skulle ha både tuberkulose, kikhoste og falsk krupp på en gang. Festlig ute blant andre; folk snur seg etter meg og lurer nok på om lungene er på vei ut.

Men så det positive - den mentale helsen er fin. Føler meg normal, så normal som jeg kan føle meg i all fall. Ikke negative, mørke og destruktive tanker, men heller en deilig lyshet og glede i hverdagen. Etter mange måneder med tull og mentalt kluss så kjennes det fantastisk. Nå må bare kroppen snart spille på lag så blir alt berre lækkert til jul.

Valget jeg heldigvis aldri tok

Desember 2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til å få det bedre uten.

Denne desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt, tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.

Så der står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være. Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg har gitt opp.

Mens jeg står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde; de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i 2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede. Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.

Alt blir veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark. Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En bitteliten gnist av håp.

Så jeg tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen. Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet, så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og for de som jeg er så glad i.

Bipolar og mamma

Å være mamma til fire barn er så mye. Det er travelt. Det er fint. Det er stressende. Det er gøy. Det er koselig. Og det er givende. Et barns nysgjerrighet og naturlige tørst etter kunnskap er fantastisk, og siden jeg selv ikke har vokst fra nettopp de tingene så elsker jeg å lære ungene mine ting. Og så er det så befriende å få de direkte og ærlige tilbakemeldingene og spørsmålene som gjør at man må tenke seg om både to og tre ganger før man finner den rette måten å svare på.

Da jeg fikk diagnosen bipolar2 i 2013, bestemte jeg meg ganske tidlig at jeg skulle være åpen om det, på samme måte som keg tidligere hadde vært åpen om både depresjon og angst. Nå var bare merkelappen en annen. Og den åpenheten, den inkluderte også ungene mine, som på det tidspunktet var 3 stk på hhv 7, 7 og 3 år. Minstemann på 3 var for liten til å forstå, så han har fått lære underveis etterhvert som han har blitt større. Alt tilpasset nivået han til enhver tid befinner seg på. Her har jeg funnet frem til strategier som fungerer for de forskjellige aldrene ved hjelp av jentene som den gang var 7 år.

Da jeg fikk diagnosen forklarte psykiateren min meg bipolaritet som bølger i stemningsleie; oppover og nedover. Dette syns jeg er et så godt bilde på psykdommen at jeg bestemte meg for å bruke det som forklaring overfor ungene. Derav ble uttrykket "bølgene til mamma" født.

I begynnelsen forklarte jeg at humøret hos alle gikk litt i bølger, men bare små bølger. Alle er glade, altså oppoverbølger, eller triste eller lei seg, altså nedoverbølger. Og det bar de jo enige i; de var jo av og til glade og av og til triste. Og litt sinte også innimellom. Så forklarte jeg at mamma sine sånne bølger de var større enn bølgene hos andre; at når jeg ble glad så kunne jeg bli mye gladere enn andre for bølgen var så mye større. Det samme skjedde med nedoverbølgene; store bølger som gjorde at jeg ble veldig lei meg eller trist eller sint. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til at jeg skulle bli så mye gladere eller sintere eller tristere. Det var bare sånn hjernen til mamma fungerte.

Forklaringen har levd disse årene og etterhvert som jentene spesielt har blitt større, har de fått mer informasjon dersom de har hatt behov for det. Barn lurer jo på det meste, så det kommer merkelige spørsmål innimellom. Det fine med bølge-forklaringen er at siden de forstår den, så forstår de også at mamma iblant har behov for litt fred. At nedoverbølgene gjør hodet fullt og slitent. De merker godt at noe ikke er normalt, og da er det fint å ha en ærlig forklaring. De merker også når ting normaliserer seg igjen; sier ofte at nå ser du lettere ut mamma.

