Desember
2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode
følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen
en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger
både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir
igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten
av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker
jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og
følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det
overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt
ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det
vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler
jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til
å få det bedre uten.
Denne
desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke
graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat
der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt,
tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over
sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De
mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra
dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den
er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de
andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.
Så der
står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et
grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene
som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er
borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være.
Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg
har gitt opp.
Mens jeg
står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde;
de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der
uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn
noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen
min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den
forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men
de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i
2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede.
Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk
og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt
seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og
tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.
Alt blir
veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre
gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark.
Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den
rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og
sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til
kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som
luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte
Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til
oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle
møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite
grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på
hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den
bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa
velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og
på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En
bitteliten gnist av håp.
Så jeg
tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli
vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok
fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe
rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen.
Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre
ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende
grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid
der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den
grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i
livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten
av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det
ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet,
så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får
jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og
for de som jeg er så glad i.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar