Så var man nedbemannet igjen......

I går ble det endelig klart hvor mange som blir nedbemannet her på jobben, etter å ha ventet på tallet siden november da vi skjønte at da var det noe på gang igjen. Siden da har det vært den store snakkisen, og nå disse to ukene etter nyttår har det vært det eneste samtaleemnet omtrent. Spekulasjonene og ryktene har vært mange og veldig få har følt at jobben deres er trygg sett i lys av hvordan prosessen har blitt gjennomført ved de foregående rundene med nedbemanning. Jeg fikk jo oppsigelse i forrige runde i april i fjor og det var mildt sagt ingen hyggelig opplevelse, men da ordnet det seg heldigvis med ny jobb i en annen avdeling. En jobb jeg har trivdes godt i til tross for at stemningen generelt her på huset har vært heller laber. Siden jeg nå jobber med et effektiviserings- og forbedringsprosjekt har jeg tenkt at den stillingen kanskje er et "trygt" sted å være ved en eventuell ny runde med nedbemanning, i kombinasjon med ansiennitet i bedriften.

Så feil kan man ta. I går fikk jeg nok en gang dette berømte "brevet" i hånden og er innkalt til drøftelsesmøte i neste uke. Jeg sa i forkant at jeg var 97% sikker på at jeg fikk brev og trodde jeg var mentalt forberedt på det, men det kjentes like jævlig denne gangen. Kanskje mye på grunn av konsekvensene det fikk psykisk sist og tanken på å gå gjennom det igjen er litt skremmende. Forhåpentligvis så er jeg bedre mentalt rustet denne gangen, men jeg kommer til å prioritere egen psykisk helse foran alt nå i perioden fremover. Det er det viktigste, og jobbskuten får seile litt sin egen sjø dersom det blir nødvendig.

Så da er det "bare" å finne frem hanskene og gjøre seg klar for enda noen runder i ringen.