Det jeg syns er verst med diagnosen er at den gjør meg til brølemamma mye oftere enn det som er nødvendig. Har alltid tenkt at det et pga min korte lunte og innebygde temperament, men har etterhvert skjønt at de to henger sammen med bipolariteten. Men det er ingen hvilepute eller unnskyldning, så akkurat det er noe jeg jobber med. De siste månedene har jo vært ustabile, og det har de også vært for ungene. Ikke lett å aldri vite hvordan mamma kommer til å reagere i dag. Har blitt en del samtaler om det og en del beklagelser fra meg når jeg har vært urimelig mot dem. Så nå håper vi at ny medisin og høsten med struktur og orden i hverdagen, kommer til å føre til mer stabilitet for oss alle.

Choose your battles

Sånn er det vel for de fleste, at man velger sine kamper, og svelger noen kameler innimellom der man på et annet tidspunkt ville tatt opp kampen. Når man er syk, enten det er psykisk, kronisk eller på en annen måte, er det et valg man må ta oftere. Gjerne oftere enn man skulle ønske. Jeg personlig føler at jeg har en viss mengde med energi i løpet av en dag som skal rekke til alle, absolutt alle, dagens gjøremål. Store og små. Viktige og uviktige. Reelle problemer og små bagateller. Forholde seg til både barn og voksne, med de utfordringene det fører med seg. Jeg leste en gang en artikkel hvor en dame forklarte hvordan det var å leve med en kronisk sykdom; hun forklarte det med at man hadde et visst antall skjeer tilgjengelig og det antallet var forutbestemt. Brukte man opp skjeene sine på uviktige ting, så var det ingen igjen til de viktige/nødvendige tingene.

For meg er det litt sånn, en viss mengde energi som må fordeles utover dagen. Heldigvis er jeg ladbar, så får jeg meg en pause i løpet av dagen, så får jeg meg et påfyll av "skjeer". Eller som man kan si i disse Pokemondager; en tur innom et Pokestop for å fylle på med flere Pokemonballer. Men mengden av energi og ladbarheten avhenger av hvor i "syklusen" jeg er. Syklusen varierer veldig om dagen siden jeg fortsatt er uten medisin; alt fra helt oppe, på vei opp, på vei ned igjen fra en topp, på vei ned i en bunn, helt nede, på vei opp igjen fra en bunn og vakende rundt et sted midt i mellom. Og alle disse fasene har sitt eget energinivå og ladbarhet, i tillegg til sine egne triggere for energiforbruk og variasjoner i humør. Skjønner godt det er vanskelig for de rundt å henge med, for det er såvidt jeg klarer det selv. Hver dag er uforutsigbar i forhold til hvor i syklusen den befinner seg. Gleder meg til medisinering som skaper litt mer forutsigbarhet for både meg og de rundt.

Enkelte dager skal det ingenting til før energien er brukt opp; alt føles som et energisluk. Slike dager er det fort gjort å bli sur og grinete på verden rundt seg, og da spesielt på de aller nærmeste. Ingen gjør noe annerledes eller urettferdig, det er bare at akkurat den dagen så er det den spesifikke triggeren som er aktiv; det kan være hva som helst, f.eks litt høyt lydnivå kan fortone seg som å være midt i et buekorps på 17. mai. Og lydnivå er det jo ofte med 4 barn i hus. Så da eksploderer man helt uten grunn og er bare urimelig og lite hyggelig å ha med å gjøre, og samtidig føler man seg som en liten dritt inni seg for å oppføre seg på den måten. Helt urimelig. Helt crazy. Fullstendig idiotisk. Klart de rundt blir irriterte og lei seg, og lei av at jeg er sånn. Forstår det veldig godt, men samtidig så ønsker jeg at de skal forstå at det er ikke meg. Jeg ønsker ikke å være sånn. Det er ikke den virkelige meg, den meg som er i balanse og tåler sånne bagateller. Den jeg som kan finne på å plutselig bli med i Haien kommer, som krokodille som kan spise alle. Eller den meg som plastrer små og usynlige sår bare fordi jeg vet at et plaster på kneet, hjelper på såret i sjelen. Det er ikke meg. Ikke den jeg ønsker å være. Den jeg kan være, bare jeg får litt hjelp. Hjelp til å finne den jeg er inni meg, inni alle disse vanskelige dagene og følelsene og energitomheten.

