Fotballmamma

Hvem hadde trodd det, at jeg av alle skulle bli en fotballmamma? Jeg som har spilt håndball siden jeg var 10 år? Jeg tenkte at det naturlige for mine jenter var å følge i mammas fotspor og velge håndball, som så mange andre jenter gjør. Men den gang ei, de bestemte seg for å følge i pappaens fotspor og valgte fotball.
Min første tanke var: Nei, ikke fotball! De er jo ute i all slags vær, hele året. Som publikum og forelder må man jo kle seg etter forholdene, og det er jo mye enklere inni en håndballhall. Men etter å ha prøvd meg på rugby selv, ute i all slags vær hele året, så må jeg innrømme at det ikke er så ille. Ja, man blir våt og kald, men da er det desto deiligere å komme seg hjem i en varm dusj. Problemet med dårlig luft innesperret i en hall er heller aldri noe å tenke på, her er elementene rett på med frisk luft og det hele. Som forelder og publikum på sidelinjen er det heller ikke så ille, så lenge man lærer å kle seg etter vær og føreforhold. Ull er et absolutt must, det samme er lue og aller helst votter. Regntøy sier seg selv her i Bergen. Det er uten tvil aller best å være på sidelinjen i fint vær, men er man kledd riktig så er det kjekt uansett.

Nå er jeg i utgangspunktet "skeptisk" til knøtteidrett, som jeg kaller det. Hva som er politisk korrekt aner jeg ikke, men da jeg var liten ble det kalt knøttefotball etc. Knøtteidrett, enten det er fotball eller håndball, skal inkludere alle. Til enhver tid. Ja, jeg ser det positive i det at ingen skal falle utenfor og få prøve seg på like vilkår, men klarer også å se det som ikke er fullt så positivt.

Mange barn i 6-7 årsalderen velger gjerne aktivitet basert på det de andre i klassen/barnehagen gjør, eller det som foreldrene mener er smart å være med på og ikke minst har interesse for selv. Innrøm det, er man lidenskapelig opptatt av fotball så klarer man å engasjere seg mer i avkommet sin fotballaktivitet enn om valget skulle falt på hest eller ballett.

Det som ikke er fullt så positivt er nettopp det, at barna ikke finner helt gleden eller interessen for aktiviteten som er valgt. Dette ble veldig klart de første årene med fotball for jentene mine. Tilnærmet alle jentene i klassen og i parallellklassen spilte fotball, og dermed var de mange som var med. Interessen og engasjementet blant disse var mildt sagt varierende. Det var mye turning i begynnelsen, jenter på den alderen elsker tydeligvis å slå hjul. Om det er på sidelinjen eller midt på banen midt under kampen er visst ikke så nøye, får man det over seg at nå er det på tide å slå et hjul, så gjør man det. Andre løper litt hit og dit uten mål og mening, og befinner seg ofte helt andre steder på banen enn der ballen og resten av spillerne gjør. Og her snakker vi ikke bare om andres barn; en av mine to jenter var en turner. Hun slo hjul i tide og utide, og det var ikke få ganger etter kampen eller treningen at vi måtte ta en prat om akkurat det.

Noen av jentene falt fra etter hvert, ofte de som manglet engasjementet og interessen, og fant seg andre aktiviteter som passet dem bedre. Håndball har jeg skjønt er en gjenganger blant dem. Andre igjen skjønte plutselig litt mer poenget, tok seg sammen og viste stor forbedring. Heldigvis var jenten min en av dem, så turningen tok etterhvert slutt. Nå har de holdt på et par år og det er kjempegøy å følge med på utviklingen deres. Jentene deltok i fjor på noe som heter Fotballakademiet. Et treningsopplegg for de som ønsker å utvikle seg litt mer, noe de valgte helt selv. Begge to hadde stort utbytte av det og det kom tydelig frem at de hadde lært mye nytt; teknikken og overblikket utviklet seg i positiv retning. Hittil har det vært 5'er fotball og alle har rullert på plassene. Til neste år blir det 7'er fotball og da blir det litt mer "spesialisering" Det blir spennende å følge med på.

