Terror og psykisk sykdom

I går var det 5 år siden vi her  i lille Norge fikk føle hvordan det var å bli et mål for terror, noe som vi tidligere bare hadde sett skje i andre land, med andre mennesker. Vi hadde et distansert forhold til det, selvom vi alle syns at terror var noe grufullt. Den dagen i 2011 da det først smalt i regjeringskvartalet og deretter massakren på Utøya, så fikk vi vår egen knagg å henge slike opplevelser på. Plutselig var det ikke bare alle andre det skjedde med, det skjedde her hjemme, her i vårt eget fredelige lille land. At terroren som rammet oss til og med kom fra en av "våre egne", var enda mer overraskende. Alle hadde vel forventet at dersom noe sånt skulle skje, så var det en terroristorganisasjon som sto bak, en gruppe med fremmede som ønsket å spre frykt her i vårt fredelige land. Men så viste det seg altså at den som sto bak handlet helt på egenhånd, ikke med hjelp fra en fremmed organisasjon. Han planla alt alene, og satt ut planen i livet alene. Riktignok radikalisert og desillusjonert, men ikke pga noen andre. Dette skjedde kun pga denne ene mannen, med ekstreme meninger som mente at terror var eneste måten å få frem budskapet sitt på. 

Siden den julidagen  for 5 år siden har vært utallige terrorangrep rundt om i verden. De aller fleste organisert av en terrororganisasjon som ønsker å skape frykt, men alle er utført av mennesker som er blitt radikalisert og, etter mitt syn, lider av desillusjoner. De fleste angrepene er det IS som tar på seg ansvaret for, men ofte blir gjerningsmannen/-mennene stemplet som psykisk syke i tillegg. Men da lurer jeg, er virkelig alle det? Er de psykisk syke eller er de blitt hjernevasket til å tro på noe som for oss andre er helt uforståelig? Personlig syns jeg at det er lett å slenge rundt seg med merkelapper med psykisk sykdom i sånne situasjoner, for når noen handler så stikk i strid med det som folk mener er normalt, så må det jo være noe rablende galt med dem. Og ja, det er jeg enig i. Men ikke nødvendigvis psykisk syk. Noen er nok det, og er dermed lettere å radikalisere, men da er det den biten som gjør at de utfører terrorhandlinger, ikke psykdommen.

Ta f.eks lastebilmassakren i Nice. Der var familien ute tidlig og sa at gjerningsmannen var psykisk syk, noen han etter alle solemerker nok var. Men å være psykisk syk er ikke det samme som å bli terrorist, og der er det for meg personlig viktig å sette et skille. Han utførte terroren fordi han var blitt hjernevasket til å tro på budskapet til IS, sannsynligvis et lettere offer enn andre pga livssituasjonen han var i.

Og så har man gjerningsmannen i nattklubbmassakren i Orlando. Der var eks-konen tidlig ute og uttalte: "I saw his bipolar". Javel, tenker jeg da, hvordan ser man det? Ja, mulig mannen hadde en merkelapp han også, men merkelappen gjør en ikke automatisk til en rablende gal morder. Det er flere faktorer som spiller inn som regel. Også her var IS ute og påtok seg ansvaret, men om det faktisk er realiteten er vel mer usikkert.

Dette er helt klart min egen personlige mening, men for meg med min egen psykiske merkelapp så er det viktig å få frem at det er et skille mellom oss "vanlige psykisk syke" og disse menneskene som utfører terror. De aller færreste med en eller annen merkelapp blir til en rablende gal morder, på samme måte som de aller færreste muslimer blir det. Vi er nødt til å se på disse menneskene som de få individene de er, ikke putte de inn i grupper og la disse få få lov til å gi en hel masse uskyldige mennesker en urettmessig merkelapp.

At ABB i ettertid har fått flere psykiske merkelapper er nok riktig, men det er viktig å huske på at han alene ikke representerer alle de andre med samme merkelapp. Han er et individ som handlet ut fra et, for meg, merkelig syn på verden. Jeg har lest det såkalte manifestet hans for å prøve å forstå, men jeg tror ikke det er mulig for noen utenforstående å forstå tankegangen hans. Enkelte deler ja, men satt sammen er det et sammensurium av tanker og ideologier.