Jeg vet hvem jeg kan være, og det vet heldigvis de rundt meg også. Det er bare at på sånne dager der alle bagateller blir store og humøret blir grått, så er det vanskelig å se det fine. For alt det fine er der, inni meg og inni de rundt meg. Selvom både de og jeg har vanskelig for å se det gjennom det gråe som har lagt seg som et teppe over tilværelsen akkurat nå. Men snart, snart kommer fargene tilbake, og sammen med de kommer den som jeg vil være, og kan være. Sier som Knutsen og Ludvigsen: Dager fins i mange farger, også grå, men så.....den som venter han skal få......

Ferietanker

To små dager igjen på jobb og så er det 4 uker med ferie. De aller aller fleste av oss gleder seg til ferien, med rolige dager uten jobbstress og kvalitetstid med familien. Noen gruer seg litt til all den kvalitetstiden med familien, kanskje spesielt hvis man er småbarnsfamilie, med barn som må underholdes fra tidlig morgen til sen kveld. Da trenger man nesten litt ferie etter ferien for å hente seg inn igjen. Jeg personlig både gleder og gruer meg til ferien i år.

Jeg gleder meg til ferien fordi vi ikke har noen store og krevende planer; litt hytteferie her og der og en liten tur til Mikkelparken er det eneste som står på agendaen. Og hvis ungene tror at det blir underholdning fra tidlig til seint, så må de tro om igjen. De overlever fint å kjede seg litt også innimellom, og å måtte bruke sin egen fantasi og finne på ting selv. Da jeg var liten var det hytteferie hver sommer, som regel med en ukes tur et annet sted innimellom; bilferie til Danmark eller Sørlandet. Vii ble ikke underholdt hele døgnet, men vi ble jo ikke overlatt helt til oss selv heller. Det var kanskje litt bedre tid enn vanlig til å spise frokost sammen, spille et spill sammen hvis været var dårlig, som det jo var ofte her på Vestlandet, eller bade og være sammen ved vannet i nærheten av hytten. Men vi måtte finne på ting selv også, og dette var jo før i-ditt og i-datt-tiden dukket opp med alle dagens teknologiske dingsebomser. Shit - jeg begynner å bli gammel når jeg kommer med sånne utsagn. Uansett, vi lekte i skogen, lagde pil og bue, demninger i elven, Playmo i hagen, badminton, ja rett og slett underholdt oss selv mye av tiden. Som søsken flest benyttet vi tiden til å krangle og sloss også, men det er en del av gamet.

Så ferietid for meg er en tid for avslapning og gode minner, en tid for lange frokoster og seine middager ute ved grillen (vi får selvfølgelig nydelig sommervær hele tiden - bestillingen er lagt inn). Det er en tid for å ta seg litt ekstra tid til å spille et spill, lære ungene å lage demning i elven og vise dem alle de lure triksene vi fant ut av i gamle dager. Sove i telt i hagen er en høydare, det er campingplass med 7 stjerner det. Alt sånt som man ikke har tid til i hverdagen der man skal rekke alle aktiviteter etter jobb, skole og barnehage, klare å presse inn litt middag og ikke minst litt kvalitetstid før det er leggetid for ungene. Og travle helger der alt det man ikke har sjanse til å rekke i uken, må presses inn og få merkelappen kvalitetstid, og dokumenteres på Facebook som lykkelig og perfekt familieliv. No disrespect - gjør akkurat det samme selv som alle andre, så jeg er ikke et fnugg bedre.

Men ferien er også en tid der rutiner og struktur i hverdagen blir visket ut. Man står opp senere for man har ingenting å rekke, leggetiden blir forskjøvet for det er jo tross alt ferie og alt av de vanlige ettermiddagsaktivitetene har tatt sommerferie frem til skolestart i august. Og for å være helt ærlig så gruer jeg meg litt til den biten; mangel på struktur, orden, rutiner og forutsigbarhet. En av hoved-mestringsstrategiene for en med bipolaritet er struktur i hverdagen; faste tider man står opp på og legger seg, regelmessige måltider, rett og slett en forutsigbarhet i hverdagen hvor stressfaktorer blir forsøkt redusert så godt det lar seg gjøre. Plutselige endringer i planer og mangel på struktur kan trigge episoder hos mange, og midt i ferietiden der man har vanskeligere for å trekke seg unna er det noe man virkelig vil unngå. Derfor gruer jeg meg litt, vet ikke om det er helt stuerent å si det, men det er jo sant. Gleder meg til å være med ungene og samboer og resten av familien og venner, men faren for mangel på struktur gjør meg litt usikker.