Det er ikke til å legge skjul på at aktiviteter for ungene tar mye tid. Det er trening flere ganger i uken, i sesongen er det kamper i tillegg og utenom sesongen er det cuper i helgene. Innimellom føler jeg meg mest som en taxisentral med unger som skal fraktes hist og pist. Dugnader dukker det også opp med jevne mellomrom, enten for å utbedre noe på idrettsbanen eller i forbindelse med arrangementer som f.eks 17. mai. Da blir det også synlig at det er en ulempe å ha barn på forskjellige lag, for da blir dugnadsprosenten betydelig høyere. Men sånn er det i Norge i dag. Barneidretten drives av frivillige og da må vi alle bidra og det syns jeg er helt greit.

Det som derimot irriterer meg og som jeg ikke syns er like greit er foreldre som ikke kan oppføre seg på sidelinjen. De brøler og korrigerer barnet sitt uansett hva det gjør. Veldig ofte beskjeder som er stikk i strid med de beskjedene som kommer fra trenerne. Hvordan skal ungene lære seg fair play og folkeskikk på idrettsbanen for enkelte foreldre fremstår som udugelige forbilder.Til og med ungdommer som gjør sitt aller beste som dommere får i enkelte tilfelle høre at de er udugelige.  Nei, hold meningene deres for dere selv, og evt gi barnet konstruktiv kritikk i etterkant. Og da mener jeg med trykk på KONSTUKTIV. Ikke bare fokuser på alt som ble gjort feil, men fremhev det positive og gi råd om hvordan enkle grep kan gjøre at en situasjon som gikk dårlig kan gå bedre neste gang.

En ting er sikkert. Jentene mine har fulgt i pappaens fotspor, for i disse EM-tider så satt vi en kveld og flippet gjennom kanalene på tv for å se om det var noe å se på. Da vi sveipet innom NRK og de viste fotball, kom det fra en av tøttene:

Kan vi ikke se på kampen mamma? Det er jo Sverige-Belgia

 (tror jeg, for jeg fulgte egentlig ikke så godt med selv.)


Slaget er tapt - jeg er definitivt blitt en fotballmamma. Og jeg trives med det.

Ta deg sammen

Alle som sliter med noe har en eller annen gang fått høre at det bare er å ta seg sammen så ordner alt seg. Og ofte er det nettopp det som er løsningen, ta seg litt sammen, komme ut av den dårlige situasjonen og se saken fra en litt annen vinkel. Bite i seg noe man føler er feil eller svelge en kamel eller to, kanskje til og med svelge en kamel på tvers. Vi har alle måtte gjøre det, ta oss sammen i en eller annen situasjon i løpet av livet. Og vi har garantert ikke hatt vondt av det.

Men så er det de av oss som sliter skikkelig innimellom, enten psykisk eller med annen usynlig sykdom. Da er det ikke alltid "Ta deg sammen" er det man trenger å høre, enten det blir sagt direkte eller at det blir gitt uttrykk for at det er det vedkommende mener. Ofte er det nettopp det man har holdt på med lenge, å ta seg sammen. Jeg er sikker på at alle som sliter med et eller annet alvorlig sier nettopp det til seg selv; ta deg sammen, dette ordner seg, ta deg sammen, ting går bra, ta deg sammen, etc. Ingen ønsker å bryte sammen slik at andre ser det, det er et nederlag. Å ikke takle hva det nå enn er på egenhånd, men måtte være avhengig av hjelp for å komme over kneiken. Problemet er ofte at når det blir åpenbart for de rundt en at en sliter, så har man allerede tatt seg sammen X antall ganger og har rett og slett ikke flere sammentakinger igjen i seg.

