Etter sykdom kommer smil og glede?

Med sykdom i huset nærmest kontinuerlig de siste 7 ukene, så burde jeg i teorien være helt gåen. Men heldigvis så har psyken holdt seg fin disse ukene til tross for alle humpene i veien.

Først ute var jeg som en dag i slutten av oktober rett og slett var tom; tom for energi, tom for overskudd, tom for det meste. De foregående ukene var søvnen mer eller mindre fraværende, med et snitt på 2-3 timer pr natt.  Humøret og formen blir selvfølgelig deretter, men det er jo ganske så normalt. Skulle det henges opp en maskin med klær så satt jeg på gulvet på vaskerommet så lenge som mulig og da jeg endelig var ferdig så satt jeg meg ned igjen og gren en skvett. Sånn var det med alt de første par ukene; ukeshandling = 2 timer liggende på sofaen etterpå, husarbeid = uaktuelt, så det har jeg outsourcet (verdens beste avgjørelse).

Og da jeg trodde at ting skulle bedre seg, så BANG! Sykdom, i alle slags varianter føles det som. Det begynte med forkjølelse og feber på minstemann som selvfølgelig smittet meg og deretter har det gått slag i slag omtrent. Vi har vært innom øyebetennelse, omgangssyke (2 ganger), nærmest kontinuerlig forkjølelse og feber og ikke minst influensa. Nå er det 5 uker siden jeg ble syk og fortsatt hangler jeg. Hoster som om jeg skulle ha både tuberkulose, kikhoste og falsk krupp på en gang. Festlig ute blant andre; folk snur seg etter meg og lurer nok på om lungene er på vei ut.

Men så det positive - den mentale helsen er fin. Føler meg normal, så normal som jeg kan føle meg i all fall. Ikke negative, mørke og destruktive tanker, men heller en deilig lyshet og glede i hverdagen. Etter mange måneder med tull og mentalt kluss så kjennes det fantastisk. Nå må bare kroppen snart spille på lag så blir alt berre lækkert til jul.

Plutselig en dag.......

Positivitet. Glede. Tilfredshet. Lykke.  Alle slike gode og varme følelser har vært fraværende en god stund. Tidvis har det vært små glimt, men i det store og det hele har det meste vært grått, tomt og meningsløst. Men så plutselig en dag oppdager man at de små glimtene har blitt til flere, og så enda flere. Og alt egentlig uten at man har lagt merke til det. Selv om det er nettopp det man har jobbet mot og ønsket så inderlig, så har det virket så altfor uoverkommelig. At alt det grå har vært for stort og dominerende. Men så, sakte, men sikkert har det faktisk gått den veien likevel. I begynnelsen helt umerkelig; helt til man kommer sånn cirka midt på. Akkurat på vippepunktet der ingen av sidene vinner, da legger man kanskje merke til det. At det slipper inn mer lys, mer farger og at flere av tankene man har faktisk er på den rette siden. Lyse, varme, gode tanker.

Når man har nådd det punktet, så skjer det noe. Noe man på det svarteste og mørkeste ikke hadde troen på kom til å skje, at det blir flere gode tanker enn triste, tomme og negative tanker. Man klarer å glede seg over at solen varmer huden en fin høstdag det egentlig skulle sprutregnet. Man oppdager plutselig at man smiler for seg selv uten noen som helst grunn. Når noen spør hvordan det går, så klarer man å svare uten å få klump både i magen og følelsene. Og det aller beste; det aller beste er at når man har vippet over det punktet der i midten, så blir det enda litt bedre. For gode tanker avler gode tanker og følelser, på samme måte som mørket gir næring til seg selv. Nå er det ikke sagt at alt heretter kommer til å bli rosa skyer, sukkerspinn og regnbuefargete enhjørninger, for innimellom kommer det garantert dårligere dager også. Men når man er på den rette siden så er det nettopp det som er så fint; det kommer dårlige dager. Dager. Ikke uker. Ikke måneder. Men dager, og det er til å leve med. Tanken på at det er kortvarig gjør det enklere å takle, og troen på fremtiden, positiviteten, gleden, solskinnsdagene og alt det fine forsvinner ikke ned i mørket. Det forblir der det skal være og venter tålmodig der bak hjørnet av den dårlige dagen til det er på tide å komme frem igjen.