Mestringsstrategien for å få det til å fungere må bli å lage seg ferierutiner og en slags struktur for hverdagen likevel. Prøve så godt det lar seg gjøre å ha faste leggetider, selv om de blir annerledes og senere enn i hverdagen. Prøve å planlegge aktiviteter litt i forkant, sånn at hu mor klarer å bearbeide det som skal skje. Og det viktigste må være å være åpen med de rundt om at nå trenger jeg litt alenetid for å hente meg inn igjen; kanskje bare en liten halvtime alene, enten en gåtur, en liten lur eller en nødvendig tur på butikken så lenge den foregår alene. Men selv om ferien helt sikkert blir fin og full av gode minner, så innrømmer jeg at jeg ser litt frem til hverdagen begynner igjen i august.

Mamma i 10 år

Tenk det, at i dag har jeg vært mamma i ti år. 10 hele år. Helt merkelig å tenke på, jeg liksom, som aldri i livet skulle ha barn. Som syns unger kun var irriterende. Husker alle andre var passepiker da vi var små, så jeg prøvde meg jeg også. Ikke fordi jeg hadde lyst og var glad i unger, men fordi venninnene mine gjorde det. Fungerte særs dårlig, for jeg så virkelig ikke gøyen i det; trille rundt på en vogn med en liten unge oppi, putte han på en disse eller i en sandkasse innimellom. Det var virkelig ikke noe for meg, og da han en dag ramlet ut av vognen med hodet først og fikk hjernerystelse så var det slutt for min del. Passepike fikk de andre være, jeg spilte heller fotball, hoppet tau eller strikk eller noe helt annet som ikke involverte barn.

På ungdomsskolen hatet jeg når det var unger på bussen, enten det var om morgenen eller på vei hjem. De hylte jo alltid, uten stopp. Var flere enn en gang jeg kom helt oppgitt hjem og proklamerte at unger -det skulle jeg aldri ha!

Men ting endret seg for meg og, som det nok gjør for de fleste, og etter flere år uten resultater så endelig var det vår tur. Og overraskelsen var stor da det viste seg at det ikke bare var en baby, men to stykker. Den oppdagelsen var relativt absurd og kommer til å følge med meg hele livet, uten tvil. Med tvillinger i magen blir det litt ekstra oppfølging og vi ble godt kjent med knøttene allerede før de ble født. En sprellejente som lå øverst og turnet og en som forholdt seg relativt rolig nederst. Lite visste vi at de personlighetene skulle vise seg å følge dem opp gjennom årene. 

5 uker før vi forventet det bestemte frøken nr 1 at hun hadde fått nok av turningen til frøken nr 2, og ville ut og strekke på kroppen. Mor ble relativt forfjamset da vannet plutselig gikk, og det ble nok pappaen også da han fikk telefon om det. En liten tur i ambulanse fikk vi også for å være på den sikre siden. Ventetiden på sykehuset ble litt lang, for det var fordi ingenting skjedde. Vi ventet og ventet på at vondtene skulle begynne, men nei. Frøken nr 1 hadde tydeligvis ombestemt seg. Til slutt dukket det opp et par småvondter, og ting var i gang. Og tvillingfødseler er ikke som vanlige fødsler der man blir eskortert til et rom og egentlig overlatt litt til seg selv og prosessen får gå sin gang. Nei, her var det inn på fødestue, epidural i ryggen (med verdens lengste og skumleste nål) og en haug med folk som skulle være tilstede. Ting tok litt tid, epiduralen virket bare på ene siden og gjorde at ene foten var helt lam mens det på andre siden av kroppen var vondt. Senere opplevelser har vist meg at epiduralen nok virket på den siden også, for det var langt fra så vondt som jeg har opplevd i ettertid.