Det å slite med usynlig sykdom er ikke enkelt. Man er veldig alene med seg selv og sine egne tanker. Man møter sine egne og andres fordommer ofte, spesielt dersom man ikke har fortalt omgivelsene sine om denne usynlige plagen man har. Det er enklere å ha knekket en fot eller ha influensa, da vet man hvordan man skal oppføre seg og de rundt en vet det også. For alle kan jo knekke en for eller en arm, eller i det minste forestille seg problemene det medfører. Og de aller fleste har en eller annen gang hatt influensa og vet hvor elendig man da føler seg; og da er det helt legitimt å ligge i sengen, godt under dynen i fosterstilling til man føler seg bedre. Man ville aldri funnet på å be disse ta seg sammen, men dersom sykdommen er usynlig er det helt legitimt å gjøre nettopp det virker det som.

Jeg har personlig fått høre utsagnet flere ganger gjennom årene, i forskjellige sammenhenger. Enkelte ganger berettiget og andre ganger helt urimelig. En situasjon jeg mener at det å få beskjed om å ta seg sammen er på sin plass kan være følgende:

Jeg har vært, og er til tider fortsatt, plaget med angstanfall som kommer når de selv vil. Hvor lenge de varer varierer, for det er mange faktorer som spiller inn; hvor jeg er når det skjer, hvem som er det med meg etc. En periode var jeg veldig plaget, kunne våkne om morgenen med full panikk uten å vite hvorfor og det var umulig for meg å roe meg ned. Hjertet raste avgårde, jeg hyperventilerte og trodde oppriktig at jeg skulle dø. I slike situasjoner var mamma gull verdt, og heldigvis bor hun rett ved siden av så hjelpen var nær. Hun gjorde som regel ikke noe spesielt, bare satt der med meg og hørte på mitt usammenhengende babbel om at nå kom jeg til å dø og at jeg aldri kom til å bli frisk igjen. Men når hun merket at anfallet var over, uten at jeg selv merket det, så hendte det at hun sa til meg at nå - nå er det på tide å ta seg sammen. Nå er det over og du henger bare fast i det som har skjedd uten at det faktisk skjer lenger. Og i de tilfellene var det berettiget og riktig å bruke det utsagnet, for det var akkurat det jeg trengte å gjøre - ta meg sammen.

Men som oftest så er det å få høre at man bare skal ta seg sammen en ytterligere belastning for den som allerede sliter, så det er noe å tenke på neste gang man snubler borti noen man ser sliter. At det kanskje ikke bare er å ta seg sammen, at vedkommende allerede har prøvd nettopp det og trenger å få høre noe annet. Hva det er, er ikke godt å vite, som regel så holder det bare at man er tilstede uten å si noe.

Klemmemotstander

Samfunnet i dag er mye mer klemmete enn det var tidligere. Enhver anledning er en god anledning for en klem virker det som; når man treffer noen skal det klemmes, når man går skal det klemmes, er man glad skal det klemmes, er man trist skal det klemmes, har man vunnet noe skal det klemmes. Og det er ikke bare en damegreie lenger heller, alle klemmer. Tøffe mannemenn klemmer når de treffer hverandre eller skal gå hver sin vei. Se bare i tv-serien Sons of Anarchy for eksempel. Tøffe og kriminelle bikere som klemmer i et bankende kjør. (Blogginnlegg om akkurat det her)

 

Ann Heberlein skriver et sted i boken sin «Jeg vil ikke dø, jeg vil bare ikke leve» at hun er klemmemotstander. Om det er et symptom på det å være bipolar vet jeg ikke, men jeg kjenner meg veldig igjen i det hun skriver. Jeg vil betegne meg selv som en klemmemotstander. Det er virkelig ikke noe jeg liker, det bryter med alle intimitetsgrensene jeg har. Nå er det ikke sånn at jeg ikke klemmer i det hele tatt og spretter unna når noen prøver å gi meg en klem. Litt folkeskikk har jeg jo. Men det er ikke sånn at det gir meg en varm og positiv følelse i kroppen som en klem jo skal gjøre. De klemmene jeg vil ha, og de som jeg selv tar initiativ til, de gir meg den følelsen. Det vil si når jeg klemmer ungene mine eller samboeren min, de klemmene er ektefølte. Jeg klemmer masse på ungene, hele tiden. Til en viss grad føles også klemmer fra venninner eller mamma ektefølte hvis det er en spesiell situasjon som tilsier at en klem er på sin plass, men som oftest blir det pliktklemmer fra min side. Mamma er en klemmer, og tvangsklemmer meg i tide og utide, og det er på en måte greit. Hvis det betyr så mye for henne å gi meg en klem så får det bare være, men uhyre sjelden klemmer jeg igjen. Det er bare så ikke meg.