Terroren i Nice

Jeg gikk og la meg lykkelig uvitende  om hendelsene som skjedde i Nice i går kveld, og desto større var sjokket i morges da jeg satt meg i bilen, radioen slo seg på og det første jeg hørte var ordene: terroren i Nice i går kveld. Rett og slett forferdet og litt sjokkert hørte jeg at de fortalte om det som var skjedd, og som alle de andre gangene lignende hendelser har skjedd så blir i alle fall jeg sittende med en følelse av uforståelighet. Det hele er så absurd at det er vanskelig å fatte at det faktisk har skjedd.

Store ulykker med mange døde og skadete gjør selvfølgelig også inntrykk, men da har man en knagg å henge det hele på; det var en ulykke. Krig, og all forferdeligheten det medfører, gjør også inntrykk, selv om det for oss her i lille Norge er et relativt fjernt begrep; heldigvis. Klart det setter spor i et sinn å se hvordan uskyldige sivile blir offer for noen sin oppfatning av en sak, og to (eller flere) sider går til krig mot hverandre. Men terror? Det blir bare uforståelig og gjør inntrykk på en helt annen måte. At noen med vilje kan gjøre slike ting mot andre, helt bevisst og iskaldt og kalkulert, og med hensikten å drepe mest mulig mennesker og skape mest mulig frykt blant resten. Ja, det er mange paralleller med krig. Der også er det bevisste handlinger som utføres for å skade andre mennesker; f.eks det å slippe en bombe på en bestemt bygning fordi man mener at der befinner det seg noen fra fienden, det er også en bevisst handling. Men likevel blir settingen med krig annerledes enn terror, som jo også i mange tilfeller er en slags krigføring.

Terroren i Nice i går kveld føyer seg dessverre bare inn i rekken av mange slike angrep; flyplassen i Istanbul, nattklubbepisoden i Florida, terroren i Paris i november i fjor, skytingen på stranden i Tunisia for å nevne noen. Rekken er endeløs dessverre, fra alle verdenshjørner, i alle slags fasonger. Noen angrep får mer oppmerksomhet enn andre her hos oss i den vestlige delen av verden, som vi liker å kalle oss. Media her hos oss dekker sakene fra alle vinkler i alle kanaler når det er noe som skjer i vår egen bakgård. Skjer en tilsvarende hendelse i f.eks Afghanistan så hører man ikke like mye om det. Men det ligger nok i menneskets natur; man er seg selv nærmest. Er følelsen at dette kunne skjedd med meg, så blir følelsene rundt det mye større. Og mediefolk, er bare mennesker de også. Skjer det noe i deres egen bakgård, så blir det hovedfokuset deres. Det er nok likt i andre deler i verden.

Akkurat nå er behovet mitt for informasjon stort kjenner jeg; av flere årsaker. En er selvfølgelig nysgjerrighet; hva har faktisk skjedd? Behov for rene klare fakta på bordet, noe som i en sånn "akuttfase" er vanskelig å få fordi det florerer med spekulasjoner over alt. Og det er lett å hive seg med på disse spekulasjonene. Hva er egentlig omfanget, hvor mange har blitt berørt av dette? Og da sånn rent fysisk, for alle blir jo berørt på et vis. Er det nok en gang en såkalt terrorgruppe som står bak eller et det en enkeltpersons desillusjonerte sinn som er årsaken? På meg virker det som om terrororganisasjoner, og da spesielt IS, benytter seg av slike hendelser til å proklamere sin sak og skape mer frykt, uten at de nødvendigvis har hatt noe med det å gjøre.

Så kommer behovet for å forstå, i alle fall for meg. Hvorfor i all verden gjorde noen dette? Hva får noen til å gjøre sånt som dette? Grubleriene blir mange, og aviser og nyhetsprogrammer blir viktige for å tilegne seg mest mulig informasjon.

Det med bakenforliggende årsaker jeg noe jeg har fundert mye på, det og forskjellen på terrorhandlingene; enkeltindivider vs. grupperinger. Alle disse grubleriene føler jeg ikke er riktig akkurat nå, de må bearbeides litt mer. Akkurat nå går tankene til Nice og alle som er berørt der.