Hva er egentlig perfekt?

Bloggeren Antisupermamma har et gratis minikurs i hvordan være uperfekt og stolt av det. Nysgjerrig som jeg er så har jeg meldt meg på kurset som består av diverse videoer som kommer via mail. Første video slutter med spørsmålet: Hva er perfekt for deg? Og dette har jeg grublet litt på i det siste.

Ser man på meg og mitt liv utenfra, uten å kjenne til min diagnose som bipolar2 og alt det medfører, så tror jeg mange vil påstå at jeg fremstår som relativt perfekt hvis man skal gå etter standarden som samfunnet har lagt opp til. Som liten var jeg det de da kalte skoleflink, men som i dag har fått karakteristikken høyt presterende eller evnerik om du vil. Jeg surfet gjennom skolen uten å måtte anstrenge meg noe særlig. På fritiden spilte jeg håndball på et av de beste lagene i regionen, selvom jeg var langt fra å være den beste der.

Etter videregående gikk veien videre til høyskole og ingeniørutdanning. Dette førte til jobb i Nordsjøen som jo blir sett på som ekstremt lukrativt. Samtidig traff jeg han som jeg giftet meg med og fikk 3 flotte barn sammen med. De to første var tvillingjenter, men også det ble taklet med glans. Vi bygde hus sammen og var sett på som "et perfekt par". Likevel endte vi opp med å gå hver vår vei til slutt, men også det ble gjort på en vellykket måte. Og vi er fortsatt gode venner og samarbeider veldig bra som foreldre. Jobbmessig har det gått bra også; ingeniør og etterhvert assisterende prosjektleder i oljebransjen. Hvor alle piler pekte til himmels lenge.

Jeg var så heldig å treffe en ny, fin mann som jeg nå bor sammen med, og som jeg har fått et barn til med. Alle 4 ungene er veloppdragne og de tre eldste er flinke på skolen. De hjelper til hjemme og viser både omsorg og empati for andre. Alt i alt så må dette være det perfekte Facebook-livet som alle trakter etter, eller?

Men nå er det jo sånn at medaljen ofte har en bakside, og den baksiden viser man som regel ikke frem på f.eks Facebook, Instagram eller overfor kollegaer og bekjente. For gud forby hvis noen skulle få nyss i det faktum at den perfekte fasaden er full i sprekker som holdes sammen av hurtiglim, teip og tyggis. Kjappe reparasjoner som er malt flott over i årets trendfarge.

Og det er her at jeg har kommet til den erkjennelsen at perfekt finnes ikke. Ingen er perfekte, alle har et eller annet bak den fasaden de viser til oss andre. Et eller annet de ikke vil at andre skal vite om sånn at de fremstår som uperfekte. Jeg har jo tatt skrittet og fjernet det meste av fasaden min med å være brutalt åpen og ærlig om min psykiske helse og de problemene den medfører. For de fleste av oss, ja egentlig alle, er uperfekte. For som Antisupermamma sier: "perfekt er bare en illusjon". Og det er jeg helt enig i.

En god dag for meg, en "perfekt" dag, er en dag hvor jeg har mestret. Jeg har taklet livets mange utfordringer; alt fra trassig og sint 1-åring, irriterende kollegaer, kø på butikken og mat utover hele gulvet under spisebordet til kos med grove vafler til kveld, lesestund med mellomste før leggetid og litt husarbeid. I tillegg har jeg vært innom mørke og deprimerende tanker, men klart å takle dem også uten å la de få overtaket.

Det at hus og heim sjelden står på halv åtte her hos meg, at de fleste ting har sin faste plass og at rutiner er en stor del av hverdagen, er ikke et forsøk på å oppnå det perfekte. For meg er struktur og orden helt nødvendig for at hverdagen og hodet mitt skal fungere skikkelig. Planlegging og forutsigbarhet er alfa og omega, så får det heller irritere de rundt meg at det 95% av tiden er rent og ryddig, og at klærne i skapet har brettekanter.