Rommet var som sagt fullt av folk; to jordmødre, to leger, en barnepleier, en barnelege, noen anestesifolk og så meg og mannen så klart. Mannen stakkars, plassert langt oppi et hjørne ved siden av hodet mitt for ikke å være i veien. Utpå kveldingen 10. juli bestemte de to legene seg for at dette tok for lang tid og at småfrøknene nå måtte ut, enten de ville eller ikke. Mor fikk beskjed om å presse det jeg var god for, men egen fri vilje og stahet var tydeligvis ikke nok for bestemte lille frøken nr 1. Hun hadde som sagt ombestemt seg. Men ut måtte hun, så kl 01:30 11. juli så hun dagens lys for første gang, litt hjulpet av en lege og en tang. De svusjet hun bort til barnelegen og barnepleieren for en sjekk, mens de to legene og de to jordmødrene konsentrerte seg om frøken nr 2; turnejenten som nå plutselig hadde fått all verdens plass til å boltre seg på inni den digre magen. Å ende opp på tvers var lite foretrukket, så jordmor nr 1 holdt frøken nr 2 fast på et vis mens lege nr 1 sjekket ståa med ultralyd. Lege nr 2 fikk det for seg at han måtte sjekke at utgangen fortsatt var klar, skjønner til dags dato ikke nødvendigheten av det. Det hadde jo nettopp kommet ut en baby, er ikke akkurat som om det er montert automatiske skyvedører der nede. Anywho, 9 min senere kom frøken nr 2 ut, også hun med litt assistanse av lege og tang. Ny svusjing bort til barnelege og barnepleier, før de begge to ble plassert godt innpakket i pappaen sine armer, som var litt overveldet der han plutselig satt i en stol med to babyer. Etter litt studering ble det bestemt hvem som skulle hete hva av de to navnene som var bestemt på forhånd. 

Siden de var små, bittelitt over 2 kg hver, så hadde de god plass i samme balje på sykehuset. Vi var så heldige at akkurat den uken var det rolig på KK så vi fikk være der alle 4 i en hel uke. Jentene var trøtte og slet litt med å holde varmen selv pga størrelsen, men etter en uke så var vi drevne på å få i de mat på egenhånd så da fikk vi reise hjem. 

Og siden har tiden flydd, og nå er alt dette hele 10 år siden. Barnehagen er over og til høsten begynner de i 5. klasse allerede. De har blitt storesøstre 2 ganger, like stolte hver gang, og er så flinke til å passe småbrødrene sine. Enn så lenge. Som småbrødre flest så kommer nok disse to til å bli irriterende også. 

Personlighetene til jentene i magen har fulgt dem på utsiden også. Frøken nr 1 er den rolige og tankefulle, mens frøken nr 2 er litt mer hei hvor det går og elsker å turne, fortsatt. 

Som mamma disse 10 årene har jeg opplevd mye og har vært både strengemamma, dummemamma, snillemamma og alt i mellom. Men mest av alt har det vært glede å få være mamma til de to jentene mine. Gleder, og gruer meg litt, til de neste 10 årene. 

Love you to the moon and back. 

Fotballmamma

Hvem hadde trodd det, at jeg av alle skulle bli en fotballmamma? Jeg som har spilt håndball siden jeg var 10 år? Jeg tenkte at det naturlige for mine jenter var å følge i mammas fotspor og velge håndball, som så mange andre jenter gjør. Men den gang ei, de bestemte seg for å følge i pappaens fotspor og valgte fotball.
Min første tanke var: Nei, ikke fotball! De er jo ute i all slags vær, hele året. Som publikum og forelder må man jo kle seg etter forholdene, og det er jo mye enklere inni en håndballhall. Men etter å ha prøvd meg på rugby selv, ute i all slags vær hele året, så må jeg innrømme at det ikke er så ille. Ja, man blir våt og kald, men da er det desto deiligere å komme seg hjem i en varm dusj. Problemet med dårlig luft innesperret i en hall er heller aldri noe å tenke på, her er elementene rett på med frisk luft og det hele. Som forelder og publikum på sidelinjen er det heller ikke så ille, så lenge man lærer å kle seg etter vær og føreforhold. Ull er et absolutt must, det samme er lue og aller helst votter. Regntøy sier seg selv her i Bergen. Det er uten tvil aller best å være på sidelinjen i fint vær, men er man kledd riktig så er det kjekt uansett.