 Nå er det forskjell på manneklemming og dameklemming. Manneklemming er gjerne litt sånn bamseklemmete, stort og voldsomt, gjerne ispedd litt klapping på ryggen. Dameklemming derimot går mye roligere for seg. Det er som regel et fin liten klem kinn mot kinn, kanskje med en arm litt rundt skulderen. Så har man jo dette franske fenomenet med kyssing i luften på begge sider av hodet; hva er det for noe fjas da? Og hva er poenget med å gjøre det alle de gangene, hadde det ikke holdt med et enkelt sånt luftkyss? Ser stadig oftere at det fenomenet også adopteres her i landet. Er jo en form for klem det også, enn så rar den måtte være.

En klassisk fredagskveld

Den klassiske fredagskvelden i Norge er blitt taco og tv, hva nå enn det er som har sesong akkurat da; Idol, Norske Talenter, The Voice eller noe annet i den duren. Hos oss elsker ungene de programmene, jeg og samboer kan virkelig styre vår begeistring. Taco har vi hvilken som helst annen dag i uken, så hos oss er ikke det en fredagsgreie.

Hos oss er det som regel lørdagskvelden som samler oss i sofaen, med pizza eller noe annet godt. Chips i skålen og brus i glasset. En typisk fredagskveld hjemme hos oss skiller seg nok noe fra fredagskvelder i mange andre familier. Den fortoner seg ofte omtrent slik:

Ungene regjererer stuen og får bestemme hva de vil se på tv helt selv frem til de skal legge seg, og så klart ulik alder, ulik leggetid. Hvem som bestemmer mest hva som blir kveldens utvalgte program tror jeg det ofte er uenighet i, men det må de pent ordne opp seg imellom. Samboer installerer seg på spisebordet med pc og har kvalitetstid med et eller annet spill, som regel i en eller annen krig. Og alltid iført hodetelefoner. Der blir han sittende til minstemann skal spise kvelds og legge seg, for om fredagen så er det hans ansvar.

Mor sjøl, hun går ned en etasje til vaskerommet og har kvalitetstid der. Som oftest går det med et par timer i slengen. Da lukkes døren, radioen kommer på og ofte blir det litt "prat" med venner på sms eller messenger. Legge sammen klær er jo langt fra det gøyeste som fins, men det gjelder å finne roen der man kan. Og der, på vaskerommet en fredagskveld, får jeg være helt i fred. Noen blir ikke radioen slått på engang, da bare nyter jeg stillheten. Sambo er ikke kvalifisert klessammenlegger enda, så vaskerommet er mitt domene.

Hauger med nyvaskete klær blir sakte, men sikkert omgjort til fine stabler med sortert og pent brettet tøy. Her snakker vi tellekanter på det meste. Alt har sin måte egen måte å brettes på, så det tar litt tid å forstå systemet mitt. Lurer på om sambo noen gang vil bestå eksamen? Kanskje han ikke vil bestå, og gjør det med vilje? Men selvom jeg er litt smårar på klesbrettingen, så er jeg ikke like ille som min mor. Det er jo der jeg er opplært og har fått inn alle disse sære vanene, men alle særhetene har jeg heldigvis ikke tatt med meg. F.eks stryking av putevar og lommetørkler, eller å vaske sokker for seg selv. En ting jeg skulle ønske jeg hadde klart å få med meg, er stryking av skjorter. Der er hun en racer. Takk og lov for at hun bor rett ved siden av.

