Tomt

Tomt. Nå om dagen er det mest av akkurat det; hvis det kan være mye av noe som egentlig er ingenting. Tomt for energi. Tomt for tiltakslyst. Tomt for ork. Tomt for innsats. Tomt for det meste. Heldigvis har jeg vært her jeg er nå mange ganger tidligere, og vet at det går over. Heldigvis har jeg medisiner som gjør at nedoverbølgen ikke blir så dyp som den kunne ha blitt. Heldigvis har jeg folk rundt meg som forstår, eller prøver så godt de kan å forstå noe som er vanskelig å skjønne dersom man ikke selv har opplevd det. 

Dette er bare som et hull i veien som er irriterende å kjøre over. Et sånt lite hull som gradvis blir større dersom man ikke tar hensyn og enten kjører utenom eller forsiktig over slik at det ikke blir større. Og for å gjøre nettopp det nå, så må jeg prioritere annerledes. Jeg kan ikke si ja til alt; jeg må si nei. Jeg kan ikke være med på alt; jeg må hvile. Jeg må prioritere vekk noe for å ha energi til noe annet som er viktigere akkurat nå. Og akkurat nå, når hullet nesten er blitt så stort at jeg ikke klarer å kjøre utenom, er det viktigste familien min og meg selv. Ungene mine trenger en mamma som fungerer. Samboeren min trenger en samboer og mamma som fungerer. Hele familien trenger at jeg fungerer, så da får det bli sånn en stund. 

Jeg er altfor lite flink til å ta hensyn til meg selv og gjøre det som er best for meg. Det er mye lettere å fokusere på konkrete problemer som har konkrete løsninger, eller på andres problemer og å finne løsninger på dem. Å innse at prioriteringene må være annerledes er vanskelig. Å innrømme at man ikke alltid klarer alt er vanskelig. For jeg kan jo klare alt det jeg ønsker å få til som regel, men ikke akkurat nå. Og akkurat det kjennes litt som et nederlag. Som om jeg ikke er verdt det samme som jeg pleier å være, og at jeg i stedet for å være en støtte for andre blir en byrde og bekymring. For det er det siste jeg vil, at andre skal bekymre seg på mine vegne eller på grunn av meg. Så derfor velger jeg å se på dette som det lille hullet i veien; det som må behandles litt annerledes for å kunne ha muligheten til å bli reparert. Men akkurat når reparasjonen finner sted er det vanskelig å forutse. Her må man ta tiden til hjelp og håpe at asfalten snart blir lagt.