Nå er jeg i utgangspunktet "skeptisk" til knøtteidrett, som jeg kaller det. Hva som er politisk korrekt aner jeg ikke, men da jeg var liten ble det kalt knøttefotball etc. Knøtteidrett, enten det er fotball eller håndball, skal inkludere alle. Til enhver tid. Ja, jeg ser det positive i det at ingen skal falle utenfor og få prøve seg på like vilkår, men klarer også å se det som ikke er fullt så positivt.

Mange barn i 6-7 årsalderen velger gjerne aktivitet basert på det de andre i klassen/barnehagen gjør, eller det som foreldrene mener er smart å være med på og ikke minst har interesse for selv. Innrøm det, er man lidenskapelig opptatt av fotball så klarer man å engasjere seg mer i avkommet sin fotballaktivitet enn om valget skulle falt på hest eller ballett.

Det som ikke er fullt så positivt er nettopp det, at barna ikke finner helt gleden eller interessen for aktiviteten som er valgt. Dette ble veldig klart de første årene med fotball for jentene mine. Tilnærmet alle jentene i klassen og i parallellklassen spilte fotball, og dermed var de mange som var med. Interessen og engasjementet blant disse var mildt sagt varierende. Det var mye turning i begynnelsen, jenter på den alderen elsker tydeligvis å slå hjul. Om det er på sidelinjen eller midt på banen midt under kampen er visst ikke så nøye, får man det over seg at nå er det på tide å slå et hjul, så gjør man det. Andre løper litt hit og dit uten mål og mening, og befinner seg ofte helt andre steder på banen enn der ballen og resten av spillerne gjør. Og her snakker vi ikke bare om andres barn; en av mine to jenter var en turner. Hun slo hjul i tide og utide, og det var ikke få ganger etter kampen eller treningen at vi måtte ta en prat om akkurat det.

Noen av jentene falt fra etter hvert, ofte de som manglet engasjementet og interessen, og fant seg andre aktiviteter som passet dem bedre. Håndball har jeg skjønt er en gjenganger blant dem. Andre igjen skjønte plutselig litt mer poenget, tok seg sammen og viste stor forbedring. Heldigvis var jenten min en av dem, så turningen tok etterhvert slutt. Nå har de holdt på et par år og det er kjempegøy å følge med på utviklingen deres. Jentene deltok i fjor på noe som heter Fotballakademiet. Et treningsopplegg for de som ønsker å utvikle seg litt mer, noe de valgte helt selv. Begge to hadde stort utbytte av det og det kom tydelig frem at de hadde lært mye nytt; teknikken og overblikket utviklet seg i positiv retning. Hittil har det vært 5'er fotball og alle har rullert på plassene. Til neste år blir det 7'er fotball og da blir det litt mer "spesialisering" Det blir spennende å følge med på.

Det er ikke til å legge skjul på at aktiviteter for ungene tar mye tid. Det er trening flere ganger i uken, i sesongen er det kamper i tillegg og utenom sesongen er det cuper i helgene. Innimellom føler jeg meg mest som en taxisentral med unger som skal fraktes hist og pist. Dugnader dukker det også opp med jevne mellomrom, enten for å utbedre noe på idrettsbanen eller i forbindelse med arrangementer som f.eks 17. mai. Da blir det også synlig at det er en ulempe å ha barn på forskjellige lag, for da blir dugnadsprosenten betydelig høyere. Men sånn er det i Norge i dag. Barneidretten drives av frivillige og da må vi alle bidra og det syns jeg er helt greit.

