Valget jeg heldigvis aldri tok

Desember 2004. En tid som vanligvis er fylt med forventning, kos, glede og gode følelser. For meg som er flere måneder inne i en dyp depresjon, er situasjonen en helt annen. Sammen med depresjonen er det en lammende angst som ødelegger både dager og netter. Den spiser meg innenfra, bit for bit, og det som blir igjen ramler ned i det store mørket. Sakte, men sikkert dyttes jeg mot kanten av stupet; litt etter litt, time for time, minutt for minutt. Til slutt orker jeg ikke mer; jeg orker ikke tomheten, en gnagende klumpen i magen og følelsene, den indre psykiske smerten som gjør så ubeskrivelig vondt at det overskygger alt. Hvis jeg bare tar det siste lille steget fra der jeg står helt ytterst på kanten, så vil smerten forsvinne. Jeg vil være fri fra alt det vonde, alt det som spiser meg opp og ødelegger meg. Det som gjør at jeg føler jeg ødelegger for de rundt meg, at jeg er en byrde for dem og at de kommer til å få det bedre uten.

Denne desemberkvelden følte jeg for første og eneste gangen at jeg måtte besøke graven til mormor. Skjønner det fortsatt ikke, men trangen til å være akkurat der, på det tidspunktet, var merkelig sterk. Bakken er slapsete og våt, tussmørket ligger stille over kirkegården og vinden er isende kald. Over sentrum lyser skyene oransje fra lysene i gatene, men lysene mangler noe. De mangler det siste lille ekstra som de pleier å ha i desember; den ekstra dimensjonen som lover meg at juletiden snart er på plass med kos og glede. Den er borte, og lysene er bare de helt vanlige oransje lysene som er der alle de andre månedene også. Som ikke lover en noen ting, de bare er.

Så der står jeg i tussmørket ved siden av graven til mormor mens jeg tviholder på et grått filthjerte og tårene renner sakte nedover i ansiktet. Rhododendronbuskene som skjermet så fint rundt graven er saget ned, tunnelen gjennom buskene er borte - for godt. Til og med det er ødelagt, ingenting er som det skal være. Alt er feil og jeg vil ikke kjenne på alt det ødelagte mer; jeg er ferdig, jeg har gitt opp.

Mens jeg står der så begynner jeg å tenke på hvordan det var, da mormor fortsatt levde; de åtte årene hun var bestevennen min. Den trygge havnen som alltid var der uansett hva som plagde meg. Da hun døde, og jeg trengte den plassen mer enn noen gang, så var den borte. Borte sammen med en av grunnsteinene i tilværelsen min. Når man er åtte år så har man ikke så mange grunnsteiner, så da den forsvant etterlot den seg et stort hull som ingenting annet klarte å fylle. Men de åtte årene var noen av de beste i livet mitt frem til denne desemberdagen i 2004, åtte år fylt med latter og glede, og en mormor som alltid var tilstede. Klart det nok var mørke og triste øyeblikk i løpet de årene, for mormor var syk og ble sakte, men sikkert sykere, men for et barn er det ikke det som har satt seg fast i minnet. Det er de gode tingene, og det er de tingene som jeg står og tenker på der i alt det mørke og triste mens tårene renner stille.

Alt blir veldig klart for meg; lukter, lyder og bilder. At mormor ikke luktet som andre gamle mennesker som ofte luktet kamferdrops, mormor luktet Kongen av Danmark. Jeg tenkte på de fargerike dessertskålene i skapet i stuen, koppestellet i den rosa esken øverst i skapet i gangen og skatollet på veggen der vi satt og sjekket kupongene fra pengelotteriet. På den litt bratte trappen ned til kjelleren der det var badekar og hvor hobbyrommet til mormor var. Rommet som luktet rosemaling, terpentin og hadde en gammel brun vindmølle som spilte Tulipaner fra Amsterdam. På ærefrykten jeg følte da jeg var på rommet til oldemor, som gjemte seg bak de tunge gardinene i stuen; rommet med store, gamle møbler og en slags mystisk stemning. Kjøkkenet og fløyelsgrøten som smakte lite grann bedre der enn andre steder, fontenen i stuen og det lille juletreet på hjørnebordet med sjokoladepynt. Og ikke minst, den blå kommoden i den bittelille gangen som inneholdt alt mulig rart og var den som på en måte sa velkommen inn da man kom på besøk. Alt kom tilbake, masse lyse glade minner, og på en eller annen måte tente disse en ørliten gnist langt inne i meg. En bitteliten gnist av håp.

Så jeg tok filthjertet og la det opp i lykten på graven for at det ikke skulle bli vått eller blåse vekk i vinternatten, og så kjørte jeg hjem. Riktignok fremdeles langt nede i det mørke og svarte og med angsten som en stram kappe rundt kroppen, men valget om å ta det siste skrittet utenfor stupet svant hen. Og siden har jeg holdt meg der oppe; noen ganger langt fra kanten mens andre ganger har jeg balansert helt på tuppen. Tomrommet i hjertet, den manglende grunnsteinen min, ble mindre etter hvert som jeg ble eldre, men det var alltid der. Helt til ungene mine ble født, de overtok plassen og førte til at den grunnsteinen vokste. Den vokste seg størst av de alle og ble til ankeret i livet mitt; det ankeret som holder meg fast de gangene jeg balanserer på kanten av stupet og den vonde smerten inni meg ikke vil slippe taket. De gangene det ville vært så mye lettere å bare gi opp og ta det siste frigjørende skrittet, så holder ankeret mitt meg igjen og det er jeg evig takknemlig for. For da får jeg oppleve de gode tidene også, og skape nye gode lyse minner, både for meg og for de som jeg er så glad i.