Det eneste jeg ikke legger sammen selv, er sokker. Det er såååå kjedelig. Så det har jeg delegert vekk til jentene som en del av oppgavene de må gjøre for å få ukelønn. Utspekulert mamma. :)

Tanker rundt en oppsigelse

Tidligere i vår ble jeg oppringt av sjefen min et par dager før jeg skulle tilbake på jobb etter mammapermisjon. Han beklaget og sa at jeg dessverre var blitt valgt ut som en av de som muligens kom til å bli nedbemannet, og at jeg var innkalt til såkalt drøftelsesmøte. Første reaksjonen min var sjokk og vantro, for det så jeg virkelig ikke komme. Ikke med min ansiennitet i bedriften, ei heller med kompetansen min. Uansett, etter at sjokket var lagt seg bestemte jeg meg for "å gå til krig". Dette fant jeg meg ikke i, og bestemte meg for at jeg skulle kjempe imot med det jeg kunne. Alle jeg snakket med var sjokkerte og ingen trodde at bedriften faktisk kom til å gjennomføre oppsigelsen av meg.

Noen uker etter drøftelsesmøtet, der jeg la frem saken min, kom ny beskjed fra sjefen. Du er dessverre en av de som blir oppsagt, vennligst skriv under her på at du har mottatt oppsigelsesbrevet. Og så beklaget han nok en gang det som hadde skjedd.

Nå er ikke alltid ting slik som de ser ut, og det dukket stadig opp flere og flere opplysninger fra andre kollegaer om grunnen til at jeg var blitt valgt ut. Jeg bestemte meg for å gå kjempe mot oppsigelsen og ble gående og vente på at det skulle settes opp forhandlingsmøte med bedriften. En ventetid som ble både lang og vanskelig. Vanskelig fordi det viste seg at min sjef hadde instruert de andre kollegaene mine til å ikke gi meg relevante oppgaver eller inkludere meg i noe prosjekt slik at jeg ikke hadde noe å gjøre. Rett og slett hersketeknikk for å få meg til å gi opp. Samtidig opptrådte han som verdens hyggeligste overfor meg og sa gang på gang at dersom det var noe så måtte jeg bare ta kontakt.

Etter et par uker med denne utfrysingen, heldigvis kun jobbmessig, ikke kollegialt, men likevel ekstremt demotiverende for en som liker å jobbe og liker å ha det travelt, så fikk jeg nok. Den dagen satt jeg meg utenfor kontorbygget og skrev følgende på telefonen min før jeg pakket sakene mine og gikk hjem. Helt uten intensjon om noen gang å komme tilbake.

Eg e redd. Redd for at dette e det som får det hele til å tippe over for meg. Jobben min, som eg alltid har likt så godt, med gode kollegaer, spennende oppgaver og akkurat passelig med ansvar, det var en av de store tingene som holdt meg i psykisk balanse. Eg følte at eg va nødvendig i samfunnet, at eg bidro på en positiv måte. Etter permisjonen gledet eg meg til å begynne igjen, men det har vært rett og slett grusomt. Det kjennes ut som om en av grunnsteinene i tilværelsen er vekke og eg står igjen og svever i limboland.

Ja, det går an å få seg ny jobb. Ja, det går an å få nye og gode kollegaer, spennende oppgaver og en jobb som eg kan trives med. Men det kommer til å koste, mye. Og sånn som situasjonen e no så tror eg ikkje at eg har det det koster til overs. Akkurat no føler eg at eg har mer enn nok med å eksistere. Føler meg liten og unyttig. Lite verdsatt. Urettferdig behandlet, Respektløst behandlet.

Alt dette e ikkje bra for en som allerede e psykisk syk, som faktisk har en alvorlig psykisk sykdom. Eg e redd dette kan være farlig rett og slett. At det e dette som gjør at eg kommer til å falle utenfor samfunnet. At eg ikkje klarer å komme meg tilbake igjen der eg va etter dette.

