Uten kart og kompass

Jeg er sint. Jeg er bitter. Jeg er lei meg. Jeg er frustrert. Det er de følelsene som ofte dukker opp når tåken sprekker opp innimellom; tåken av likegyldighet og tomhet som har lagt seg på innsiden av meg. Det føles som om den har overtatt hele meg, ikke bare hjernen, men kroppen også. Det er en sånn merkelig tomhet i kroppen som ikke vil gi seg; som om de oppladbare batteriene ikke virker lenger og bør byttes.

Når hjernetåken letter er det altså det jeg føler; disse negative og destruktive tankene. Og alt på grunn av en enkelt hendelse. At en enkelt ting kunne klare å få ting til å begynne å gå nedoverbakke irriterer meg. En urettferdig og totalt uforståelig hendelse, som likevel skjedde. Den ødela så utrolig mye mer enn det som er synlig på overflaten. Den satt i gang den nedadgående spiralen som er så vanskelig å stoppe, som noen ganger er bratt og andre ganger nesten helt flat, men alltid på vei nedover. Nedover dit som jeg ikke vil. Ned i det svarte mørket som er så altoppslukende, som kjennes ut som om det sakte, men sikkert spiser deg opp innenfra. Dit vil jeg ikke, så spiralen må stoppe. Fortvilelse og negative tanker er vondt, det fysisk smerter et sted der inne i kroppen. Det får meg til å føle meg som en dårlig mamma, en dårlig kjæreste, en dårlig venn; rett og slett en dårlig utgave av meg selv.

Akkurat nå er spiralen relativt flat og oppoverbakken ligger der foran meg, men foreløpig så er den for bratt. Alle forsøkene på å klatre opp hittil har endt med å skli ned igjen. For innimellom så sprekker tåken og ut glimter små gode øyeblikk og følelser. Som det å sitte med en liten tass på fanget med bustehår og snottenese, som gliser fra øre til øre fordi du trykker han på nesen og sier tut. Da er jeg lykkelig en liten stund. Og så klatrer jeg litt oppover. Dessverre så er det ikke nok av den typen enda, foreløpig råder tåken som innimellom er så ugjennomtrengelig tykk. Men jeg skal opp igjen, opp dit hvor de gode øyeblikkene regjerer; opp over tåken der hvor himmelen er blå og solen varmer på huden. Det kommer bare til å ta litt tid.