Det som derimot irriterer meg og som jeg ikke syns er like greit er foreldre som ikke kan oppføre seg på sidelinjen. De brøler og korrigerer barnet sitt uansett hva det gjør. Veldig ofte beskjeder som er stikk i strid med de beskjedene som kommer fra trenerne. Hvordan skal ungene lære seg fair play og folkeskikk på idrettsbanen for enkelte foreldre fremstår som udugelige forbilder.Til og med ungdommer som gjør sitt aller beste som dommere får i enkelte tilfelle høre at de er udugelige.  Nei, hold meningene deres for dere selv, og evt gi barnet konstruktiv kritikk i etterkant. Og da mener jeg med trykk på KONSTUKTIV. Ikke bare fokuser på alt som ble gjort feil, men fremhev det positive og gi råd om hvordan enkle grep kan gjøre at en situasjon som gikk dårlig kan gå bedre neste gang.

En ting er sikkert. Jentene mine har fulgt i pappaens fotspor, for i disse EM-tider så satt vi en kveld og flippet gjennom kanalene på tv for å se om det var noe å se på. Da vi sveipet innom NRK og de viste fotball, kom det fra en av tøttene:

Kan vi ikke se på kampen mamma? Det er jo Sverige-Belgia

 (tror jeg, for jeg fulgte egentlig ikke så godt med selv.)


Slaget er tapt - jeg er definitivt blitt en fotballmamma. Og jeg trives med det.

En klassisk fredagskveld

Den klassiske fredagskvelden i Norge er blitt taco og tv, hva nå enn det er som har sesong akkurat da; Idol, Norske Talenter, The Voice eller noe annet i den duren. Hos oss elsker ungene de programmene, jeg og samboer kan virkelig styre vår begeistring. Taco har vi hvilken som helst annen dag i uken, så hos oss er ikke det en fredagsgreie.

Hos oss er det som regel lørdagskvelden som samler oss i sofaen, med pizza eller noe annet godt. Chips i skålen og brus i glasset. En typisk fredagskveld hjemme hos oss skiller seg nok noe fra fredagskvelder i mange andre familier. Den fortoner seg ofte omtrent slik:

Ungene regjererer stuen og får bestemme hva de vil se på tv helt selv frem til de skal legge seg, og så klart ulik alder, ulik leggetid. Hvem som bestemmer mest hva som blir kveldens utvalgte program tror jeg det ofte er uenighet i, men det må de pent ordne opp seg imellom. Samboer installerer seg på spisebordet med pc og har kvalitetstid med et eller annet spill, som regel i en eller annen krig. Og alltid iført hodetelefoner. Der blir han sittende til minstemann skal spise kvelds og legge seg, for om fredagen så er det hans ansvar.

Mor sjøl, hun går ned en etasje til vaskerommet og har kvalitetstid der. Som oftest går det med et par timer i slengen. Da lukkes døren, radioen kommer på og ofte blir det litt "prat" med venner på sms eller messenger. Legge sammen klær er jo langt fra det gøyeste som fins, men det gjelder å finne roen der man kan. Og der, på vaskerommet en fredagskveld, får jeg være helt i fred. Noen blir ikke radioen slått på engang, da bare nyter jeg stillheten. Sambo er ikke kvalifisert klessammenlegger enda, så vaskerommet er mitt domene.

Hauger med nyvaskete klær blir sakte, men sikkert omgjort til fine stabler med sortert og pent brettet tøy. Her snakker vi tellekanter på det meste. Alt har sin måte egen måte å brettes på, så det tar litt tid å forstå systemet mitt. Lurer på om sambo noen gang vil bestå eksamen? Kanskje han ikke vil bestå, og gjør det med vilje? Men selvom jeg er litt smårar på klesbrettingen, så er jeg ikke like ille som min mor. Det er jo der jeg er opplært og har fått inn alle disse sære vanene, men alle særhetene har jeg heldigvis ikke tatt med meg. F.eks stryking av putevar og lommetørkler, eller å vaske sokker for seg selv. En ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å få med meg, er stryking av skjorter. Der er hun en racer. Takk og lov for at hun bor rett ved siden av.

Det eneste jeg ikke legger sammen selv, er sokker. Det er såååå kjedelig. Så det har jeg delegert vekk til jentene som en del av oppgavene de må gjøre for å få ukelønn. Utspekulert mamma. :)