Ja, eg har gode støttespillere rundt meg og ja, eg e ressurssterk. Men akkurat no så kjennes det ikkje sånn ut. Akkurat no kjennes det ut som om eg holder på å synke ned i avgrunnen igjen. Og der vil eg ikkje være. Der har eg vært før og det e et lite trivelig sted å være.

Eg ser at andre rundt meg sliter, normale friske mennesker. Og då får eg lyst til å være sterk for dem, det e jo det alle e vant til. At eg e sterk, tøff, flink, løsningorientert og ikkje godtar urettferdighet. Det e jo det eg e vant til og. Men kordan skal eg klare å være sterk for nokken andre når eg ikkje tror eg klarer det for meg sjøl en gang. Eg vet faktisk ikkje om eg kan klare å finne de kreftene og kampviljen eg trenger inni meg lenger, for eg føler meg helt tom. Helt tom for alt. Men mest av alt føler eg meg redd.

Legen sykemeldte meg i 4 uker på bakgrunn av det jeg fortalte og pga hensynet til min psykiske helse. Er ikke barebare å leve med diagnosen bipolar 2 og den stadige og overhengende faren for å synke ned i depresjonen. De første par ukene tilbrakte jeg mye tid i sengen, sovende eller bare liggende der uten å orke å tenke på noen ting. Den dårlig samvittigheten overfor samboer og ungene klkgnagde på meg, samtidig hadde jeg ikke overskudd til å ta meg nær av den på en måte. Tok meg sammen innimellom og spiste middag med resten av familien og tilbrakte det lille jeg hadde av tid med energi og overskudd sammen med ungene. Alt ansvar for alt hjemme ble lagt på samboeren min, noe som ikke føltes spesielt godt det heller.

Sakte, men sikkert kjempet jeg meg tilbake til meg selv igjen, vekk fra avgrunnen og alt det negative. Jeg bestemte meg for at en enkeltperson ikke skulle få avgjøre resten av livet mitt, at hans personlige mening om meg skulle få avgjøre hele jobbkarrieren min. Heldigvis hadde jeg støtte fra både familie, venner og kollegaer, som så helheten jeg ikke så. Og som så at jeg faktisk hadde en fremtid foran meg og var/er dyktig i det jeg gjør. Jeg bestemte meg for å ta opp kampen og da bedriften ble klar over det så skjønte de plutselig at de ikke hadde noen sterk sak likevel. Det gikk nok sakte, men sikkert opp for dem at jeg ikke var en push-over, at jeg til tross for svakheten min, bipolariteten, var en sterk person. For jeg er sikker på at det har vært en medvirkende faktor, bipolariteten. Jeg har nok vært et "lett offer" pga den. Fordommene om at psykisk syke er svake mennesker som ikke tør gjøre motstand - men der tok de feil gitt. Jeg har pga alt jeg har vært gjennom psykisk lært masse om meg selv og mine styrker og svakheter mentalt. Jeg vet når nok er nok og jeg trenger en pause, og jeg vet at jeg kan kjempe når jeg må. Mulig jeg bruker mye krefter på det, mer enn "normale friske" mennesker, men jeg klarer det jeg også.

Det som så skjedde var at jeg fikk et jobbtilbud fra en annen avdeling i bedriften, i en avdeling som jeg har jobbet i tidligere. Fra en som tidligere har vært både kollega og sjef for meg. Han mente at jeg passet perfekt i stillingen pga min erfaring og kompetanse. Akkurat den samme erfaringen og kompetansen som jeg tidligere hadde fått beskjed om var ubrukelig i bedriften, uansett avdeling. Jeg hoppet på sjansen og sa ja, og angrer ikke et sekund. Nå har jeg offisielt vært i ny stilling i en uke og jeg er nedlesset i arbeid, som jeg får nettopp pga fartstiden min i bedriften og kompetansen min. Og aller best, jeg stortrives med den nye rollen. The only way is up!